Ord
hjerte glykosider
- Legemidler Hjertearytmi
- Digitoxin
Digoksin er en aktiv ingrediens som tilhører gruppen glykosider i hjertet. Blant annet forbedrer det effektiviteten til hjerte og er derfor foreskrevet, for eksempel i tilfeller av hjertesvikt (hjerteinsuffisiens).
Origin
Digoksin og digitoksin kan ekstraheres fra samme plante: Revehanske (latin: digitalis), derfor blir de noen ganger beskrevet synonymt med begrepet digitalis eller digitalis glykosider.
Effekt og virkningsmekanisme
Digoxin virker på hjertet som følger:
- Øk der kontaktkraften til hjertemuskulaturen (positiv inotropisk)
- Forsinket overføring av eksitasjon fra atriell region (antrum) til ventriklene (ventrikler) (negativ dromotropisk)
- Reduksjon av beatfrekvensen (negativ kronotropisk effekt).
For å trekke kontrakt, hjerte muskel - som alle andre muskler i kroppen, både de striede skjelettmuskulaturene, som er strukket tilfeldig, og de glatte musklene i fartøy og organer, som trekker seg sammen ufrivillig - behov kalsium. på hjerte, gjelder prinsippet: jo mer kalsium, jo sterkere blir sammentrekningskraften. Og jo høyere denne kraften, jo mer blod kan pumpes med hjerteslag.
Hjertet består av mange hjertemuskelceller, som inneholder kontraktile elementer, og dermed muliggjør en sammentrekning av hjertet i det hele tatt. Disse filamentene kalles sarkomerer. De kalsium må derfor være tilstede i cellen (intracellularly) for å være i stand til å påvirke styrken, siden det er her sarkomerer er plassert.
For å forstå mekanismen til hjerteglykosider, er det nødvendig å dykke litt lenger inn i cellens biokjemi: Hver celle trenger en viss ionisk balansere å overleve. Dette betyr at visse konsentrasjoner av kalium, natrium, klorid og kalsium, blant andre, må være tilstede i og utenfor cellen. Hvis disse konsentrasjonene overskrides, ville cellen sprekke (vanntilstrømning ved høy intracellulær ionekonsentrasjon for å oppnå ladning balansere mellom innsiden og utsiden) eller krympe (vannutstrømning ved høy ekstracellulær ladningskonsentrasjon for å oppnå fortynning av den høyere konsentrasjonen av partikler utenfor).
Dette prinsippet om å distribuere vann i retning av høyere konsentrasjon kalles osmose. For å forhindre at en osmotisk likevekt etableres, da dette ville være dødelig for cellen, er det pumper som er plassert i celleveggen og som aktivt transporterer ioner fra innsiden til utsiden eller fra utsiden til innsiden. Den viktigste av disse pumpene er natrium-kalium ATPase.
Den pumper tre natrium ioner fra innsiden og ut, mot to kalium ioner, som den pumper utfra i. Det sørger for at det er mye kalium inne i cellen og mye natrium utenfor cellen. For alt dette trenger den den typiske energivalutaen til kroppen: ATP (Adenosintrifosfat), som den må dele for å kunne produsere den nødvendige energien.
Derav navnet ATPase, som betyr ATP-spaltning. I tillegg til denne primært aktive pumpen, er det også transportører som ikke spalter ATP direkte for å ha nok energi til å transportere ioner, men som bruker energien til naturlige ionegradienter over hele cellemembran å kunne jobbe. På grunn av natrium-kaliumpumpen er det mye kalium inne i cellen, men lite utenfor.
Derfor strømmer kalium ved diffusjon (dvs. uten hjelp av transportører) fra innsiden av cellen til utsiden til balansere denne ladningsubalansen. I tillegg betyr pumpen at det er mye natrium ute og lite inni. Derfor strømmer natriumioner fra utsiden til innsiden for å balansere denne ubalansen.
Disse såkalte ionegradientene har en viss "kraft" og dermed potensialet til å transportere andre ioner som ikke ville være i stand til å overvinne membranen på egenhånd fordi gradienten ikke er sterk eller motsatt. Dette er for eksempel tilfelle for transport av kalsium fra intracellular til extracellular. Natrium-kalsium-veksleren brukes til dette formålet.
Natrium transporteres med sin gradient fra utsiden til innsiden og bygger opp nok "styrke" til å transportere kalsium mot gradienten fra innsiden til utsiden. Hva gjør hjerteglykosidene nå? (Digoxin) Det ble beskrevet ovenfor at jo høyere konsentrasjonen av kalsium i cellen, desto større er hjertets sammentrekningskraft.
Imidlertid sørger natrium-kalsiumutvekslingen nå for at kalsium forlater cellen. Det kan være - med pasienter, hvis hjerte ikke slår sterkt nok, og dermed er utilstrekkelig - veldig problematisk. Denne transporten må derfor motvirkes for å ha mer kalsium tilgjengelig i cellen. Hjerteglykosidene (digoksin) hemmer ikke denne veksleren direkte, men virker ved å hemme natrium-kalium ATPase.
Som beskrevet ovenfor, pumper de normalt natrium utover og kalium innover. Hvis det hemmes, er mindre natrium ute. Dette betyr at natriumgradienten fra utsiden til innsiden, som driver natrium-kalsiumveksleren, er lavere.
Derfor kan mindre natrium byttes ut mot kalsium, og dermed forblir mer kalsium inne i cellen. Nå er mer kalsium tilgjengelig for sammentrekning. Mer blod kan pumpes per hjerterytme.
Digoksin og digitoksin forskjellige i farmakologiske egenskaper. Digoksin: når det tas oralt (dvs. som en tablett), har det en biotilgjengelighet på ca. 75%. Det utskilles hovedsakelig via nyrene (nyre) og har en halveringstid på 2-3 dager.
