Ord
Hørsel, øre, hørselsorgan, hørselssans, hørselssans, akustisk oppfatning, auditiv oppfatning,
Definisjon
Hørsel / menneskelig hørsel er vår best trente sans. Dette betyr at vi for eksempel kan skille dobbelt så mye vi kan med visuelle inntrykk: Fra mer enn 24 bilder per sekund kjenner vi ikke lenger igjen enkeltbilder, men en flytende film. Øynene våre er så å si overbelastede.
Men selv med en hastighet på 50 lydinntrykk per sekund, er ørene våre fortsatt i stand til å skille ut og konvertere disse lydinntrykkene til informasjon som kan brukes av våre hjerne for videre behandling. Vi er til og med i stand til å skille og dele lyder i deres forskjellige kvalitets tonehøyde (opptil 7000 forskjellige), volum, avstand og retningsretning (opptil 2 ° nøyaktig). I tillegg er hørselen vår veldig viktig: Den tjener oss som et varslings- og beskyttelsessystem, for kommunikasjon og for den behagelige forskjønningen av hverdagen vår.
Historie
Helt siden mennesker har eksistert, har hørsel vært like mye som en livsforsikring. Bare de som kunne høre godt, var i stand til å jakte på dyr, unngå rovdyr eller kommunisere tilstrekkelig med naboer. Men selv da, akkurat som i dag, var det en nedgang i hørselen.
For eksempel ble leiretabletter med inskripsjoner funnet under utgravninger av gamle egyptiske graver, der gudene ble bedt om å gjenopprette høringen til den avdøde i etterlivet. Greske forskere tok ofte opp temaet "hørsel", noe som resulterte i det som trolig er de eldste skriftene om lyd og vibrasjon. I århundrene som fulgte ble det gjort mange forsøk på å forstå dette miraklet om guddommelig skapelse.
Imidlertid ble mye kunnskap fra den tidlige tiden glemt igjen gjennom århundrene. Først i det avanserte 19-tallet ble det imidlertid utviklet en medisinsk spesialitet om dette emnet. Otorhinolaryngology ble født, men når vi snakker fysisk kan øret vårt høre alt?
dessverre, eller heldigvis nei! Vi hører bare akustiske hendelser i området 0 dB, som tilsvarer et lydtrykk på omtrent 20 μPa (= 2-10-5 Pa), opp til over 130 dB (~ 10 000 kPa) - fortsatt et ganske respektabelt område .
Enhetsdecibel (dB) er en størrelse som stiger først sakte og deretter raskere og raskere (logaritmisk) og sammenligner alle verdier med lydtrykket ved 0 dB. 0 dB representerer hørselsterskelen, det vil si den mest lydløse merkbare støyen (f.eks. En veldig lett bris).
Ved 130 dB snakker vi om smerte terskel, dvs. lydtrykknivået som en lyd oppfattes som smerte. Det normale taleområdet er omtrent mellom 40 dB og 80 dB ved en tonehøyde på rundt 2000 Hz. Det er her følelsen av hørselsorganet vårt er størst.
Vi hører lyder som er høyere eller lavere enn denne frekvensen mye roligere og derfor ikke like gode. En slags mekanisk effekt gir støy, vibrasjoner i luften, som beveger seg som en lydbølge. Avhengig av kilden til støyen, genereres forskjellige lydbølger.
Denne lydbølgen treffer øret (auris externa) fra utsiden og blir først fanget av auriklene og bundet og ført gjennom det eksterne auditiv kanal til den omtrent ertestørrelsen trommehinnen (membrana tympani, myrinx). Denne fleksible runde membranen kan brukes til å foreta innledende justeringer av hørselen vår når vi blir forskrekket eller forventer høy lyd: Ved hjelp av en liten muskel (musculus tensor tympani) kan membranen stivnes, og derved redusere den normalt forekommende vibrasjonen; hører vi mer stille. De trommehinnen forsegler også neste hulrom, trommehulen i det luftfylte mellomøret (auris media), mot auditiv kanal.
Som en trommel klemmes den fast i den beinete øretrammen (sulcus tympanicus) av en senering (anulus fibrosus). For trommehinnen for å vibrere optimalt må trykket foran og bak være likt. Øretrompeten (tuba auditiva) brukes for å sikre dette.
Hvis ørene er tildekket og svelging skjer, eller hvis nese er tildekket og trykk er bygget opp inne, kan trykk bevisst utjevnes. Alle som noen gang har fløyet i et fly kan absolutt bekrefte dette. På innsiden er det et lite bein, hammeren (maleus) med håndtaket festet til trommehinnen. Når trommehinnen er vibrert, blir den også satt i svingning og styrer bevegelsen med sikte på mekanisk lydforsterkning (ca. 22 ganger ) via en kjede av ossicles - ambolten (incus) og stapes (stapes) - til det ovale vinduet, veggen til det indre øret (auris interna).
Også her kan en "bremsemuskulatur" ved stapes (musculus stapedius) brukes til å dempe lydoverføringen, spesielt når du snakker høyt. I det væskefylte sneglehuset som nå følger, utløser de vandrende lydbølgene vibrasjoner av en spesiell membran på bestemte steder avhengig av stigningen. Du kan forestille deg dette som en papirstripe du holder mellom indeksen finger og tommel.
Hvis du nå blåser papirstrimmelen fra tommelens retning, begynner den å lage bølger. Disse bølgene blir større mot den uopprettede enden av papiret, fordi det må overvinnes mindre holdemotstand. For å få papiret til å vibrere sterkt i nærheten av fingrene, må det blåses ekstremt hardt, dvs. et høyt lydtrykk må bygges opp.
På samme måte fungerer høringen av forskjellige lydfrekvenser. Høye toner har mye energi og får membranen til å vibrere nær forankringen. Lave toner med lav energi klarer derimot bare å forårsake en vibrasjon mot den frie enden av membranen.
Denne splittelsen av de forskjellige lydfrekvensene kalles dispersjon. Styrket av lett aktiverte "tilleggsfjærer" på membranen (prosess med fin spredning), noen av de rundt 20,000 hår cellene blir deretter bøyd på punktet med maksimal membranvibrasjon, noe som får dem til å avgi elektriske signaler. Disse signalene kan deretter endelig gjennomføres via en nerve (nervus cochlearis) til hjerne, til et spesielt hørselssenter, der de blir sendt gjennom forskjellige filtre og evaluert.
Disse filtrene utgjør vår faktiske hørsel: De velger relaterte lyder fra ikke-relaterte lyder, fjerner unødvendig bakgrunnsstøy og gir oss muligheten til å lytte til en person på en konsentrert måte. Så det kan skje at midt i en fest med mange samtaler og derfor høyt støynivå blir navnet vårt plutselig nevnt. Selv om volum og tonehøyde kanskje ikke skiller seg fra de andre samtalene, er vi i stand til å filtrere ut dette kjente lytteinntrykket og la oss bli tydelige uten bakgrunnsstøy.
I ytterligere filtre blir informasjonen fra begge ører forskjøvet mot hverandre. Det samme hørselsinntrykket kommer til begge ører med en tidsforsinkelse fordi de ligger på høyre og venstre side av vårt hode. Dette gjør vårt hjerne å beregne fra dette tidsskiftet hvor den hørte lyden kommer fra.
Slik kommer vår oppfatning av retning til. Noen akustiske signaler er også tilordnet optiske sensoriske inntrykk, noe som gjør det mulig for oss å nevne ting eller kjenne igjen en flott høyttaler! Kort sagt: Bare gjennom det omfattende filtersystemet i hjernen vår kan støy bli meningsfylt hørsel!
Hørselen vår kan ikke hvile. Den er konstant aktiv, selv om vi ikke merker det. For eksempel sover foreldre til tross for den store trafikken i den nærliggende gaten, men den lyse lyden av barnets stemme utløser en alarm og kroppens "våknerprogram" setter inn.
Det indre øret er det første sanseorganet som utvikler seg hos oss mennesker. Dens utvikling begynner i fjerde uke av graviditet og er fullført med den 24. uken av svangerskapet. Likevel tar det frem til 26. uke i graviditet før vi endelig kan høre foreldrestemmene på en dempet måte.
Fra den sjette måneden graviditet fremover, a foster skal reagere på lydstimuli. Hvis det er mistanke om hørselsforstyrrelser, bør dette kontrolleres så tidlig som mulig. Ved den 8. måned av svangerskapet, det ytre øret og mellomøret er også relativt godt utviklet for hørsel.
Høreapparatet vårt er imidlertid langt fra fullt utviklet og fullt funksjonelt. For å oppnå dette må nerveveiene til hjernen og mangfoldige sammenkoblinger som gjør sortering og filtrering mulig utvikles innen utgangen av det 5. leveåret gjennom "flittig hørselstrening". Det som ikke har blitt dannet da når det gjelder forbindelser og samtrafikk, går imidlertid tapt.
Lytteøvelser i disse første leveårene er derfor et absolutt MÅ! Så vi er i stand til å gjenkjenne forskjellige lyder og lyder, å filtrere ut visse lyder fra mange andre, gjøre oss merkbare i mørket og koble sammen våre forskjellige sanser. Denne underlige maskinen - vår menneskelige hørsel / hørsel, vår mest differensierte sans - er veldig viktig for menneskeliv og samtidig vår første mulighet til å delta i omverdenen. Derfor er det viktig å bidra så tidlig som mulig til god utdannelse med våre små medmennesker og å hjelpe våre store til å holde den funksjonell så lenge som mulig!
