Synonym
lat. hjernen, Gresk. Encephalon, engelsk: hjerne Hjernen er det viktigste organet hos virveldyr og danner det overlegne kommandosenteret til det sentrale nervesystemet.
Den regulerer alle bevisste og ubevisste funksjoner og prosesser. Hjernen er også det høyest utviklede organet hos virveldyr, ettersom det store antallet nettverkede nevroner (19-23 milliarder mennesker) gjør det mulig å behandle og evaluere komplekst informasjonsinnhold og tilpasse en fysisk reaksjon på dette innholdet (oppførsel). Sist men ikke minst er hjernen i stand til å lagre og minnes opplevelser og minner.
De enkleste prosessene i det sentrale nervesystemet er koblet sammen i såkalte refleksbaner. Disse har fordelen at de kan behandle informasjon relativt raskt og ikke trenger å bli oppfattet via hjernebarken. Disse inkluderer for eksempel regulering av hjerte vurdere, puste, elev reaksjon og selvfølgelig patellar senrefleks, som er obligatorisk for refleks testing.
Disse refleks danne grunnlaget for medfødte defensive reaksjoner og gjøre det mulig for organismen å tilpasse seg raskt til omgivelsene. For eksempel, hvis lyset er for sterkt, er pupillene trangt for å redusere lysforekomsten på netthinnen. Sist, men ikke minst, er evnen til å lære og bruke innlært innhold, eller å evaluere og anvende det, absolutt en av de viktigste kognitive funksjonene i hjernen.
Biologisk sett forandrer hjernen seg kontinuerlig og danner stadig nye forbindelser mellom nervecellene, slik at vi, på det sterkeste, på slutten av dagen har en “annen” hjerne enn den vi våknet med. Dette betyr at for hver nye forbindelse som opprettes mellom nervecellene våre, opprettes en potensiell ny informasjonsvei som nytt og gammelt innhold kan behandles gjennom. Denne evnen til å absorbere, behandle og anvende informasjon gjør den menneskelige hjerne til det mest komplekse organet vi kjenner.
Spekteret av hjernefunksjoner spenner altså fra forenklede refleksprogrammer (som enhver lavere livsform besitter) og medfødt atferd til høyt utviklede kognitive prosesser som tenking og læring. Den menneskelige hjerne kan deles inn i to hjernehalvdeler. Den veier mellom 2 og 1245 gram (hos mennesker) og består av nesten 1372 milliarder nerveceller og intercellulært vev.
Hjernen er dekket av skull (såkalt neurocranium) og er skilt fra den såkalte ansiktsskallen (viscerocranium). Hjernen flyter i cerebrospinalvæsken, også kalt cerebrospinalvæske, som dannes av plexus choroidei. Det fungerer som et nærende medium og som en beskyttelse mot hjernens bevegelser i kroppen skull.
Hjernen er også omgitt av hjernehinnene, som også har en beskyttende og ernæringsmessig funksjon. På overflaten av hjernen kan du se de såkalte Gyry og Sulci (spoler og daler). Disse forstørrer hjernens overflate slik at flere nerveceller passer inn i samme rom, nemlig skull.
På denne måten kunne ytelsen til hjernen økes uten at hodeskallen i stor grad måtte vokse sammen med den. Hjernen kan deles overfladisk i forskjellige fliker, hvorav noen danner neuroanatomiske så vel som funksjonelle grenser. Disse inkluderer frontal (frontal lobe), parietal (parietal lobe), occipital (occipital lobe) og temporal (temporal lobe).
I disse lobeområdene ligger viktige funksjonelle sentre i sentralen nervesystemet, for eksempel tale- og sensoriske sentre (parietal lobe), hørselssenteret og setet til primaldriftene og følelsene (temporal lobe) og det visuelle senteret, som ligger i occipital lobe. Frontloben inneholder motorsentre, høyere kognitive sentre (tenking, avgjørelse), sete for oppførsel og trang ("idéens opprinnelse"). Det komplekse samarbeidet mellom disse sentrene og evnen til å tenke og planlegge som et individ skiller mennesker fra andre virveldyr.
Disse spesielle evnene gjenspeiles selvfølgelig også i grov anatomi i hjernen til forskjellige virveldyr. Hjernen varierer i størrelse og form og er i mange tilfeller også tilpasset spesielle oppgaver. For eksempel er olfaktoriske og hørselssentre spesielt uttalt hos hunder og er mange ganger mer følsomme enn menneskets sanser. Hver art, uansett hvor høyt utviklet den er, må overleve i naturen gjennom spesielle evner. Disse kan også være av fysisk art. Den videre utviklingen av sansene, som til slutt muliggjør kommunikasjon med miljøet, er en viktig prosess og til slutt en del av den naturlige evolusjonen.
