Introduksjon
De immunsystem er barrieren som beskytter kroppen mot penetrering av patogener. Den består av en cellulær og en såkalt humoristisk del. Mobilkomponenter er for eksempel makrofager (“scavenger celler”), de naturlige drapscellene og lymfocyttene.
Den humoristiske delen, dvs. den delen som ikke består av celler, inneholder bl.a. antistoffer og forskjellige vektorsubstanser kjent som interleukiner. Under normale omstendigheter, dvs. i en sunn organisme, er immunsystem er i stand til å skille mellom kroppens egne strukturer og de som er fremmed for kroppen. Strukturer som er anerkjent som utenlandske, elimineres deretter av immunsystem.
Noen ganger er imidlertid immunforsvaret vårt mangelfullt. I en slik situasjon gjenkjenner den feil kroppens eget vev som fremmed, en immunreaksjon utløses og kroppen begynner å angripe seg selv. Dette kalles autoimmune sykdommer.
Eksempler på slike sykdommer er revmatisme, multippel sklerose or Crohns sykdom. I slike tilfeller brukes medisiner som holder immunforsvaret i sjakk og nedregulerer, de immunsuppressive stoffene. De demper immunreaksjoner og hindrer dermed immunforsvaret i å utvikle dets effektivitet. I tillegg brukes immunsuppressiva også for å forhindre og behandle avstøting av det nye organet etter organtransplantasjon.
Når brukes immunsuppressive medisiner?
Som nevnt ovenfor brukes immunsuppressiva hovedsakelig i to hovedområder av medisin. På den ene siden brukes disse medikamentene for å forhindre avstøtningsreaksjoner etter organtransplantasjoner, på den annen side kan autoimmune sykdommer behandles godt med immunsuppressive medisiner. Organtransplantasjon ville aldri blitt mulig uten utvikling av immunsuppressive medisiner.
Organer kan bare transplanteres hvis vevskarakteristikkene til giver og mottaker samsvarer så tett som mulig. Til tross for at vevskarakteristikkene er så like som mulig, vil kroppen alltid klassifisere det transplanterte organet som fremmed og begynne å angripe det gjennom betennelsesreaksjoner. Immunsuppressive medisiner holder immunforsvaret i sjakk her og forhindrer dermed transplantasjonen fra å bli avvist.
I autoimmune sykdommer retter immunforsvaret ikke sine forsvarsmekanismer mot fremmed vev, men mot sine egne komponenter. Også her er det viktig å dempe immunforsvaret slik at ingen større vevsdestruksjon forekommer. Autoimmune sykdommer inkluderer ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, myasthenia gravis og narkolepsi (søvnforstyrrelse).
Alle artiklene i denne serien:
