Karbamazepin

Definisjon

Karbamazepin er et medikament som hovedsakelig brukes til å behandle epilepsi. Karbamazepin har også vist seg å være effektivt i visse former for smerte - spesielt såkalt nevropatisk smerte, som er forårsaket av skade på nerveceller - og i psykiske lidelser som f.eks mani, schizofreni, bipolar lidelse eller borderline personlighetsforstyrrelse. Denne artikkelen fokuserer imidlertid hovedsakelig på bruk av karbamazepin i epilepsi.

Brukes ved epilepsi

Epilepsi er en sykdom preget av hyppige epileptiske anfall. For en epileptisk anfall kan manifestere seg på mange forskjellige måter: spekteret spenner fra enkle rykninger i visse muskelområder, gjennom fullstendig mental fravær på flere sekunder (såkalt "fravær") eller luktesvikt hallusinasjoner med påfølgende besvimelse og kramper, til plutselige fall med fullstendig tap av spenning i alle muskler. Til tross for forskjellige former, er opprinnelsen alltid den samme: de elektriske strømmer som normalt hersker i hjerne erstattes av ukontrollerte, økte elektriske utladninger.

Som et resultat av bevissthetsforstyrrelser, muskler, bevegelser, tenkning, minne eller forskjellige oppfatninger forekommer. Hvilke forstyrrelser som begynner, avhenger av den nøyaktige plasseringen av disse utslippene - de kan enten være begrenset til et veldig spesifikt område av området hjerne eller spre seg til hele hjernen og dermed føre til for eksempel bevissthetstap. Epileptiske anfall varer vanligvis bare noen få sekunder til minutter.

Et unntak er "status epilepticus", der en serie av slike anfall varer i mer enn 30 minutter. Dette er vanligvis anfall som involverer kramper og er livstruende på grunn av åndedrettslammelse eller sirkulasjonsproblemer. Generelt kalles medisiner som brukes til å behandle epilepsi "antikonvulsiva" eller "antiepileptiske legemidler".

Målet med terapi for epilepsi - inkludert behandling med karbamazepin - er å forhindre eller i det minste redusere antall epileptiske anfall. Det er viktig å merke seg at visse former for epileptiske anfall utløser endringer i hjerne som kan fremme ytterligere anfall. Det er derfor viktig for sykdommens langvarige forløp å starte behandlingen tidlig.

Jo senere behandlingen er startet, jo mindre sannsynlig er det at anfallene varer. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at behandlingen skal startes umiddelbart etter den første epileptisk anfall - fordi mange mennesker får slike anfall en gang i livet uten å ha epilepsi. Vanligvis gis behandling bare fra 2. anfall og utover når diagnosen “epilepsi” er bekreftet.

Etter flere års frihet fra anfall kan det forsøkes å sakte redusere dosen av antikonvulsiva eller kombinasjonen av medisiner og til slutt å avbryte dem. Fornyede anfall forekommer da hos omtrent 40% av voksne og 20% ​​av barna, med tilbakefall som varierer sterkt mellom de forskjellige former for epilepsi og avhengig av sykdommens varighet før behandling. Karbamazepin brukes også til ikke-epileptika når de går gjennom alkohol eller uttak av narkotika. Dette forhindrer mulige anfall som kan utløses av tilbaketrekning.