Oversikt
Begrepet luftveier er en paraplybetegnelse for alle organer som er involvert i respirasjon. Innen luftveiene skilles det ytterligere mellom organer som er ansvarlige for å lede luften (såkalte luftledende organer) og de som til slutt er ansvarlige for faktiske puste seg selv (såkalt gassutveksling, der blod tilføres frisk oksygen og oksygenet som forbrukes i kroppen pustes ut i form av karbondioksid). En annen type klassifisering kan gjøres i henhold til plasseringen av de forskjellige organene. Her skilles det mellom øvre og nedre luftveier. I tillegg puste, luftveiene er også involvert i dannelsen av stemmen.
Structure
I henhold til funksjonell klassifisering er det delene av luftveiene som er ansvarlige for å lede luften til delene av luftveiene der den faktiske puste tar plass. Luftledende organer er nesehulenden strupehode, luftrøret og bronkiene med grenene. De faktiske åndedrettsorganene er derimot de mindre endegrenene av bronkiene der den faktiske pusten, nemlig gassutvekslingen, foregår (såkalt bronchioli respiratorii og alveolene).
Inndelingen av luftveiene i øvre og nedre luftveier bestemmes av plasseringen. Hvis de ligger over strupehode, de tilhører de øvre luftveiene; hvis de ligger under, tilhører de de nedre luftveiene. Luftveiene begynner ved nesehulen.
Det skilles mellom venstre og høyre nesehulen, som er skilt fra hverandre av nasal septum (septum nasi) i midten (medial). Nesehulen huser også det menneskelige luktorganet. Forbindelsene til bihuler er plassert i laterale (laterale) nesevegger.
Det er her smittsomme sykdommer i nese kan finne veien inn i bihuler, hvor de kan føre til en ubehagelig betennelse i paranasale bihuler, som kan ledsages av purulent utslipp fra nesen, vanskeligheter med nesepust og en følelse av trykk i hode. Det er en åpning i nesehulen til baksiden, slik at en forbindelse (choanas) til svelget opprettes og luften kan føres videre. Nesehulenes funksjon under pusten er også å varme den innåndede luften til en temperatur som avviker fra kroppstemperaturen med omtrent 1 grad Celsius.
Bortsett fra dette, er luften allerede grovt renset for smusspartikler av hår i nesehulen. De munnhule tilhører også luftveiene når det gjelder plassering, fordi luft også kan inhaleres gjennom munnhulen. Den neste stasjonen i luftveiene er svelget, som er koblet til nesehulen.
Svelget er delt inn i tre seksjoner. En øvre del, den såkalte nasopharynx, som representerer forbindelsen til nesehulen, en midtseksjon med forbindelse til munnhule (oropharynx) og en nedre del, strupehodet, som representerer forbindelsen til luftrøret og spiserøret. Det er derfor både en luftvei og en spiserør, og dens funksjon er å transportere inhalert luft fra nesehulen til luftrøret og å formidle mat fra munnhule til spiserøret.
De strupehode henger sammen med halsen i nedre ende. Strupehodet består av muskler og brusk. Det skiller luftrør fra spiserøret og sørger for at mat som spises faktisk kommer inn i spiserøret og ikke ved et uhell i luftrøret, der det kan blokkere luftveiene.
Hvis dette skjer uansett, er det en risiko for ikke å kunne puste og kveles av svelget mat. Den neste delen av luftveiene er luftrør (luftrør). Det er en del av det luftledende systemet og er forbindelsen til bronkiene i lungene.
Den er ca 10-12 cm lang, ligger foran (ventralt) spiserøret (spiserøret) mot mage og kan best beskrives som et elastisk rør, som er forbundet under strupehodet. Luftrøret er stabilisert av hesteskoformet brusk klipp som sørger for at luftrøret (luftrør) kollapser ikke på grunn av undertrykket som ble opprettet under innånding. Luftrøret er tildekket på innsiden av en overflate som produserer en tynn slimfilm, som sørger for at små støv- og smusspartikler som transporteres med den inhalerte luften blir fanget og kan føres oppover av hoste refleks.
I tillegg er det celler på overflaten som fungerer som sensorer for stoffene i luften. Luftrøret forgrener seg på nivå 4. / 5. thorax vertebra inn i venstre og høyre hovedbronki, bronchi principales. Den neste delen av luftveiene er bronkialsystemet.
Det er en paraplybetegnelse for luftveiene rennende gjennom lungene. Bronkialsystemet kan forstås som et stadig utvidende system av rør som ender i de såkalte alveolene, der den faktiske gassutvekslingen finner sted. Her skilles det også mellom en luftledende del, som fører luften til alveolene, og den delen som er ansvarlig for gassutvekslingen.
Bronkialsystemet begynner med de to viktigste bronkiene. Den høyre hovedbronkien forgrener seg fra luftrøret i en litt brattere vinkel og forsyner den rette lunge. Den venstre hovedbronkus puster følgelig inn i venstre lunge.
Den litt brattere vinkelen på høyre side sørger for at inhalerte fremmedlegemer hovedsakelig når høyre hovedbronkie. Siden hjerte ligger på venstre side av overkroppen, den venstre lunge er litt mindre enn høyre. Dette er grunnen til at det bare er to grener fra venstre hovedbronkie, de såkalte lapbronkiene (bronchi lobares), mens 2 grener fra høyre hovedbronkie.
Disse grenene forgrener seg til segmentale bronkier (Bronchi segmentales), analogt med organiseringen av lungen i segmenter. For klarhets skyld er disse merket med tall. Det er 10 segmentale bronkier til høyre og 9 til venstre.
Denne nummereringen er universell. Dette betyr at nummereringen av bronkiene er den samme for hver person, slik at det er lettere å beskrive hvilken bronkie som er ment, for eksempel å forklare hvor en svulst eller fremmedlegeme befinner seg. Den neste mindre grenen kalles lobular bronchus (Bronchus lobularis).
Med hver ytterligere forgrening fortsetter diameteren på bronkien å avta. Dette blir fulgt av den såkalte bronchioli. Disse representerer den første delen av bronkietreet som ikke lenger inneholder brusk.
Diameteren til denne seksjonen er allerede veldig liten på 1 millimeter. På slutten av bronkiolene forgrener de seg i 4-5 terminale bronkioler, som representerer enden av den luftledende delen av luftveiene. Nå følger den delen av lungen som er ansvarlig for gassutveksling.
Dette følges av de såkalte alveolære kanaler (Ducti alveolares), gjennom hvilke den inhalerte luften kommer inn i de alveolære sekkene (Sacculi alveolares), som er dannet av flere alveoler. Dette er enden på luftveiene. Gassutveksling foregår nå i alveolene der ferskt oksygen overføres til blod og brukt oksygen frigjøres i form av CO2 slik at det kan pustes ut.
