Sosialisering er den pågående tilpasningen til følelses- og tenkemønstre i sosiale samfunn. I følge sosialiseringsteorien er mennesker bare levedyktige gjennom sosialisering. Sosialiseringsproblemer kan derfor forårsake psykiske og psykosomatiske sykdommer, men kan også være et symptom på dem.
Hva er sosialisering?
Sosialisering er den pågående tilpasningen til følelses- og tenkemønstre i sosiale samfunn. Hver person er påvirket av følelser og tanker i sitt miljø. Tilpasningen av menneskelige følelses- og tenkemønstre til miljømønstrene skjer gjennom internalisering av sosiale normer. Denne prosessen kalles sosialisering. Dermed er sosialisering på den ene siden sosial binding med miljøet og på den andre siden personlighetsutvikling i samspill med miljøet. Individet lærer, sin måte å tenke og handle på fra sitt miljø. Det er ingen annen mulighet for ham, fordi han alltid er i et miljø. På denne måten koordinerer han seg også med det. Enkeltpersoner følger derfor tendensen til å oppføre seg i henhold til de normer og verdier som er gyldige på den tiden. Hvis sosialisering er vellykket, internaliserer individet normer, verdier, representasjoner og sosiale roller i miljøet. Vellykket sosialisering tilsvarer en symmetri av subjektiv og objektiv virkelighet. De unnfangelse av virkeligheten og ens egen identitet er dermed ikke minst sosialt formet. På 1970-tallet utviklet det seg en tverrfaglig teori om sosialisering. Mange kilder skiller primær fra sekundær og tertiær sosialisering avhengig av livsfasen.
Funksjon og oppgave
Sosialisering er totaliteten av sosialt formidlet læring prosesser og lar individet delta i det sosiale livet og delta i dets utvikling. Prosessen skal forstås som en livslang prosess. Sosialisering skyldes således menneskelig sameksistens og uttrykker seg i individets sosiale relasjonsdannelse. For sosialisering må personlig individualisering bringes i harmoni med sosial integrasjon. Egoidentiteten kan ikke sikres på annen måte. Det sosiale miljøet og de respektive medfødte individuelle faktorene samhandler i sosialisering. Bare i løpet av sosialiseringen utvikler en person seg til et sosialt dyktig individ som fortsetter å utvikle seg gjennom hele sitt liv ved å komme til enighet med sitt eget liv. Fremfor alt håndterer individet sine fysiske og psykologiske disposisjoner gjennom hele livet. Han prøver å harmonisere denne indre virkeligheten med det sosiale og fysiske miljøet og dermed med den ytre virkeligheten. Primær sosialisering finner sted på det nyfødte og betegner grunnlaget for å passe inn i verden. Et grunnleggende utstyr med liv og verdens kunnskap formidles med denne første sosialiseringen. Bare gjennom dette grunnleggende utstyret kan mennesket få fotfeste i verden. Internaliseringen av måter å se på ting i det sosiale miljøet, begynner først og fremst av den grunnleggende tilliten til foreldre eller omsorgspersoner som tar seg av oppdragelsen. Med sekundær sosialisering står individet overfor oppgaven med å lage noe av livet sitt. Kontakt med en verden utenfor det primære sosialiseringsmiljøet begynner. Fra dette punktet er verden brutt ned i et mangfold av underverdener og formet av kunnskap og dyktighet. Sekundær sosialisering begynner i noe sånt som barnehage eller skole. Herfra må individet tilegne seg rollespesifikke ferdigheter for å navigere i underverdenene. Tertiær sosialisering skjer i voksen alder og tilsvarer den konstante tilpasningen til det sosiale miljøet og dermed tilegnelsen av ny atferd og tankemønstre. Kunnskapen og ferdighetene som dermed læres tjener til å overleve i samfunnet.
Sykdommer og lidelser
Nesten alle alvorlige fysiske og psykiske sykdommer kan være forbundet med sosialiseringsproblemer. Som et resultat av en sykdom blir personen kastet av banen og kan synes det er vanskelig å passe inn i sosiale sammenhenger. Et eksempel på en sykdom med sosialiseringsproblemer er ADHD. Dette er en lidelse som rammer rundt ti prosent av alle barn og unge. Forstyrrelsen har noen ganger alvorlige konsekvenser for atferd og ytelse. Vanskeligheter med oppmerksomhetsretensjon, rastløshet, ustabilitet og impulsiv oppførsel preger bildet. Mange av de berørte barna og ungdommene lider av læring vanskeligheter og sosiale problemer som sekundære sosialiseringsproblemer. Imidlertid er sosialiseringsvansker ikke bare et symptom på mange sykdommer, men kan også ha en original forbindelse, spesielt med psykiske lidelser. Spesielt vanskeligheter med primær sosialisering kan føre til mange sykdommer i psyken. For eksempel er en forstyrret eller skuffet urtillit ofte grunnlaget for psykiske lidelser. På grunn av den skuffede grunnleggende tilliten, har enkeltpersoner det vanskelig å finne sin plass i sin egen familie. Dette gjør det desto vanskeligere for dem å finne sin plass i verden innenfor rammen av sekundær sosialisering. Avhengighet eller psykoser kan være resultatet. Ideelt sett er folk lykkelige i familien og finner et rom for egenutvikling og tilfredsstillelse av emosjonelle behov. Dermed når barn vokse opp med alvorlige familieproblemer, lider de ofte personlige og mellommenneskelige vanskeligheter som følge av dysfunksjonelle familiestrukturer.
