Introduksjon
Thalamus er den største strukturen i diencephalon og ligger en gang på hver halvkule. Det er en bønneformet struktur som er koblet til hverandre ved hjelp av en slags bro. I tillegg til thalamus, tilhører andre anatomiske strukturer diencephalon som hypothalamus med hypofyse, epithalamus med epifysen og subthalamus. Talamus er nært knyttet til hjernen via visse veier. Informasjon som kroppen mottar via ørene, øynene, huden eller til og med plasseringen av ens egen kropp i rommet, flyter først til thalamus.
Anatomi og funksjon
De forskjellige stimuli som skal trenge inn i bevisstheten blir byttet i thalamus-kjernene og deretter videreført. Det skilles mellom spesifikke og ikke-spesifikke thalamuskjerner, og begge tar opp viss informasjon og formidler den til forskjellige områder av hjernen. De spesifikke thalamus-kjernene er videre delt inn i fremre, midtre og bakre grupper.
Den fremre laterale kjernegruppen (nucleus ventralis anterolateralis) behandler hovedsakelig motorinformasjon, dvs. signaler for kroppens bevegelse. Dette følges av den fremre bakre kjernen (nucleus vertralis posterior). Disse tar opp signaler om dybdefølsomhet og berøringssans.
Dybdefølsomhet beskriver informasjon fra musklene, sener og skjøter. Den brukes til å kontinuerlig registrere og justere posisjonen til skjøter i verdensrommet. En prosess som er nødvendig for vår hjerne å planlegge og utføre bevegelser.
Som en slags første filterstasjon blir denne informasjonen forhåndsbehandlet og sortert ut. Informasjon som er viktig, dvs. som bevisst skal oppfattes av mennesket, blir videreført fra thalamus til de tilsvarende regionene i hjernen. På grunn av denne informasjonsbehandlingen blir thalamus ofte referert til i medisinen som "porten til bevissthet".
Gjennom denne typen omkoblingspunkt filtreres uviktig informasjon ut, slik at personen i en situasjon bare oppfatter det som er viktig og viktig. Samtidig er den hjerne er også beskyttet mot en flom av stimuli. De fremre thalamuskjernene (Nuclei anteriores thalami) mottar viktige signaler for funksjoner som læring, minne, følelser, matinntak og fordøyelse.
Disse tjenestene er oppsummert som det limbiske systemet, som inkluderer forskjellige strukturer fordelt over hjernen. De midterste thalamiske kjernene (Nuclei mediales thalami) overfører informasjon som påvirker kognitive evner som tenking og er spesielt godt forbundet med de frontale hjerneområdene. I tillegg tilhører to spesielle områder kalt laterale og mediale knehud (Corpus geniculatum laterale og mediale) de spesifikke kjernene.
Den laterale delen tilhører visuell vei. Dette mottar stimuli fra synsfeltet, nærmere bestemt fra øynene. De behandles og videreføres til den visuelle hjernebarken i hjernen, som ligger på baksiden av hjernen hodeog behandlet til et bilde.
De mediale knestøttene er en del av hørselsveien og overfører derfor stimuli som vi oppfatter med ørene til de tilsvarende områdene i hjernen. Til slutt tilhører det puteformede pulvinaret, eller 'pute', de spesifikke kjernene. Dette er ansvarlig for videre behandling av persepsjon, minne og språk.
De uspesifikke thalamuskjernene får ikke egennavn. De inkluderer en mellomgruppe (Nuclei intralaminares), som sies å være viktig for bevissthetskontrollen. De midterste kjernene er også koblet til det limbiske systemet som noen spesifikke kjerner. De inneholder også en del av luktekanalen, selv om luktekanalen er det eneste unntaket og ikke når hjernen via thalamykjernene.
