Kort overblikk
- Beskrivelse: Dybdepsykologisk metode for behandling av psykiske problemer, basert på det psykologiske konseptet til Siegmund Freud
- Søknad: Psykiske lidelser, bearbeiding av stressende opplevelser, løsning av psykiske konflikter, videreutvikling av personligheten
- Fremgangsmåte: Dialog mellom behandler og pasient, analytisk refleksjon over livets reise
- Risikoer: Langvarige og arbeidskrevende, svært smertefulle opplevelser blir også bearbeidet, som må tas opp av terapeuten, mye personlig initiativ kreves
Hva er psykoanalyse?
Psykoanalyse er en psykoterapeutisk metode for behandling av psykiske problemer og lidelser. Den brukes også til å utforske og utvikle sin egen personlighet.
Psykoanalyse regnes som den opprinnelige formen for psykoterapeutisk behandling. Siden utviklingen på slutten av 19-tallet har den blitt videreutviklet mange ganger. I dag hører det til dybdepsykologiske metoder sammen med andre former for terapi.
Dvelende konflikter fra barndommen
Psykoanalysen kan spores tilbake til den wienske nevrologen Sigmund Freud. Freud antok at psykiske problemer oppstår fra ubevisste konflikter som går tilbake til barndommen. Ifølge Freud var psykiske lidelsessymptomer uttrykk for undertrykte, smertefulle minner.
Denne forståelsen av sykdom og behandling er et av de vesentlige elementene i psykoanalysen. I motsetning til atferdsterapi, hvis tilnærming er basert på erfaring her og nå, er fokuset i psykoanalysen mer på å avdekke konflikter.
Grunnleggende prinsipper for psykoanalyse
Grunnlaget for psykoanalytiske teknikker er alltid samtalen mellom terapeut og pasient. Pasienten reflekterer over sin livsbane og kan derved identifisere ubevisste konflikter fra fortiden. Indre konflikter som personen ikke er klar over kan forårsake psykisk lidelse.
Dersom et barns behov – for eksempel for trygghet – ikke blir tilstrekkelig dekket av foreldrene, lider barnet. Ved å undertrykke behovet og lære å mestre uten ønsket trygghet, kan det lindre lidelsen.
Denne ubevisste konflikten kan imidlertid forårsake problemer senere i livet, for eksempel når personen ikke klarer å akseptere nærhet og trygghet selv i et partnerskap. Behovet er der fortsatt, men frykten for avvisning kan stå i veien. Som et resultat kan det oppstå psykologiske symptomer som uttrykker den følelsesmessige smerten.
En psykoanalyse kan foregå i en individuell setting, men også i en gruppe som en gruppeanalyse.
Psykoanalysen har utviklet seg kontinuerlig siden Freud. Ikke bare har nye konsepter kommet til, men behandlingskonsepter for spesifikke kliniske bilder har dukket opp som går utover Freuds ideer.
Sigmund Freud og psykoanalysen
For bedre å forstå psykoanalysen er det viktig med litt kunnskap om Freuds teorier. De utgjør et viktig fundament for psykoanalysen. Her er et utvalg viktige teorier.
Den strukturelle modellen for psyken: id, ego og superego.
Freud strukturerte psyken i tre deler.
ID-en
Freud omtalte den ubevisste delen, som inkluderer behov og drifter, som «id». ID-en eksisterer fra fødselen og krever umiddelbar tilfredsstillelse. Et spedbarn som er sulten begynner umiddelbart å gråte hvis sulten ikke blir stilt. En del av personligheten bestemmes av "id". ID-en fungerer etter nytelsesprinsippet og er ikke interessert i sosiale normer.
Superegoet
"Superego" representerer motstykket til id. Som en moralsk autoritet representerer overjeget samfunnets verdier. Ofte er det også snakk om påbud eller forbud som en person har arvet fra sine foreldre. Superegoets normer er delvis bevisste og delvis ubevisste.
Mellom id og superego står "jeget" som formidler. Egoet dannes i løpet av barndommen. Den inneholder bevisstheten om seg selv og virkeligheten. Egoet medierer mellom de libidinale impulsene til id og de moralske kravene til superego.
Freud antok at psykiske problemer var et resultat av tidlige konflikter mellom disse ulike delene av psyken. Målet hans var at pasienten skulle bli kjent med de ulike delene og deretter kunne ta ansvar for sitt eget liv.
Den topografiske modellen
Freud skilte mellom det ubevisste, det førbevisste og det bevisste.
- Det ubevisste inkluderer ofte ubehagelige minner eller til og med ønsker som personen ikke vil tillate seg selv.
- Det førbevisste er minner som personen kan bli oppmerksom på hvis de tar hensyn til dem.
- Det bevisste er tankene som en person for øyeblikket er klar over og behandler.
I psykoanalytisk terapi spiller disse inndelingene av bevissthet en betydelig rolle. I truende eller smertefulle situasjoner kan det være avgjørende for å overleve å ikke føle følelser eller tanker bevisst. En viktig forsvarsmekanisme er undertrykkelse. Ubehagelige følelser eller trang kan undertrykkes for å beskytte oss.
Psykoanalyse for personlighetsutvikling
I følge retningslinjene for psykoterapi regnes ikke klassisk psykoanalyse som en form for terapi, men som en videretrening av personligheten. Dette er fordi psykoanalysen ikke har noen klare behandlingsmål som skal nås. Analytikeren og pasienten utforsker pasientens livshistorie. I øktene jobbes det med temaene som avdekkes.
Videreutvikling av psykoanalyse
Ulike metoder har senere utviklet seg fra psykoanalyse, inkludert analytisk psykoterapi og dybdepsykologibasert psykoterapi.
Når gjør man psykoanalyse?
Psykoanalyse kan hjelpe mennesker å gjenkjenne og forstå deres ubevisste motiver og atferdsmønstre. Når nåværende livssituasjoner forårsaker lidelse og psykologiske symptomer, kan en titt bak kulissene være nyttig.
Motivasjonen og viljen til pasienten er viktig for å lykkes med psykoterapi. Psykoterapeuten gir ikke råd eller konkrete instruksjoner. Pasienten utfordres til å reflektere over seg selv.
Hva gjør man under psykoanalysen?
I den klassiske psykoanalysen ligger pasienten på en sofa og terapeuten sitter bak sofaen slik at pasienten ikke kan se ham. Denne posisjoneringen viser at terapeuten inntar en ganske reservert rolle, som skal hjelpe pasienten til å snakke uten hemning. Pasienten er ikke påvirket av terapeutens ansiktsuttrykk og bør konsentrere seg om sine indre prosesser uten distraksjon.
I moderne psykoanalyse tar terapeuten en mer aktiv rolle. Forholdet mellom pasienten og terapeuten er et viktig verktøy i psykoanalysen. I kontakten kan terapeuten gjenkjenne relasjonsmønstre hos pasienten. På denne måten skapes også et forhold til her og nå og dagens problemer i psykoanalytiske prosedyrer.
Fri forening
En sentral teknikk i psykoanalysen er fri assosiasjon. Terapeuten ber pasienten si alt som går gjennom hodet hans. Terapeuten foreslår så hvilket ubevisst innhold som ligger bak assosiasjonene. En velkjent psykoanalysetest designet for å stimulere assosiasjon er den såkalte Rorschach-testen. Terapeuten viser pasientens blekkmønster. Avhengig av hva pasienten kjenner igjen i mønsteret, kommer terapeuten med utsagn om pasientens personlighet.
Overfør
Hvis dette ønsket ikke ble oppfylt, prøver han å få denne hengivenheten fra andre, i tilfelle fra terapeuten. Terapeuten må gjenkjenne denne overføringen og formidle den til pasienten. Dette er også en metode for å avsløre ubevisste konflikter.
Psykoanalysen er sterkt opptatt av den enkelte person. Analytikeren er også involvert i prosessen som individ. Likevel må han ikke miste det objektive synet og må kunne håndtere de ofte komplekse følelsene til pasienten som oppstår.
For terapeuten har også ubevisste deler inni seg. Derfor kan det skje at terapeuten utvikler for eksempel en motvilje eller også affeksjon for pasienten under terapiprosessen. I psykoanalysen kalles dette fenomenet motoverføring. En god selvrefleksjon av terapeuten er nødvendig for å gjenkjenne slike prosesser. Av denne grunn, før han får lov til å utøve sitt yrke, må terapeuten selv gjennomgå psykoanalyse.
Varighet psykoanalyse
Hva er risikoen ved psykoanalyse?
Psykoanalyse skiller seg fra andre psykoterapier først og fremst ved at det tar lang tid. Personer som synes det er vanskelig å engasjere seg i en langsiktig prosess kan bli frustrerte og falle ut av psykoterapi tidlig. Denne formen for terapi krever også en viss vilje til å se på sin livshistorie og reflektere. Raske løsninger og råd er ikke en del av psykoanalysen, men det gir mulighet for en dypere forståelse av seg selv.
Psykoanalyse: Kritikk
Klassisk psykoanalyse er basert på teoriene til Freud. Disse teoriene er noen ganger sterkt stilt spørsmål i dag. Det har vært kritikk av Freuds teorier først og fremst fordi de ikke kan testes vitenskapelig. For eksempel kan påstanden om at det er id, ego og superego verken bevises eller motbevises.
For det andre var Freuds ideer påvirket av tidsånden. I hans tid var temaet seksualitet sterkt tabubelagt. Med sin drivteori brøt han dette tabuet og verdsatte seksualitet som en avgjørende drivkraft i livet. Freuds teori er spesielt kritisert for den sterke vektleggingen av seksuelle behov, som ifølge Freud allerede påvirker handlinger i barndommen.
Klassisk psykoanalyse ifølge Freud utføres imidlertid knapt i dag. Psykoanalysen har utviklet og tilpasset sine metoder og teknikker. Etter at psykoanalysen ble kritisert i lang tid, viser nå studier at denne terapiformen oppnår gode effekter på lang sikt.
Hva må jeg huske på etter en psykoanalyseøkt?
Psykoanalyseøkter er ofte svært følelsesmessig krevende for pasienten. For eksempel kan smertefulle minner fra fortiden dukke opp. Det er derfor lurt å ikke kaste seg ut i hverdagens stress umiddelbart etterpå, men ta seg tid til bearbeiding.
Hvis det oppstår bekymringer mot slutten av psykoanalysen, bør disse kommuniseres til terapeuten. Siden analytiske terapier pågår over lang tid, føler mange pasienter seg alene ved slutten av psykoanalysen og savner terapeuten sin.
Svært ofte er det også frykt for tilbakefall. Disse bekymringene og selvtvilen må diskuteres i god tid. Det kan være lurt å gradvis fase ut psykoanalysen og å holde øktene med stadig lengre intervaller.
