nervesystemet

Ord

hjerne, CNS, nerver, nervefibre

Definisjon

Nervesystemet er et overordnet bytte- og kommunikasjonssystem som finnes i alle mer komplekse levende vesener. Nervesystemet brukes på en forenklet måte for å integrere og koordinere informasjon for en organisme:

  • Absorpsjon av stimuli (informasjon) som påvirker kroppen fra omgivelsene eller oppstår i kroppen selv (f.eks smerte, sanseinntrykk ...)
  • Transformasjonen av disse stimuli til nervøse eksitasjoner (nerveimpulser, såkalte handlingspotensialer), deres overføring og prosessering
  • Sending av nervøse eksitasjoner eller impulser til kroppens organer, muskler etc. (dvs. til periferien).

For hver av disse deloppgavene er det spesielle fasiliteter i nervesystemet: Denne funksjonelle delingen av nervesystemet i tre deler - stimulusmottak, stimulusbehandling og reaksjon på stimuli - tilsvarer også dets romlige struktur: En enkelt komponent i nervesystemet er kalt en ledningsbue.

En ledningsbue er den meningsfulle funksjonelle forbindelsen til to eller flere nevroner (= nerveceller med deres utvidelser).

  • For opptak av informasjon er visse opptaks- eller mottaksapparater, reseptorene i nervesystemet, ansvarlige. Som sensoriske organer (f.eks. Ører, nese, øyne osv.

    ), de er begrenset til visse deler av kroppen og er spesialiserte for visse stimuli, for eksempel lys- eller lydbølger (se f.eks. synet). De er spesielt mange i huden for absorpsjon av følbare, vibrasjons- eller temperaturopplevelser, men også på de andre organene (tenk på mage or hodepine).

  • All informasjon (nervøs eksitasjon) generert i disse mottaksapparatene strømmer gjennom avferent nerver til de sentrale samlepunktene, hjerne og ryggmarg, også kjent som sentralnervesystemet (CNS).

    Der blir de samlet, behandlet og meningsfullt knyttet til hverandre slik at disse to sentrale organene kan forstås som DET overlegne kontrollsenteret for alle hendelser i kroppen vår.

  • Resultatene av denne sentrale behandlingen i nervesystemet og forbindelsen av nerveimpulser sendes nå av ledende (eller efferent) nerver som informasjon til kroppens organer (vanligvis kalt periferi). Der forårsaker de tilsvarende reaksjoner, for eksempel bevegelse (når impulsene fører til musklene), utvidelse eller sammentrekning av fartøy (f.eks. blek av skrekk) eller innflytelse på kjertelaktivitet (f.eks. når vi ser på mat eller tenker på en sitron, løper vannet i munnen vår sammen fordi spyttkjertler er aktivert).

Man kan forestille seg en enkel ledningsbue i nervesystemet som en kabel som gir informasjon, et sentralt bryterpunkt (hjerne or ryggmarg), og en kabel som fører informasjon unna.

I forhold til en enkel refleks, for eksempel patellar senrefleks, dette betyr: oppfatning av stimulus (utvidelsesstimulus på senen) forbindelse til den tilsvarende muskelutførelsen av bevegelsen (bein Utvidelse). Ofte er mange av disse "kablene" bundet sammen og går gjennom kroppen som en nerve. Det er imidlertid ikke mulig å fortelle fra en nerve hvilken del som bærer den innkommende og hvilken som bærer den utgående informasjonen fra hjerne.