Kort overblikk
- Årsaker: Varierer etter form, f.eks. urinstein, forstørret prostata, svulster, nerveskade eller irritasjon, nevrologisk sykdom (multippel sklerose, hjerneslag, Alzheimers sykdom, etc.).
- Behandling: bekkenbunnstrening, toaletttrening, elektroterapi, pacemakere, medisiner, kirurgi, behandling av den underliggende sykdommen.
- Når skal man oppsøke lege? Når klagene oppstår, senest når de blir en belastning
- Forebygging: ikke irriter blæren, drikk tilstrekkelig, avspenningsøvelser, reduser overflødig vekt.
Hva er inkontinens?
Personer med inkontinens har problemer med å holde tilbake urinen eller, sjeldnere, avføringen på en kontrollert måte. Dette kalles urin- eller fekal inkontinens.
Urininkontinens
I daglig tale kalles dette symptomet også "blæresvakhet". Det er imidlertid ikke alltid blæren som er årsaken. Det er forskjellige manifestasjoner av urininkontinens.
Urgeinkontinens: Ved denne formen for inkontinens oppstår trangen til å urinere plutselig og svært ofte – noen ganger flere ganger i timen – selv om blæren ennå ikke er full. Ofte kommer de berørte ikke lenger på toalettet i tide. Urinen kommer ut i fosser. Noen mennesker lider også av blandet inkontinens. Dette er en kombinasjon av stress og tranginkontinens.
Overløpsinkontinens: Når blæren er full, renner små mengder urin konstant ut. De berørte føler ofte også en konstant trang til å urinere.
Ekstrauretral urininkontinens: Også her lekker urin ukontrollert konstant. Dette skjer imidlertid ikke gjennom urinveiene, men gjennom andre åpninger (medisinsk: ekstraurethral), som skjeden eller anus.
Fekal inkontinens
Det skilles mellom urininkontinens og fekal inkontinens. Denne formen for inkontinens er mindre vanlig. Pasienter med fekal inkontinens har problemer med å beholde tarminnhold og tarmgasser i endetarmen.
Du kan lese alt om årsaker, behandling og diagnose av denne formen for inkontinens i artikkelen om fekal inkontinens.
Årsaker til inkontinens
Denne oppfyller to viktige oppgaver: Den skal lagre urinen og tømme seg selv (så langt det er mulig) til ønsket tid. Under lagring avslappes blæremuskelen. Dette får blæren til å utvide seg og fylles. Samtidig er lukkemuskelen spent slik at urinen ikke umiddelbart renner ut igjen gjennom urinrøret. For å tømme, trekker blæremuskelen seg sammen, mens lukkemusklen med bekkenbunnsmuskulaturen slapper av. Urinen renner ut gjennom urinrøret.
Ved stressinkontinens er lukkemekanismen mellom blærehalsen og urinrøret ikke lenger funksjonell. Årsaker til dette er for eksempel at bekkenbunnsvevet har blitt skadet, for eksempel ved en ulykke eller hos menn etter prostataoperasjon eller vaginal fødsel hos kvinner. Skader og irritasjon av nervene samt et fremspring av urinblæren utløser også stressinkontinens. I tillegg er det foretrukket av risikofaktorer som:
- Kronisk hoste
- Hyppige løft av tung last
- Mangel på trening (dårlig trent bekkenbunn!)
- Hos kvinner: bekkenorganer som synker nedover, f.eks. slapp livmor
På disse punktene er det en risiko for at bindevevet gir etter, for eksempel på grunn av påkjenninger som svangerskap og fødsler, senket livmor eller hormonelle endringer i overgangsalderen – noe som resulterer i urininkontinens.
Urgeinkontinens:
- Nerveskade eller irritasjon som følge av operasjon.
- Nevrologiske sykdommer som multippel sklerose, Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom, hjernesvulst eller hjerneslag
- Konstant irritasjon av blæren, for eksempel på grunn av blærestein eller urinveisinfeksjoner (cystitt)
- Utilstrekkelig behandlet diabetes (diabetes mellitus): Giftstoffer produsert av forhøyede blodsukkernivåer påvirker nervesystemet.
- Psykologiske årsaker
Refleksinkontinens:
Overløpsinkontinens:
I denne formen er blæreutløpet blokkert og forstyrrer urinstrømmen, for eksempel hos menn på grunn av en forstørret prostata (som ved godartet prostataforstørrelse) eller urethral striktur. Det siste kan skyldes en svulst eller urinstein.
Ekstrauretral inkontinens:
Ulike medisiner (som diuretika, antidepressiva, nevroleptika) og også alkohol kan forverre eksisterende urininkontinens.
Hva kan gjøres for inkontinens?
Det finnes ulike måter å behandle inkontinens på. I enkelttilfeller tilpasses inkontinensbehandling til form og årsak til inkontinensen og pasientens livssituasjon.
Biofeedback-trening: Noen synes det er vanskelig å kjenne bekkenbunnsmuskulaturen og bevisst oppfatte og kontrollere lukkemusklene. Ved biofeedback-trening måler en liten sonde i endetarmen eller skjeden sammentrekninger av bekkenbunnen og utløser et visuelt eller akustisk signal. På denne måten kan pasienten se om han eller hun virkelig spenner eller slapper av de riktige musklene under bekkenbunnsøvelser.
Toaletttrening (blæretrening): Her skal pasienten føre en såkalt miksjonslogg i noen tid. I denne loggen registrerer pasienten når han eller hun kjente trangen til å tisse, når han eller hun urinerte, hvor mye vann som ble tømt, og om vannlatingen var kontrollert eller ukontrollert. Pasienten skal også notere hva og hvor mye han eller hun har drukket i løpet av en dag eller natt.
Gjennomfør toalettopplæring kun under medisinsk tilsyn.
Hormonbehandling: Ved inkontinens på grunn av østrogenmangel under eller etter overgangsalderen foreskriver legen berørte kvinner et lokalt østrogenpreparat, for eksempel en salve.
Kateter: Ved refleksinkontinens kan det hende at blæren må tømmes regelmessig via kateter.
Kirurgi: Ekstrauretral inkontinens behandles alltid kirurgisk, for eksempel ved å lukke fistelen. Hvis inkontinensen skyldes forstørret prostata, er det også vanligvis nødvendig med operasjon. Ellers vurderes kirurgi kun ved urininkontinens dersom ikke-kirurgiske terapitiltak ikke gir ønsket suksess.
Urininkontinens: Drikk riktig
Spesielt ved urininkontinens får drikking plutselig en avgjørende rolle for de som rammes: Av frykt for ukontrollert urinlekkasje prøver de å drikke så lite som mulig. Dette forbedrer imidlertid ikke tilstanden – tvert imot: Ved utilstrekkelig væskeinntak blir urinen mer konsentrert i blæren, noe som ofte øker trangen til å urinere og irriterer slimhinnen i blæren.
Hvis du har urininkontinens, diskuter med legen din hvor mye du drikker og til hvilke tider på dagen. I en vannlatingslogg fører du nøyaktig oversikt over væskeinntak og vannlating (se ovenfor: Toaletttrening). Basert på disse journalene vil legen anbefale passende drikkemengder og tidspunkter for deg.
Hjelpemidler ved inkontinens
Inkontinens: Når skal man oppsøke lege?
Inkontinens: undersøkelser og diagnose
I et intervju spør legen først om pasientens eksakte symptomer og sykehistorie (anamnese). På denne måten finner han ut hvilken form for inkontinens noen lider av og innsnevrer de mulige årsakene nærmere. Mulige spørsmål i anamnesesamtalen er:
- Hvor lenge har du hatt ukontrollert urinlekkasje?
- Hvor ofte tisser du?
- Opplever du noen smerter?
- Ved hvilke anledninger oppstår ufrivillig urinlekkasje?
- Kan du kjenne om blæren er full eller tom?
- Har du vært operert? Har du født et barn?
- Har du noen underliggende sykdommer (diabetes, multippel sklerose, Parkinsons osv.)?
Eksamen
Ulike undersøkelser bidrar til å avklare inkontinens. Hvilke metoder som er nyttige i enkelttilfeller avhenger blant annet av typen og alvorlighetsgraden av inkontinensen. De viktigste undersøkelsene er:
- Gynekologisk undersøkelse: For eksempel kan en livmorprolaps eller vaginal prolaps bestemmes som årsak til urininkontinens.
- Urin- og blodprøver: De gir bevis på infeksjoner eller betennelser.
- Urodynamikk: Ved urininkontinens bruker legen urodynamiske undersøkelser for å vurdere blærens funksjon. For eksempel bruker uroflowmetri elektroder for å måle volumet av urin under vannlating, varigheten av blæretømming og aktiviteten til mage- og bekkenbunnsmuskulaturen.
- Cystoskopi: I noen tilfeller er dette nødvendig for å oppdage for eksempel betennelse i blæreslimhinnen eller svulster i blæren.
- Maltest: Her veies først en tørr mal og settes inn. På slutten av en definert periode, med en foreskrevet mengde drikking og fysisk anstrengelse, veies denne malen på nytt og viser hvor mye urin som har gått ufrivillig.
Inkontinens: Forebygging
Det er flere tiltak for å forhindre inkontinens eller for å forhindre at den utvikler seg:
Ved overvekt, eventuelt reduser vekten. Overvekt er en viktig risikofaktor for inkontinens. Det øker trykket i bukhulen og fremmer dermed inkontinens eller forverrer eksisterende inkontinens. Det er derfor verdt å kvitte seg med overflødige kilo. Dette har også en positiv effekt på suksessen til bekkenbunnstrening.
Spis blærevennlig mat. Unngå mat som irriterer blæren, for eksempel varme krydder eller kaffe.
Ofte stilte spørsmål
Du kan finne svar på de vanligste spørsmålene om dette emnet i vår artikkel Vanlige spørsmål om inkontinens.
