Hva er en Tic?

Kort overblikk

• Hva er en tic? En plutselig bevegelse eller lyd som ikke tjener noen hensikt og som ikke kan kontrolleres av den berørte personen.
• Hvilke tics er det? Det er motoriske tics (rykninger, blinking, grimasering, stempling osv.) og vokale tics (rømmer halsen, grynt, knipser, repeterer ord osv.) i ulike kombinasjoner. Den mest komplekse varianten er Tourettes syndrom.
• Årsaker: Ved primære tics forblir årsaken ukjent (mistenkt: forstyrrelse av messenger-metabolismen i hjernen, genetisk disposisjon, infeksjoner). Sekundære tics oppstår i forbindelse med andre sykdommer (f.eks. hjernebetennelse) eller med medisiner eller medikamenter.
• Behandling: Ved sekundære tics, behandling av den underliggende sykdommen. Ved primære tics, for eksempel metoder for atferdsterapi (HRT, ERPT), avspenningsteknikker, eventuelt medisinering. De berørte bør også redusere eller unngå stress (det kan forsterke tics).

Tic: Definisjon

Som regel gjentar en tic seg med forskjellige intervaller.

Tics kan forekomme i forskjellige former. Et eksempel er Tourettes syndrom. De berørte begynner gjentatte ganger å rykke i armene, blunke, grynte eller rope banneord uten noen åpenbar grunn (medisinsk koprolali).

En tic er irriterende for miljøet og svært belastende for den som rammes. En ekte tic kan vanligvis ikke kureres. Men riktig terapi kan ofte lindre symptomene.

Tic: Forekomst og forløp og

Tics er vanligvis forbigående og forsvinner igjen etter noen uker eller måneder. Selv om tic-lidelsen varer lenger enn ett år, trenger den ikke nødvendigvis å bli kronisk. Etter et symptomfritt intervall kan imidlertid ticsene gjenta seg.

Tics oppstår vanligvis for første gang i barndommen eller ungdomsårene. Faktisk er tics ikke uvanlig hos barn. Ifølge eksperter utvikler rundt hvert andre barn i grunnskolealder en midlertidig tic, vanligvis av motorisk karakter. Gutter rammes oftere enn jenter. Årsaken til dette er fortsatt uklar.

Kombinasjon med andre sykdommer

Tics kan oppstå i kombinasjon med psykiske eller psykiatriske sykdommer. Disse trenger ikke nødvendigvis være direkte relatert til tic-lidelsen, men leger har observert at de er mer vanlig i slike tilfeller (komorbiditet).

For eksempel er tics mer vanlig hos barn med hyperkinetiske lidelser (ADHD), emosjonelle lidelser og Aspergers syndrom (autisme). Depresjon og utviklingsforstyrrelser er også noen ganger forbundet med tics.

Hvilke tics er det?

Tics kan variere veldig fra person til person. Dette gjelder både intensitet og frekvens samt innhold. Leger skiller mellom motoriske tics og vokale tics, som kan forekomme i enkle eller komplekse former.

Motorisk tic

I de fleste tilfeller manifesterer enkle motoriske tics seg i ansiktet. Eksempler på dette er

• Blinker, rynker pannen og/eller hever øyenbrynene
• øye rullende
• Grimaser, slenger/nikker med hodet
• Munnåpning

Enkle motoriske tics kan sees nedover fra hodet, for eksempel i form av skulderrykninger eller slengende bevegelser av armene. Bom- og benmusklene påvirkes sjelden, men tics kan også forekomme i disse områdene.

I tilfelle av komplekse motoriske tics, utfører de berørte noen ganger hele bevegelsessekvenser, for eksempel:

• hopper, hopper
• klapping
• stempling
• tappe
• kastebevegelser
• slå eller til og med bite deg selv

Noen lider klarer overraskende godt å integrere sin motoriske tic i hverdagens bevegelser for å tiltrekke seg så lite oppmerksomhet som mulig. Dette er mye vanskeligere med en vokal tic.

Vokal tic

Med et vokalt tikk lager den berørte en ufrivillig og utilsiktet lyd eller lyd. Med en enkel vokal tik kan dette for eksempel være:

• rense seg, bjeffe eller snuse
• Hysing, hosting, plystring
• Grynting eller knipsing

• Gjenta andres eller egne ord/setninger (ekkolali, palilalia)
• Uttale ord som ikke gir mening; noen ganger er de også obskøne ord (koprolalia)

Fremfor alt, hvis de berørte uttaler banneord og fornærmende innhold som en del av tikken deres, lider vanligvis både de berørte og miljøet sterkt.

Ytterligere klassifisering av tics

International Statistical Classification of Diseases (ICD) skiller mellom ulike grupper av tic-lidelser. De viktigste er

• Midlertidige tic-lidelser: De varer ikke lenger enn tolv måneder og har ofte form av blunking, grimasering eller hoderisting.
• Kronisk motorisk eller vokal ticsforstyrrelse: Dette varer lenger enn ett år og består av enten motoriske eller vokale tics (men aldri begge samtidig). Noen lider viser bare en enkelt (motorisk eller vokal) tic. Imidlertid er det ofte flere tics samtidig, som alle er enten motoriske eller vokale.

Tic: årsaker og sykdommer

Ofte kan ingen årsak til en tic-lidelse identifiseres. Dette blir referert til som en primær eller idiopatisk tic. I andre tilfeller oppstår tics sekundært som en del av andre sykdommer eller lidelser (sekundær tic).

Psykososialt stress og bruk av medisiner under graviditet kan knyttes til forekomsten av en tic-lidelse hos barnet, som studier har vist. Det samme gjelder røyking, alkoholforbruk og bruk av andre rusmidler under svangerskapet.

Primær tic

Hvordan en primær tic (idiopatisk tic) utvikler seg er fortsatt uklart. Det er imidlertid sikkert at en genetisk disposisjon spiller en rolle, da tic-lidelser ofte går i familier.

Det er også økende bevis på at en forstyrrelse i messenger-metabolismen i hjernen er involvert i utviklingen av tic-forstyrrelser. Et overskudd av budbringerstoffet (nevrotransmitteren) dopamin er fokus for forskning her.

Forkortelsen PANDAS refererer til nevropsykiatriske lidelser (sannsynligvis autoimmune sykdommer) som oppstår etter infeksjon med visse streptokokker i barndommen. Disse kan inkludere tic lidelser.

Sekundær tic

En sekundær tic utvikles i forbindelse med andre sykdommer som f.eks

• Betennelse i hjernen (encefalitt)
• Wilsons sykdom (kobberlagringssykdom)
• Huntingtons sykdom (Huntingtons sykdom)

Svært sjelden kan rusmidler (som kokain) eller visse medisiner også utløse tics. Disse medisinene inkluderer krampestillende midler som karbamazepin eller fenytoin, som brukes til å behandle epilepsi.

Tic: Når bør du oppsøke lege?

En tic-lidelse utgjør sjelden en akutt helserisiko. Likevel bør de berørte oppsøke lege så snart ticsene vises for første gang. Legen kan identifisere mulige sykdommer som årsak og starte behandling på et tidlig tidspunkt. Det kan da være mulig å forhindre at symptomene forverres og at ticket blir kronisk.

Tic: Hva gjør legen?

Først av alt må legen avgjøre om det er en genuin tic-lidelse og i så fall om det er en gjenkjennelig årsak til det. Legen vil da foreslå en passende terapi tilsvarende.

Tic: undersøkelser og diagnose

I tillegg til den fysiske undersøkelsen er sykehistorien (anamnese) et viktig diagnostisk kriterium. Legen spør pasienten (eller foreldre når det gjelder barn), for eksempel når en tik oppsto, hvor ofte den er merkbar og hva som kan ha utløst den. Han spør også om eventuelle tidligere sykdommer.

Det finnes også spørreskjemaer som pårørende eller foreldre fyller ut over en periode på flere uker. Denne informasjonen brukes deretter av legen til å vurdere hvor alvorlig tic-lidelsen er. Internasjonalt brukes for eksempel «Yale Global Tic Severity Scale» (YGTSS) til dette formålet. Når riktig diagnose er stilt, kan behandlingen starte.

Tic: Behandling

Ved sekundær tic skal den forårsakende sykdommen behandles.

Hvis en primær tic er tilstede, er omfattende rådgivning av den berørte personen og deres pårørende svært viktig. Pasienten og deres omsorgspersoner bør forstå tilstanden og være klar over mulige forverrende faktorer. For eksempel er det viktig for foreldre å forstå at barnet deres ikke kan kontrollere ticsene. Forespørsler om å slutte å blinke, grynte eller stemple gjentatte ganger forårsaker bare ekstra stress for barnet – ticsene kan til og med bli mer alvorlige som et resultat.

Når det gjelder berørte barn eller ungdom, kan det også være nyttig å informere lærere og trenere om lidelsen for å sikre en bred forståelse. Dette skal selvfølgelig bare gjøres med samtykke fra de berørte.

Mulige terapikonsepter inkluderer

• Avspenningsteknikker og selvledelse, der pasienter lærer å bevisst slappe av og dermed redusere tic-symptomene målrettet (f.eks. progressiv muskelavspenning).
• Habit Reversal Training (HRT) beskriver en terapimodell som blant annet trener opp den bevisste oppfatningen av tics og bidrar til å utvikle en motorisk motrespons (f.eks. strekke ut armer mot skulderrykninger).
• Eksponerings- og responsforebyggingstrening (ERPT), derimot, har som mål å avbryte tanken eller automatikken om at et tic-angrep alltid må følge en forutanelse.

Medisiner mot tics?

Det finnes også medikamentelle terapier, selv om de ikke alltid brukes mot tic-lidelser. Leger veier opp de forventede fordelene med en medisin mot dens potensielle risikoer og bivirkninger for hver pasient.

De største behandlingseffektene kan oppnås med psykofarmaka som blokkerer dokkingstedene for dopamin (dopaminreseptorer) i hjernen. Disse inkluderer for eksempel tiaprid, pimozid og haloperidol. Legen kan også bruke andre medisiner ved samtidige lidelser.

En vedvarende tic-lidelse kan ikke kureres permanent. Imidlertid kan tic i det minste lindres med de riktige terapeutiske tilnærmingene.

Tic: Hva du kan gjøre selv

Kommer stresset innenfra (f.eks. på grunn av uttalt perfeksjonisme), kan den ugunstige indre holdningen kontrolleres og endres ved hjelp av psykoterapeutiske prosedyrer (kognitiv atferdsterapi) om nødvendig.

Det kan også være nyttig å lære en avspenningsteknikk som autogen trening eller meditasjon og praktisere den regelmessig.