Hva er immunsuppresjon?
Hvis kroppens immunsystem er undertrykt slik at det ikke lenger kan fungere som det skal, kalles dette immunsuppresjon. Avhengig av omfanget blir kroppens forsvar bare svekket eller til og med fullstendig deaktivert. Hvis du vil forstå hvorfor immunsuppresjon kan være både uønsket og ønskelig, må du først forstå hvordan immunsystemet fungerer.
Grunnleggende om immunsystemet
En svært målrettet kamp mot patogener er mulig med det spesifikke immunforsvaret. Dette inkluderer de såkalte B-lymfocyttene – spesielle hvite blodceller som kan produsere spesifikke antistoffer mot et patogen ved første kontakt med det – matchende karakteristiske proteiner (antigener) på overflaten av inntrengeren.
Immunsuppresjon som terapi, bivirkning eller symptom
For å behandle autoimmune sykdommer induserer man med vilje immunsuppresjon hos pasienten for å begrense den feilrettede oppførselen til immunforsvaret. Pasienter får også immundempende medikamenter etter transplantasjon. Målet er å forhindre at immunsystemet angriper og avstøter det fremmede organet.
I tillegg kan immunsuppresjon være et symptom på ulike sykdommer. To kjente eksempler er blodkreft (leukemi) og AIDS. Mens ved leukemi produserer kroppen selv defekte hvite blodceller (leukocytter) og dermed svekker immunforsvaret, ved AIDS ødelegger et patogen – HI-viruset – visse leukocytter. Immunforsvaret er også noen ganger svekket etter store psykiske eller fysiske stress.
Det er to hovedanvendelsesområder for kunstig indusert immunsuppresjon – dvs. immunsuppressiv terapi: Autoimmune sykdommer og organtransplantasjoner. I disse tilfellene er immunsystemet spesifikt svekket fordi det ellers ville skade pasienten. Graden av inngrep er imidlertid forskjellig i de to tilfellene.
Immunsuppresjon etter organtransplantasjon
Selv om immunsystemet i dette tilfellet bare gjør jobben sin, har dette livstruende konsekvenser for pasienten dersom det ikke undertrykkes. Dessverre er det derfor ingen annen mulighet etter en organtransplantasjon enn å gjennomføre livslang immunsuppresjon. Det betyr at pasienten permanent må ta medisiner som demper immunreaksjonene.
Immunsuppresjon ved autoimmune sykdommer
- Leddgikt
- Bindevevssykdommer (kollagenoser: dermatomyositt/polymyositt, systemisk lupus erythematosus)
- Vaskulære betennelser (vaskulitider)
- Kroniske inflammatoriske tarmsykdommer (Crohns sykdom, ulcerøs kolitt)
- autoimmun leverbetennelse (autoimmun hepatitt)
- lungefibrose, sarkoidose
- multippel sklerose (MS)
- myasthenia gravis
- betennelse i nyrelegemene (glomerulonefritt) – en form for nyrebetennelse
Hva gjør du hvis du har immunsuppresjon?
- Induksjonsfase: I begynnelsen gir legen en høy dose medikamenter for å oppnå høye konsentrasjoner av virkestoffet i blodet så raskt som mulig (induksjon). Vanligvis kombineres tre eller fire forskjellige immunsuppressive medikamenter for dette formålet (trippel eller firedobbel terapi).
De fleste autoimmune sykdommer utvikler seg i tilbakefall. Spesielt sterk intervensjon er nødvendig under en slik inflammatorisk episode (induksjonsterapi). I remisjonsfasene, hvor sykdommen til en viss grad er «sovende», dempes immunsystemet vanligvis med betydelig lettere midler (vedlikeholdsbehandling). Målet er å forhindre eller i det minste utsette en ny inflammatorisk episode.
Legemidler for immunsuppresjon (immunsuppressiva)
Calcineurin-hemmer
Calcineurin er et enzym som forekommer i ulike kroppsceller, inkludert visse celler i immunsystemet. Der er det viktig for signaloverføring. Calcineurin-hemmere hindrer denne signaloverføringen og dermed aktiveringen av immunsystemet. Kalsineurinhemmere som er spesielt vanlig brukt for immunsuppresjon er ciklosporin og takrolimus.
Celledelingshemmere
Avhengig av målet deles celledelingshemmere inn i cytostatika (som azatioprin, mykofenolsyre = MPA og mykofenolatmofetil = MMF) og mTOR-hemmere (som everolimus og sirolimus).
antistoffer
Kunstig produserte antistoffer brukes også til immunsuppresjon (f.eks. infliximab, adalimumab, rituximab). Disse tilhører de såkalte biologiske stoffene – dette er bioteknologisk produserte legemidler.
Siden biologiske stoffer hemmer immunsystemet spesielt sterkt, må de ikke administreres i visse situasjoner (f.eks. under graviditet eller ved akutt eller kronisk infeksjon).
Glukokortikoider ("kortison")
Hva er risikoen for immunsuppresjon?
Terapeutisk immunsuppresjon er på en måte en catch-22-situasjon. På den ene siden må immunforsvaret undertrykkes fordi det ellers kan forårsake skade (f.eks. etter organtransplantasjon). På den annen side trenger ethvert menneske fungerende forsvar for å kunne forsvare seg mot for eksempel patogener. I tillegg har medisinene som brukes en lang rekke bivirkninger.
Økt mottakelighet for infeksjoner og svulster
Pasienter med langvarig immunsuppresjon har også økt risiko for å utvikle kreft. Fordi det svekkede immunsystemet ikke lenger gjenkjenner og ødelegger degenererte celler tilstrekkelig, utvikles ondartede neoplasmer oftere enn hos friske mennesker. De berørte bør derfor regelmessig undersøkes for visse svulster (tumorscreening).
Giftig effekt på vev (toksisitet)
Skade på benmargen (myelosuppresjon).
Benmargen blir også ofte angrepet av immunsuppresjon. Som et resultat blir dannelsen av blodceller (røde og hvite blodlegemer samt blodplater) forstyrret. Mulige konsekvenser er økt mottakelighet for infeksjoner, anemi og økt blødningstendens.
Økning i fett- og sukkernivåer i blodet
En annen bivirkning av mange immunsuppressiva (spesielt steroider) er økte blodsukkernivåer. Diabetes mellitus kan til og med utvikles, som legen regelmessig må overvåke og behandle.
Osteoporose og høyt blodtrykk
Gastrointestinale problemer
Noen immundempende midler tolereres dårlig av mage-tarmkanalen. For eksempel kan mykofenolatmofetil eller azatioprin forårsake kvalme, oppkast eller diaré umiddelbart etter å ha tatt dem. Disse bivirkningene kan ha en betydelig innvirkning på en persons livskvalitet. Hvis slike problemer oppstår som følge av inntak av immunsuppressiva, bør du snakke med din behandlende lege.
Hva må jeg være oppmerksom på når jeg tar immunsuppressiva?
Umiddelbart etter en transplantasjon administreres immunsuppressiva i høye doser. I løpet av denne tiden er immunsystemet svært sårbart, så kontakt med bakterier må unngås så langt det er mulig. Pasienter med ny transplantasjon blir derfor isolert og bruker munnbeskyttelse. Besøkende må være friske, selv en liten forkjølelse kan være en fare for den transplanterte.
Søk øyeblikkelig legehjelp hvis følgende advarselstegn oppstår kort tid etter en organtransplantasjon:
- Feber eller andre tegn på infeksjon (svakhet, tretthet, hoste, brennende følelse ved vannlating)
- smerte i området av det transplanterte organet
- redusert eller økt urinproduksjon
- Vektøkning
- diaré eller blodig avføring
