Hvordan fungerer en diabetestest?
Diabetes type 1 så vel som diabetes type 2 er kroniske sykdommer med noen ganger alvorlige konsekvenser. Derfor anbefales selv friske mennesker å bli testet for diabetes regelmessig. Dette gjelder spesielt hvis det allerede har vært tilfeller av diabetes i familien. Noen testprosedyrer egner seg også for å utføres hjemme. Selv om de ikke tillater en sikker diagnose, gir de en indikasjon på å forfølge videre medisinsk undersøkelse.
Diabetes teststrimler
De fleste apotek selger diabetestester for egenadministrasjon. Dette er en enkel versjon av urinprøven som også utføres av lege. Teststrimmelen holdes kort i urinstrømmen ved vannlating. Hvis testfeltet endrer farge, er det sukker i urinen.
Det finnes også stripeprøveapparater for hjemmebruk som undersøker blodet. De brukes også av diabetikere som regelmessig injiserer seg selv med insulin. For å gjøre dette stikker pasienten fingertuppen og bloddråpen som kommer ut undersøkes for sukkerinnhold.
Diabetesprøver erstatter ikke en diagnose fra lege!
Med diabetes kommer stoffskiftet ut av taket. Dette fører til symptomer som økt vannlating, sterk tørste, tørr hud, svakhet, tretthet og konsentrasjonsproblemer – dette er ofte de første varseltegnene. Avansert diabetes forårsaker også vaskulær skade, som muligens kan føre til høyt blodtrykk. Dette testes og diagnostiseres på legekontoret.
Diabetes risikotest
Hvorvidt symptomer som oppstår faktisk indikerer diabetes kan muligens begrenses ved en online test.
Et spørreskjema fra German Diabetes Foundation og German Diabetes Society, det såkalte FINDRISK online spørreskjemaet, fastslår den personlige risikoen for å utvikle diabetes i løpet av de neste ti årene. Den stiller spørsmål om alder, familiehistorie med diabetes, kroppsvekt og kosthold, og visse laboratorieverdier. Selv om det ikke er noen erstatning for et legebesøk, gjør det at det kan trekkes viktige konklusjoner på et tidlig stadium om hvordan risikoen for å utvikle diabetes kan reduseres.
Diabetes mellitus: Hvordan tester legen?
Et besøk til legen er avgjørende for en pålitelig diagnose av diabetes. Testene utføres enten av fastlege eller av spesialist i indremedisin og endokrinologi (diabetolog). En detaljert foreløpig diskusjon og generell fysisk undersøkelse danner grunnlaget for diagnosen. I tillegg er det flere spesielle undersøkelser:
Måling av fastende blodsukker
Bestemmelsen av fastende blodsukker er spesielt viktig for diagnosen diabetes. For å gjøre dette tar legen blod fra pasientens vene og får testet det for sukker. Det er viktig at det faktisk ikke inntas mat åtte timer før blodprøven tas, som alltid skjer om morgenen, og at det maksimalt inntas usøtet og kalorifri drikke som te eller vann.
Hos friske individer er fastende blodsukker under 100 milligram per desiliter (mg/dl). Verdier mellom 100 og 125 mg/dl indikerer allerede en forstyrret sukkermetabolisme (prediabetes), men ennå ikke manifest diabetes mellitus. Hvis fastende blodsukkerverdier målt flere ganger (på forskjellige dager) overstiger 125 mg/dl, diagnostiserer legen diabetes mellitus.
En blodprøve for sporadiske blodsukker kan tas når som helst på dagen. Hvis verdien gjentatte ganger (minst to ganger) er over 200 mg/dl og pasienten har de typiske symptomene på diabetes, er diabetes mellitus tilstede.
Oral glukosetoleranse test
Den orale glukosetoleransetesten (oGTT) er en diabetestest som mer nøyaktig vurderer ytelsen til glukosemetabolismen. Det er ikke en rutinetest, men brukes når diagnosen er uklar, men det er mistanke om nedsatt glukosemetabolisme.
Under graviditet sørger leger rutinemessig for at testen skal oppdage svangerskapsdiabetes i tide. Men hvis diabetes mellitus allerede er kjent, bruker de ikke testen for å forhindre at blodsukkernivået stiger farlig.
oGTT fortsetter som følger: Pasienten spiser først mye karbohydrater (minst 150 gram per dag) i tre dager og tar deretter ingenting i 12 timer. Deretter tas blod og fastende blodsukker bestemmes.
Hvis blodsukkerverdien er på eller over 200 mg/dl etter to timer, er diagnosen «diabetes mellitus. Verdier mellom 140 og 200 mg/dl indikerer en såkalt nedsatt glukosetoleranse, dvs. et forstadium av diabetes («prediabetes») med allerede nedsatt glukoseutnyttelse.
Diabetes urinprøve
En urinundersøkelse er også en av standardtestene for diabetes. Normalt er det ingen eller knapt noe sukker i urinen fordi nyrene beholder (reabsorberer) det når blodet filtreres. Men hvis blodsukkernivået er betydelig forhøyet, er ikke nyrens evne til å reabsorbere glukosen lenger tilstrekkelig. Urinen inneholder derfor glukose og testfeltet på diabetesteststrimmelen skifter farge.
Dersom legen får undersøkt urinen i et laboratorium, er det mulig å få bestemt tilleggsverdier, for eksempel proteininnholdet i urinen. Hvis en diabetes som ikke har blitt oppdaget på en stund allerede har skadet nyrene (diabetisk nefropati), er dette ofte forhøyet.
HbA1c-verdi
Den såkalte HbA1c-verdien er den andelen av det røde blodpigmentet hemoglobin som har dannet en binding med sukkermolekyler i blodet – det såkalte glykohemoglobin A. Hos friske mennesker med permanent normale blodsukkernivåer er andelen HbA1c under 5.7 prosent. Men hvis blodsukkerverdiene økes i faser eller permanent, øker også HbA1c-prosenten. Hos diabetikere er HbA1c-verdien minst 6.5 prosent.
Antistofftest for type 1 diabetes
For å diagnostisere diabetes type 1 er det også nyttig å oppdage antistoffer mot betacellene (øycelleantistoffer) eller mot insulin (insulinantistoffer). Disse autoantistoffene finnes i blodet til mange berørte individer lenge før de første symptomene viser seg.
En antistofftest kan også brukes for å skille mellom type 1 og type 2 diabetes – for eksempel hvis type 2 forekommer uvanlig hos unge mennesker.
