Kort overblikk
- Når skal man oppsøke lege? Ved plutselige eller gradvise taleforstyrrelser
- Årsaker: hjerneslag, kraniocerebralt traume, tidlig hjerneskade, encefalitt, meningitt, hjernesvulst, multippel sklerose, Parkinsons sykdom, amyotrofisk lateral sklerose, Huntingtons chorea
- Terapi: Behandling av den underliggende sykdommen, individuell logopedi, om nødvendig hjelpemidler som bløt ganeprotese eller elektronisk stemmeforsterker
Hva er dysartri?
Per definisjon er dysartri en forstyrrelse i det talemotoriske systemet. Den berørte personen vet nøyaktig hva og hvordan han eller hun vil si noe. Imidlertid er nerve- og muskelstrukturene som er ansvarlige for tale ikke i stand til å utføre de tilsvarende kommandoene fra hjernebarken korrekt.
Forskjell fra taleforstyrrelse
Taleforstyrrelser (afasi) er å skille fra taleforstyrrelser (dysartrier): Hos disse er berørte individer ikke i stand til å forstå og bearbeide tale riktig. De har også problemer med å finne de riktige ordene og lage riktige, meningsfulle setninger. Ved dysartri, derimot, er disse høyere hjernefunksjonene ikke svekket.
Hvordan manifesterer dysartri seg?
Spastisk (hypertonisk) dysartri
Karakterisert av økt muskelspenning (hypertoni) i talemusklene, som derfor kun kan beveges i begrenset grad. Dette påvirker pust, stemmeproduksjon og artikulasjon. En komprimert, raspet stemme er typisk. Den berørte personen artikulerer også bare periodisk og uklart.
Hypotonisk dysartri
Hyperkinetisk dysartri
Overdrevne, eksplosive talebevegelser er typiske. Volum, tonehøyde og artikulasjon varierer veldig. Noen ganger grimaserer den berørte personen også ufrivillig, vrir seg eller klikker med tungen.
(Stiv-)hypokinetisk dysartri
Ataksisk dysartri
Personer med ataksisk dysartri snakker svært ujevnt, noe som betyr at volum, tonehøyde og nøyaktighet av artikulasjonen varierer mye; all tale er preget av ufrivillige, upassende endringer i pust, stemme og artikulasjon.
Blandet dysartri
Dysartri: årsaker og risikofaktorer
Det er mange årsaker til dysartri. De vanligste er:
- Hjerneslag (apopleksi): Ved et hjerneslag får hjernen plutselig ikke lenger nok blod og dermed oksygen. Dette er vanligvis forårsaket av en blodpropp i blodårene, mer sjelden av en hjerneblødning. Slag forårsaker ofte taleforstyrrelser. Hjerneslagpasienter utvikler ofte også afasi.
- Hjerneskade i tidlig barndom: Hvis barnets hjerne er skadet mellom den sjette måneden av svangerskapet og slutten av det første leveåret, kan dette også føre til dysartri.
- Hjernebetennelse (encefalitt): virus utløser vanligvis smittsom betennelse i hjernen, sjelden bakterier. Dysartri er et av de mulige symptomene på encefalitt.
- Hjernesvulst: hjernesvulster er mulige utløsere for forskjellige former for dysartri avhengig av deres plassering og størrelse.
- Multippel sklerose (MS): Ved denne kroniske betennelsessykdommen i nervesystemet (ryggmarg og hjerne) ødelegger immunsystemet det beskyttende laget rundt nervefibrene (myelinskjeder) slik at nerveimpulser ikke lenger overføres uten forstyrrelser. Dysartri er en mulig konsekvens.
- Amyotrofisk lateral sklerose (ALS): denne sjeldne kroniske sykdommen i nervesystemet påvirker motorisk funksjon, pust, kommunikasjonsevner og matinntak. Taleforstyrrelser er blant de vanlige tidlige symptomene på ALS.
- Huntingtons sykdom: Hos voksne med hyperkinetisk dysartri er årsaken vanligvis Huntingtons sykdom – en sjelden arvelig lidelse som er assosiert med ufrivillige, plutselige, uregelmessige bevegelser, blant andre symptomer.
- Forgiftning (rus): Forgiftninger, for eksempel på grunn av alkoholmisbruk eller narkotikabruk, er også blant de mulige årsakene til dysartri.
Dysartri: Når skal du oppsøke lege?
Dysartri: undersøkelser og diagnose
Ved plutselig innsettende dysartri som følge av hjerneslag eller traumatisk hjerneskade er årsaken klar. Her er det fokus på den første medisinske behandlingen av pasienten.
Deretter følger en nevrologisk undersøkelse med sikte på å fastslå sykdommen som ligger til grunn for dysartrien og den nøyaktige plasseringen av hjerneskaden.
Ytterligere undersøkelser er mulig, for eksempel måling av elektrisk hjerneaktivitet (EEG), bildediagnostiske prosedyrer som datatomografi (CT) og magnetisk resonanstomografi (MRI), samt ta og analysere en prøve av cerebrospinalvæske (CSF-diagnostikk).
Dysartri: Behandling
Det første trinnet er å behandle den underliggende tilstanden som førte til dysartrien (som slag, hjernebetennelse, Parkinsons sykdom).
Selve dysartrien behandles først og fremst ved hjelp av logopedi. Det viktigste målet er å opprettholde eller gjenopprette pasientens evne til å kommunisere selvstendig.
Byggesteiner i logopedi
I logopedi lærer pasienter å snakke mer forståelig med bevisst hode- og kroppsholdning. Ved hjelp av spesielle øvelser fremmer terapeuten det harmoniske samspillet mellom pust, stemme og artikulasjon. Hvis kroppsspenningen er for høy (spastisk dysartri), hjelper avspenningsøvelser; hvis kroppsspenningen er for lav (hypotonisk dysartri), er spenningsbyggende treningsøkter nyttige.
Pasienter som har spesielle problemer med å snakke i visse situasjoner, anbefales best å diskutere dette spesifikt med terapeuten. Hvordan man skal håndtere slike kritiske situasjoner kan da øves på for eksempel i rollespill.
Ved svært alvorlige tilfeller av dysartri utarbeider pasienter alternative kommunikasjonsformer sammen med terapeuten. I stedet for å snakke kan for eksempel ansiktsuttrykk, gester og skriftspråk brukes for å gjøre seg forstått.
Kommunikasjonshjelpemidler
Elektroniske forsterkere støtter stemmen til pasienter med svært mykt talende dysartri. Alternative kommunikasjonssystemer som bærbare elektroniske skrivemaskiner er designet for dysartripasienter som knapt er i stand til å artikulere eller snakke forståelig (for eksempel i de sene stadiene av amyotrofisk lateral sklerose).
Sykdomshåndtering
Hva du kan gjøre selv
Både dysartripasienter selv og deres samtalepartnere bidrar potensielt mye til vellykket kommunikasjon. Viktige punkter er:
- Unngå stress og spenning: Ha samtaler uten å stresse og i rolige omgivelser. Begge sider – dysartripasient og samtalepartner – tar best nok tid til å snakke og forstå. Støykilder i umiddelbar nærhet (radio, TV, maskiner osv.) forblir avslått i mellomtiden.
- Oppretthold øyekontakt: Under samtalen anbefales det at dysartripasienten og den andre opprettholder øyekontakt. Dette fordi støttende ansiktsuttrykk og gester gjør det lettere for pasienten å gjøre seg forstått.
- Stille spørsmål: Hvis du ikke forstår en dysartripasient riktig, spør. Bebreidende kommentarer ("Snakk tydeligere!" eller "Snakk høyere!") bør unngås!
- Vis respekt: En taleforstyrrelse er ikke en intellektuell funksjonshemming. For personer med dysartri er det viktig at de ikke får dem til å føle seg mentalt mindreverdige eller umodne.
