Hva er organdonasjon?
Organdonasjon er overføring av et organ eller deler av et organ fra en organdonor til en mottaker. Målet er enten å gjøre det mulig for en syk person å overleve eller å forbedre livskvaliteten. Hvis du ønsker å bli organdonor, er det bare å dokumentere vedtaket skriftlig, for eksempel i et organdonorkort. Diskuter også dine ønsker med dine pårørende.
Ytterligere informasjon: Organdonorkort
Du kan lese hvorfor det er fornuftig å fylle ut et organdonorkort og hvor du kan få et i artikkelen Organdonorkort.
Det skilles mellom postmortem organdonasjon og levende donasjon: Postmortem organdonasjon refererer til donasjon av organer etter døden. Forutsetningen er klar bestemmelse av hjernedød hos giveren. I tillegg skal det foreligge samtykke fra avdøde selv eller dennes pårørende.
- Ektefelle, forlovere, registrerte partnere
- Første eller andre grads slektninger
- andre personer nær giveren
I tillegg må levende donasjon være frivillig og kan kun tilbys av personer som er myndige.
Hvilke organer kan doneres?
I utgangspunktet kan følgende organer brukes som donororganer:
Bortsett fra organdonasjoner, kan pasienter også ha nytte av vevsdonasjoner. Disse inkluderer:
- Hornhinnen i øynene
- Hjerteklaffer
- @ Hud
- Blodårer
- Ben, brusk og bløtvev
Organdonasjon: Aldersgrense
For å få donere organer er det kun organenes tilstand som er avgjørende, ikke biologisk alder. Selvfølgelig er helsen til yngre mennesker ofte bedre enn for seniorer, men til og med det fungerende organet til en 70-åring kan med hell transplanteres. Dette gjelder spesielt når orgelet går til en eldre mottaker.
Organdonasjon: Kritikk
Det er en ganske skeptisk holdning til organdonasjon blant befolkningen. Kritikk har blitt utløst de siste årene først og fremst av organdonasjonsskandaler der pasienter ble foretrukket i organallokering ved å manipulere ventelisten. I løpet av dette ble transplantasjonsloven revidert i 1997 med sikte på å øke åpenheten i organtildelingen. Spesielt ble også straffene for leger som bevisst bryter retningslinjene økt: Slike leger kan nå straffeforfølges med bot eller fengsel inntil to år.
Organallokering via Eurotransplant Foundation er basert på haster og sannsynlighet for å lykkes med en transplantasjon. Mottakerens økonomiske situasjon spiller ingen rolle. Transplantasjonsloven forbyr også handel med organer og gjør både salg av et organ og mottak av kjøpt organ straffbart.
Organfjerning skjer alltid med samme kirurgiske omsorg som en operasjon på en levende pasient. Etter inngrepet forsegler kirurgen kadaveret og kroppen overleveres til de pårørende uten skjemmende skader.
Organdonasjon: Etikk
Spørsmålet om organdonasjon reiser mange etiske spørsmål, inkludert særlig om en persons hjernedød rettferdiggjør fjerning av organene hans eller hennes. I 2015 (siste endring 2021) ga det tyske etiske rådet en uttalelse om denne saken der det anser organfjerning for transplantasjonsformål som akseptabelt – forutsatt samtykke er gitt av giveren eller donors slektninger.
Organdonasjon: Fordeler og ulemper
Motivasjonene for å bestemme seg for eller mot organdonasjon er mange. Vanlige årsaker til avslag er manglende tillit til tildelingssystemet eller – ved levende donasjoner – frykt for vansiring eller helsemessige ulemper. Åndelige eller religiøse årsaker spiller vanligvis ingen rolle, siden ingen av de større trossamfunnene i Tyskland så langt har uttalt seg mot organdonasjon.
For mange pårørende til døde organdonorer hjelper kunnskapen om at de har hjulpet en syk person med donororganene dem til å takle sorgen over å miste en kjær.
Organer fra en avdød person kan bare fjernes dersom vedkommende uttrykkelig har tillatt dette i løpet av livet eller dersom de etterlatte uttrykkelig samtykker til organdonasjon. Bortsett fra Tyskland, gjelder denne forskriften også i Nord-Irland. En utvidet samtykkeforskrift, der pårørende eller autoriserte representanter avgjør om det ikke finnes dokumentasjon på den avdøde, finnes i Danmark, Irland, Island, Litauen, Romania, Sveits og Storbritannia.
Mange andre land (f.eks. Spania, Italia, Østerrike, Ungarn, England med Wales og Skottland) følger innsigelsesregelen: her blir hver avdøde en organdonor hvis han eller hun ikke uttrykkelig har bestemt seg for det i løpet av livet, og også dokumentert dette skriftlig. De pårørende har ikke noe å si i saken.
Når trenger du en organdonasjon?
Organdonasjon er ofte den eneste livreddende behandlingen for kronisk eller plutselig organsvikt. Organdonasjon kan vurderes under noen omstendigheter for følgende medisinske tilstander:
- Sluttstadium levercirrhose
- Leverkreft
- alvorlig organskade på grunn av jernlagringssykdom (hemokromatose) eller kobberlagringssykdom (Wilsons sykdom)
- nåværende leversvikt (soppforgiftning, sykdommer og misdannelser i gallegangene)
- diabetes mellitus (type I eller type II) med nyreskade
- polycystisk nyresykdom
- kronisk nefritisk syndrom (en sykdom i nyrene)
- medfødte hjertefeil
- valvulær hjertesykdom
- koronar hjertesykdom (CHD)
- hjertemuskelsykdom (kardiomyopati)
- hjertesvikt (hjertesvikt)
- funksjonelle forstyrrelser i tarmen
- kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS)
- lungefibrose
- cystisk fibrose
- sarkoidose
- "pulmonal hypertensjon" (pulmonal hypertensjon)
Hva gjør du når du donerer et organ?
Prosedyre for post mortem organdonasjon
Før en pasient kan anses som donor, må hjernedød være klart fastslått. For dette formålet informerer legen den tyske stiftelsen for organdonasjon (DSO), som deretter henviser uavhengige nevrologer til å fastslå hjernedød. I følge transplantasjonsloven skal to leger uavhengig fastslå hjernedød hos pasienten. Dette gjøres i henhold til en fast tre-trinns ordning:
- Bevis på alvorlig, uhelbredelig og irreversibel skade på hjernen.
- Bestemmelse av bevisstløshet, evnen til å puste på egen hånd og svikt i reflekser kontrollert av hjernestammen
- Verifikasjon av irreversibel hjerneskade ved undersøkelser etter fastsatte ventetider
Legene registrerer forløpet av undersøkelsene og resultatene i et protokollark, som også kan ses av pårørende til avdøde.
Dersom samtykke til organdonasjon er gitt (av pasienten eller dennes pårørende), sørger DSO for at det gjennomføres ulike laboratorietester på avdøde. Disse tjener til å utelukke smittsomme sykdommer som kan overføres til en donor. Blodgruppe, vevsegenskaper og funksjonaliteten til organet som skal doneres, blir også testet. I tillegg informerer DSO Eurotransplant, som søker etter en passende mottaker i henhold til medisinske kriterier som sannsynlighet for suksess og hvor haster transplantasjonen er.
Prosedyre for levende donasjon
Tenker du på å donere et organ til en du er glad i? Da bør du først kontakte de ansvarlige legene ved transplantasjons- eller dialysesenteret. I en innledende diskusjon kan det avklares om levende donasjon faktisk er mulig i det aktuelle tilfellet. Den endelige myndighet i denne undersøkelsen er Living Donation Commission, som vanligvis er tilknyttet statens legeforening.
Først begynner kirurgen med fjerning av donororganet. Kort før slutten av prosedyren starter mottakerens operasjon parallelt slik at donororganet kan implanteres direkte med minst mulig tidstap.
Hva er risikoen ved organdonasjon?
Fjerning av et organ eller en del av et organ innebærer generell risiko for en levende donor, da de kan oppstå ved enhver operasjon:
- Problemer med sårheling
- @ Arrdannelse med uestetiske resultater
- Blødning @
- Skade på nerver
- Sårinfeksjon
- Anestesihendelser
Det er ennå ikke avklart om pasienter øker risikoen for å lide av høyt blodtrykk eller økende tap av protein i urinen (proteinuri) som følge av nyredonasjon.
Hva må jeg vurdere etter organdonasjon?
Transplantasjonssenteret er et sentralt kontaktpunkt for levende givere og familiemedlemmer før og etter organdonasjon.
Etter obduksjon av organdonasjon
Etter levende donasjon
Hvis det ikke oppstår komplikasjoner, kan du som donor reise hjem etter ti til 14 dager. Etter en nyre- eller leverdonasjon må du regne med å være arbeidsufør i omtrent én til tre måneder – avhengig av den fysiske belastningen av jobben din.
Organmottakeren må ligge på sykehuset lenger slik at det kan overvåkes og kontrolleres om det nye organet gjenopptar sitt virke.
Som donor trenger du vanligvis ikke forvente langvarige helseproblemer. Regelmessige undersøkelser sikrer at eventuelle seneffekter av organfjerning kan oppdages og behandles i tide. Spør på transplantasjonssenteret om råd om intervaller du bør gå til oppfølging etter organdonasjon.
