Tærne (lat.: Digitus pedis) er den menneskelige foten. Normalt har et menneske fem tær på hver fot, som er systematisk nummerert fra innsiden og ut i anatomien med romertall fra en til fem.
Storetåen kalles derfor digitus pedis I eller også kalt hallux, den andre tåen kalles digitus pedis II, den tredje tåen heter digitus pedis III, den fjerde tå kalles digitus pedis IV og den lille tåen kalles digitus pedis V eller også digitus minimus. Akkurat som fingrene på hånden din, har hver tå en spiker. Tærne spiller en viktig rolle for fotens bevegelighet, samt for et sikkert stativ og gangart.
Ben og ledd
Ved hver fot har mennesket totalt 14 falanger. De store tærne (digitus pedis I eller hallux) består av to bein hver, de resterende tærne (digitus pedis II til V) består av tre bein hver. Disse bein, som deler tærne i henholdsvis to eller tre lemmer, kalles baselemmen (lat.
: phalanx proximalis), midterste lem (lat.: phalanx media) og endelem (lat.: phalanx distalis) (siden stortåen bare er dannet av to bein, det er bare en basis lem og en ende lem, ingen midt lem).
Bunn-, midt- og sluttfalanks av en tå består igjen av tre områder, som i anatomi kalles base, kropp og hode. Lemmer eller bein på en tå er forbundet med skjøter. De hode av en lem danner et ledd med basen av følgende lem.
Fugen mellom mellomfot bein og basen kalles metatarsophalangeal ledd. Fugen mellom metatarsals og metatarsophalangeal ledd kalles metatarsophalangeal joint eller proximal interphalangeal joint (PIP). Leddet mellom mellomfotene og det distale leddet kalles distal interphalangeal joint (DIP). De skjøter av tærne er omgitt av bindevev leddkapsler og dermed sikret.
Muskler og bevegelser
De skjøter av tærne er der mange muskler starter, som stammer fra bena i underbenet bein eller fra beinene på foten. Gjennom en koordinert samhandling av disse musklene er det mulig å bevege tærne i mange forskjellige retninger. For det første kan tærne bøyes mot bakken, som kalles fleksjon.
På den annen side kan de strekkes mot taket, som kalles forlengelse. Videre er det mulig å spre tærne fra hverandre. Spredning av tærne kalles bortføring.
Hvis spredte tær bringes tilbake til sin opprinnelige posisjon, kalles dette adduksjon. Bøyningen av tærne (fleksjon) utføres av tåbøyemuskulaturen. I anatomi skilles det mellom de lange tåfleksorene, som stammer fra beinene i det nedre bein og derfra beveger seg mot tærne, og de korte tåbøyene, som stammer fra fotsålen og dermed har en kortere kurs mot tærne.
Viktige representanter for langetåbøyerne er muskelbøyer hallucis longus, som blant annet er ansvarlig for en bøyende bevegelse av leddene til stortåen (digitus pedis I eller hallux) og muskelbøyeren digitorum longus, som utfører bøying av de andre tærne (digitus pedis II til V). De korte tåbøyerne er abductor hallucis muskel, flexor digitorum brevis muskel, adduktor hallucis muskel, som støtter bøyningen av stortåen (digitus pedis I eller hallux), og flexor digitorum brevis muskelen, som bidrar til bøyningen av de andre tærne (digitus pedis II til V). Bortføreren digiti minimi-muskelen støtter også bøyningen av den lille tåen (digitus pedis V eller digitus minimus).
Stretching av tærne (utvidelse) er sikret av tåforlengermuskulaturen. Også her anatomien til lange tåforlengere, som stammer fra den nedre bein bein, kan skilles fra korte tåforlengere, som stammer fra beinene på foten. Forlengere med lange tå inkluderer musculus extensor hallucis longus og musculus extensor digitorum longus.
Musculus extensor hallucis longus brukes til å forlenge stortåen (digitus pedis I eller hallux) mot taket, musculus extensor digitorum longus brukes til å utvide de andre tærne (digitus pedis II til V). Den korte tåforlengeren, musculus extensor hallucis brevis og musculus extensor digitorum støtter forlengelsen av tærne mot taket. Spredning av tærne (bortføring) er muliggjort av Musculi interossei dorsales. Lukking av de spredte tærne er sikret av de lumbriske og interosseøse plantarmusklene.
