Hva er en stamcelletransplantasjon?
En transplantasjon refererer i utgangspunktet til overføring av vev mellom to organismer, giveren og mottakeren. Donor og mottaker kan være samme person (autolog transplantasjon) eller to forskjellige personer (allogen transplantasjon). Slik er det også med stamcelletransplantasjoner – en terapiform som brukes mot ulike kreftformer og alvorlige sykdommer i blodet og immunsystemet.
Stamceller er udifferensierte celler som kan dele seg i det uendelige. Når de deler seg, dannes en ny stamcelle og en celle som er i stand til å differensiere – altså en celle som kan utvikle seg til en bestemt celletype (f.eks. hudcelle, blodcelle).
- de røde blodcellene for oksygentransport (erytrocytter)
- Hvite blodceller for immunforsvar (leukocytter)
- blodplater for blodpropp (trombocytter)
Hematopoietiske stamceller finnes i benmargen til forskjellige bein – spesielt i benmargen til de lange rørbenene, bekkenet og brystbenet. Dannelsen av blodceller (hematopoiesis) koordineres i benmargen av en rekke forskjellige hormoner. De ferdige cellene skylles deretter ut i blodet.
Behandling med andre typer stamceller har så langt stort sett kun vært utført i eksperimentelle studier.
Hematopoietisk stamcelletransplantasjon
Dersom pasientens egne stamceller, som ble fjernet før kreftbehandling, (re)transplanteres, omtales dette som en autolog stamcelletransplantasjon. Men hvis giver og mottaker er to forskjellige personer, er det en allogen stamcelletransplantasjon.
Leger over hele verden utfører mer enn 40,000 XNUMX hematopoetiske stamcelletransplantasjoner hvert år. Behandlingen er nødvendig for pasienter med sykdommer i det hematopoietiske systemet, som leukemi.
Autolog stamcelletransplantasjon
Ved autolog stamcelletransplantasjon er pasienten sin egen donor. Prosedyren er derfor kun egnet for pasienter med frisk benmarg.
Først fjerner legen friske stamceller fra pasienten for å fryse dem til de blir overført tilbake.
Allogen stamcelletransplantasjon
Ved allogen stamcelletransplantasjon overføres hematopoietiske stamceller fra en frisk donor til en pasient. Som ved autolog stamcelletransplantasjon, gjennomgår pasienten myeloablasjon for å fjerne eget stamcellevev fra sirkulasjonen. I tillegg får pasienten medisiner for å undertrykke immunforsvaret (immunsuppresjon) slik at det ikke kan kjempe for sterkt mot de fremmede stamcellene som senere overføres.
Etter dette preparatet overføres blodstamcellene som tidligere er fjernet fra giveren til pasienten.
På grunn av det store antallet potensielle givere (det var allerede rundt fem millioner i Tyskland i 2012), er søket nå vellykket i over 80 prosent av tilfellene.
Minitransplantasjon
En ny utvikling er stamcelletransplantasjon uten høydoseterapi («minitransplantasjon»). Dette innebærer betydelig svakere myeloablasjon (dvs. mindre intensiv kjemoterapi og strålebehandling), som ikke fullstendig ødelegger pasientens benmarg. Denne prosedyren brukes for eksempel for pasienter som lider av en dårlig allmenntilstand og derfor neppe ville overleve høydose kjemoterapi og helkroppsstråling. Imidlertid er denne prosedyren ennå ikke standard og er forbeholdt studier.
Det er ulike bruksområder (indikasjoner) for autolog og allogen stamcelletransplantasjon. I noen tilfeller overlapper indikasjonene – hvilken type stamcelletransplantasjon som da brukes avhenger av ulike faktorer, for eksempel sykdomsstadiet, alder, allmenntilstand eller tilgjengeligheten av egnede HLA-kompatible givere.
Generelt er det følgende bruksområder for autolog og allogen stamcelletransplantasjon:
Autolog stamcelletransplantasjon – påføring
- Hodgkins og non-Hodgkins lymfomer
- Multippelt myelom (plasmacytom)
- neuroblastom
- Akutt lymfoblastisk leukemi (ALL)
- Akutt myeloid leukemi (AML)
Lymfom og multippelt myelom er de viktigste bruksområdene for autolog stamcelletransplantasjon.
- Akutt lymfoblastisk leukemi (ALL)
- Akutt myeloid leukemi (AML)
- Kronisk lymfocytisk leukemi (CLL)
- Kronisk myeloid leukemi (CML)
- Osteomyelofibrose (OMF)
- Non-Hodgkins lymfom
- Alvorlige medfødte sykdommer i immunsystemet (immunsvikt som alvorlig kombinert immunsvikt, SCID)
- Medfødte eller ervervede forstyrrelser i bloddannelsen som aplastisk anemi, talassemi og paroksysmal nattlig hemoglobinuri (PNH)
Hva innebærer en stamcelletransplantasjon?
Innhenting av stamceller
Hematopoietiske stamceller kan fås fra tre kilder:
Beinmarg
Stamcellene tas direkte fra benmargen (derav den opprinnelige betegnelsen "benmargsdonasjon" eller "benmargstransplantasjon"). Bekkenbenet velges vanligvis for å aspirere litt benmargsblod via en hul nål (punktering). Sammenlignet med perifert blod (som sirkulerer i arterier og vener), har det en høyere andel hvite blodceller (leukocytter) og deres forløperceller – inkludert de ønskede stamcellene. De røde blodcellene den også inneholder kan separeres og returneres til giverens kropp – dette minimerer blodtap.
Blood
Stamceller hentes fra perifert blod, altså blod som ikke er i benmargen. Siden det inneholder færre stamceller enn benmargsblod, injiseres pasienten med en vekstfaktor under huden i flere dager på forhånd. Dette stimulerer blodstamcellene til i økende grad å migrere fra benmargen til blodet. En type blodvasking (stamcelleaferese) finner da sted - de perifere stamcellene filtreres ut av veneblodet ved hjelp av en spesiell sentrifugeanordning.
Ulemper: Administrering av vekstfaktoren kan øke antallet hvite blodlegemer betydelig, som kan være assosiert med beinsmerter. I tillegg må det gjøres to tilstrekkelig store veneadganger for å samle de perifere stamcellene – noen donorer reagerer på dette med bivirkninger som sirkulasjonsproblemer og hodepine.
I tillegg er det mer sannsynlig at en perifer stamcelletransplantasjon forårsaker en type avstøtningsreaksjon (graft-versus-host-sykdom, se nedenfor) hos mottakeren enn en transplantasjon av stamceller fra andre kilder.
Navlestreng
Det er ikke fornuftig å beholde ditt eget barns navlestrengsblod i tilfelle de trenger en stamcelletransplantasjon senere. I følge dagens kunnskap er det ikke egnet for en autolog transplantasjon. I tillegg er sannsynligheten for at et barn trenger egne stamceller en eller annen gang i fremtiden svært lav.
Stamcelletransplantasjonsprosedyre
Prosessen med en stamcelletransplantasjon er grovt delt inn i tre faser:
- Kondisjonsfasen Først blir beinmargen med tumorcellene ødelagt av kjemoterapeutiske midler eller total kroppsbestråling, og "kondisjonerer" dermed organismen for de nye stamcellene. Denne fasen varer mellom 2 og 10 dager.
Hva er risikoen ved en stamcelletransplantasjon?
Karakteristiske og noen ganger alvorlige komplikasjoner kan oppstå i alle faser av stamcelletransplantasjon.
Bivirkninger av kondisjonering
Kjemoterapi og/eller bestråling av hele kroppen i kondisjoneringsfasen kan føre til betydelige bivirkninger. Disse kan påvirke hjerte, lunger, nyrer og lever. Hårtap og betennelse i slimhinnene er også vanlig.
Infeksjoner
Infeksjoner er også mulig etter utskrivning fra sykehus. Pasienter får derfor ofte forebyggende medisiner mot bakterier (antibiotika), virus (antivirale midler) og sopp (soppdrepende midler).
Avstøting av transplantasjon
En reaksjon fra mottakerens immunsystem mot de transplanterte stamcellene kan føre til en avvisningsreaksjon. Denne klassiske formen for organavstøtning er også kjent som donor-versus-mottaker-reaksjon (vert-versus-transplantat-sykdom). Avhengig av HLA-kompatibilitet, forekommer dette i 2 til 20 prosent av alle allogene stamcelletransplantasjoner. Dersom laboratorieverdier indikerer transplantasjonsavvisning, får pasienten medisiner som sterkt demper immunsystemet (intensiv immunsuppresjon).
- Akutt GvHD (aGvHD): Dette skjer innen 100 dager etter allogen stamcelletransplantasjon og fører til hudutslett (eksantem) og blemmer, diaré og forhøyede bilirubinnivåer som tegn på leverskade. Rundt 30 til 60 prosent av alle allogene stamcelletransplantasjoner resulterer i aGvHD. Risikoen er høyere for ubeslektede givere enn for beslektede givere.
Kronisk GvHD kan utvikle seg fra akutt GvHD – enten direkte eller etter en symptomfri mellomfase. Det kan imidlertid også forekomme uten tidligere aGvHD.
For å unngå GvHD filtreres stamcellene etter innsamling for å fjerne T-lymfocyttene så langt som mulig (leukocyttdeplesjon). Ulike legemidler for å undertrykke immunsystemet (inkludert steroider, ciklosporin A eller takrolimus med metotreksat) brukes til profylakse og behandling av begge former for GvHD.
Hva må jeg vurdere etter en stamcelletransplantasjon?
Det er viktig at du er oppmerksom på mulige bivirkninger: Immundempende behandling gir ofte slimhinnebetennelse, kvalme, oppkast og diaré for eksempel. Disse bivirkningene kan føre til at du spiser mindre (f.eks. betent munnslimhinne, kvalme) eller at kroppen ikke klarer å ta opp nok næringsstoffer (ved oppkast og diaré). De må derfor behandles. I ekstreme tilfeller kan kunstig ernæring være nødvendig for å sikre tilstrekkelig tilførsel av næringsstoffer.
Etter at du har blitt utskrevet fra sykehus, er det noen ting du må huske på for å beskytte deg mot infeksjon eller transplantasjonsavvisning. Inntil immunsystemet ditt har kommet seg:
- Ta medisinene dine regelmessig.
- Hvis mulig, unngå folkemengder (kino, teater, offentlig transport) og kontakt med syke mennesker rundt deg.
- Hold deg unna byggeplasser og unngå hagearbeid, da sporer fra jord eller byggestein kan føre til farlige infeksjoner. Av samme grunn, fjern potteplanter med jord og unngå kontakt med kjæledyr.
- Ikke ha noen vaksinasjoner med levende vaksiner.
- Du trenger ikke å følge en spesiell diett, men visse matvarer er ikke bra for deg på grunn av økt risiko for bakterier. Dette gjelder spesielt råvarer som råmelkeost, råskinke, salami, bladsalater, rå egg, majones, rått kjøtt og rå fisk.
Du bør også delta på de vanlige oppfølgingstimene som tilbys: Din behandlende lege vil undersøke deg og ta blodprøver for å sjekke blodverdier og legemiddelkonsentrasjoner.
I de fleste tilfeller kan du gå tilbake til jobb tre til tolv måneder etter stamcelletransplantasjonen.
