Kort overblikk
- Hva skal man gjøre ved bittsår? Førstehjelp: Rengjør, desinfiser, dekk til sterilt, om nødvendig trykkbandasje ved kraftig blødning, immobiliser den skadde kroppsdelen ved slangebitt. Ta den berørte personen til lege eller ring ambulanse.
- Bittsårrisiko: Sårinfeksjon, vevsskade (f.eks. på muskler, nerver, sener, kar eller bein); symptomer på forgiftning (hvis bitt av giftige dyr).
- Når skal man oppsøke lege? I prinsippet bør hvert bittsår undersøkes av lege og behandles om nødvendig.
Merk følgende.
- Selv lette og tilsynelatende ufarlige bittsår kan bli infisert.
- I verste fall utvikler det seg en livstruende blodforgiftning, stivkrampe eller rabiesinfeksjon!
- Et sår kan bli infisert selv dager etter bittet. Observer derfor bittsår for tegn på betennelse (hevelse, rødhet, hypertermi, etc.).
Bittsår: Hva skal jeg gjøre?
- Overfladisk hudskade, skrapesår, evt. blåmerker.
- Dypere hudsår ned til muskelhuden (fascia), inn i muskulaturen eller bruskstrukturene
- Sår med vevsdød (nekrose) eller større vevsskade (stoffdefekt)
Imidlertid er det nesten umulig for lekfolk å vurdere alvorlighetsgraden av en bittskade. Derfor bør ethvert bittsår betraktes som en nødsituasjon og behandles av en lege. Først må imidlertid førstehjelp gis ved bittskader:
- For bittsår som ikke blør mye (som de fra hunder eller katter), rengjør såret med vann.
- Desinfiser så såret (hvis et egnet desinfeksjonsmiddel for sår er tilgjengelig) og dekk det sterilt.
- Ved kraftig blødende bittsår bør du legge trykkbandasje.
- Få pasienten raskt til lege eller ring ambulansetjenesten.
Typer bittskader
Avhengig av hvilket dyrebitt, har bittskader vanligvis typiske skademønstre. Det avhenger også av «gjerningspersonen» hvor stor risiko for for eksempel sårinfeksjon er.
Menneskebitt
Hvis et menneske biter, gjenstår vanligvis et ringformet avtrykk med blåmerker og punktformede hudsår. Det er stor smittefare! Et menneskebitt kan overføre AIDS (HIV) eller hepatittvirus (B eller C).
Kattebitt
Kattebitt er også veldig smittsomt. De kan for eksempel forårsake blodforgiftning (sepsis) eller overføre rabies. Et kattebitt etterlater vanligvis dype, punkterte sår, men de blør nesten ikke. Vevsskader kan strekke seg til beinet. Ved kattebitt på hånden påvirkes dermed ofte fingersener og ledd.
Hundebitt
Hunder biter vanligvis en person på hender og underarmer, og hos små barn også i ansiktet. Dette er ofte rifter eller blåmerker med fillete kanter. Fordi dyrene har spisse tenner og kraftige kjever, er dypere skader på muskler, sener, kar, nerver og/eller bein ikke uvanlig. Mulige sårinfeksjoner etter et hundebitt inkluderer blodforgiftning og rabies.
Les mer om dette emnet i artikkelen Hundebitt.
Gnagerbitt
Gnagere som rotter, mus, marsvin, ekorn eller kaniner påfører vanligvis bare overfladiske bittsår. Sårinfeksjon er sjelden her (f.eks. rabies, tularemi = kaninpest, rottebittfeber).
Hestebitt
På grunn av dyrenes flate tenner er blåmerker (som blant annet gjenkjennes på blåmerket) karakteristiske her.
Slangebitt
Les mer om temaet i artikkelen Slangebitt.
Bittsår: risiko
Den største faren med et bittsår er den høye risikoen for infeksjon. I tillegg kan angriperen ha forårsaket alvorlig vevsskade på offeret. Ved bitt av en giftig slange er det også fare for forgiftning.
Bittsår: Infeksjon
Ved katte- og menneskebitt er infeksjonsraten rundt 50 prosent, og noe lavere ved hundebitt. Slike sårinfeksjoner stammer fra de mange bakteriene som finnes i spyttet til dyr og mennesker, som kan komme inn i såret når de biter.
Risikoen for infeksjon i bittsår er også høy fordi skadene ofte er undervurdert og deretter ikke behandlet profesjonelt. Risikoen er spesielt høy ved svært dype og forurensede sår og når vevet er alvorlig ødelagt.
Vevsskade
Lette bittsår skader ofte bare det overfladiske hudlaget (epidermis). Derimot kan dypere bitt forårsake betydelig mer alvorlig skade. For eksempel kan huden løsne fra vevet under (dermabrasjon/dekollement). Nerver, blodårer, sener, muskler og/eller bein blir også ofte skadet – noen ganger med tilsvarende konsekvenser.
Ved nerveskader kan det for eksempel hende at pasienten ikke lenger er i stand til å oppfatte temperaturstimuli og berøring også i det berørte området av kroppen (sensitivitetsforstyrrelser). Bevegelsesrestriksjoner er også mulig. Karskader kan forårsake blødning i vevet. I verste fall rives en kroppsdel helt av ved bittet, for eksempel hånden eller et øre.
Forgiftning ved slangebitt
Bittskader: Når skal man oppsøke lege?
Med et bittsår bør du alltid gå til legen. For det første fordi det kun er han som kan vurdere omfanget av skaden ordentlig. For det andre fordi bittsår kan resultere i sårinfeksjon. Om nødvendig eller tilrådelig kan legen gi pasienten vaksinasjon mot stivkrampe eller rabies med en gang.
Bittsår: Undersøkelser av lege
I samtalen med pasienten eller medfølgende personer vil legen først forsøke å få et bilde av skadeforløpet og selve bittsåret (anamnese). Han vil for eksempel spørre om dyret har oppført seg på en iøynefallende måte (mistanke om rabies) og – når det gjelder kjæledyr – om det er vaksinert mot rabies. Legen bør også informeres om kjente immundefekter hos pasienten (f.eks. diabetes eller kortisonbehandling) samt inntak av medisiner (som blodfortynnende).
Hvis det er mistanke om at bittsåret er forbundet med beinskader, vil bildeteknikker bringe klarhet (f.eks. røntgen).
Bittsår: Behandling av lege
Legen vil grundig rengjøre og skylle lette bittsår (igjen). Deretter vil han lukke dem med plaster, stifter eller sutur (primær sårpleie).
Dype og infiserte sår, derimot, holdes vanligvis åpne en stund og rengjøres flere ganger før de lukkes (sekundær sårpleie). Dette gjøres for å forhindre infeksjon eller for å eliminere en eksisterende infeksjon først.
Om nødvendig vil legen fjerne skadet, dødt eller infisert vev fra sårområdet før såret lukkes (debridement).
Ved slangebitt blir pasienter ofte behandlet som inneliggende pasienter. Den skadde kroppsdelen er immobilisert.
Forebygging av bittsår
Bittskader forekommer ofte. Stort sett er det hunder som biter, mer sjelden katter, hester, gnagere eller andre mennesker. Når det gjelder dyreangripere, er det et par ting du kan gjøre for å forhindre bittsår:
- Oppfør deg på en rolig og defensiv måte mot hunder, katter og andre dyr, i stedet for på en truende eller aggressiv måte. Dette gjelder også når du har med ellers fredelige kjæledyr å gjøre.
- Lær å tolke varselsignaler fra dyr riktig.
- Ikke ta på et dyr hvis det mater eller har unger.
- Gå aldri mot et dyr stille og/eller bakfra. Den kan bli redd og bite.
- Unngå raske bevegelser og høye lyder i nærheten av et dyr.
- Bruk solide sko og lange bukser når du går i et område med slanger. Bruk også en spaserstokk – vibrasjonene når den treffer bakken vil advare dyret, så det vil vanligvis bevege seg bort.
Hvis du tar disse tiltakene til deg, kan du redusere risikoen for dyrebitt.
