Forskjeller i tilknytningsforstyrrelser hos barn og voksne Bindende lidelse

Forskjeller i tilknytningsforstyrrelser hos barn og voksne

Det er forskjellige former for tilknytningsforstyrrelse, som naturlig skiller seg mellom barn og voksne. Hos barn er tilknytningsforstyrrelse ofte forårsaket av traumatiske hendelser. Det er forskjellige utløsere, ofte er det sammenhenger med fysisk og / eller seksuell vold, men også ekstrem forsømmelse eller et tydelig intakt foreldrehjem kan føre til et barns tilknytningsforstyrrelse.

Dette har ekstrem innflytelse på barnets atferd. Avhengig av formen på tilknytningsforstyrrelsen, har barnet vansker med å samhandle med viktige omsorgspersoner i miljøet. Dette manifesterer seg ofte i ambivalent, dvs. ambivalent oppførsel.

På den ene siden observeres overdreven tillit med tap av avstand, men på den annen side observeres også aggresjon eller uvitenhet fra den viktige personens side. Videre oppstår det ofte problemer når det gjelder barn i samme alder. Ofte er de berørte barna også følelsesmessig ustabile og svinger mellom forskjellige emosjonelle tilstander.

Disse inkluderer ofte frykt, ulykke, mangel på følelser og aggresjon mot seg selv og omgivelsene. Det er offisielle diagnostiske kriterier for tilknytningsforstyrrelser hos barn. Som terapi er en langsiktig psykoterapeutisk behandling rettet mot.

For voksne må begrepet tilknytningsforstyrrelse i dag sees fra forskjellige perspektiver. Disse inkluderer voksne som allerede lider av tilknytningsforstyrrelser i barndom på grunn av et traume som det som er beskrevet ovenfor. Denne tilknytningsforstyrrelsen er ofte til stede hvis ingen passende behandling ble utført i barndom eller hvis det ikke ble utført konsekvent.

Dette kan føre til unngåelsesatferd overfor mennesker i nærmeste miljø. Ofte har de berørte voksne ikke klart å overvinne traumene til barndom ordentlig og er derfor sterkt påvirket og begrenset i sin daglige oppførsel. Derfor bør det søkes psykoterapeutisk eller psykiatrisk behandling. I dagens samfunn blir begrepet tilknytningsforstyrrelse hos voksne ofte likestilt med en tendens til løse tilknytninger og frykt for faste løfter om et seriøst partnerskap. Dette kan også sees på som en slags tilknytningsforstyrrelse, men det har mindre traumatiske årsaker og trenger ikke nødvendigvis å bli behandlet av psykiatrisk behandling.

Terapi

Behandlingen av en bindingsforstyrrelse er ofte en lang prosess. En atferdsterapeutisk tilnærming er i forgrunnen. For å skape et konstant trygt miljø, bør behandlingen foregå poliklinisk, for eksempel i en psykoterapeutisk praksis, hvis mulig.

Generelt sett bør behandlingen overvåkes av en spesialist i psykiatri eller psykoterapi. Dette garanterer at problemene til den aktuelle personen kan løses tilstrekkelig. Psykiatrisk eller psykoterapeutisk behandling er vanligvis en prosess som tar år.

Det er viktig at det kan etableres et sikkert og stabilt forhold mellom den berørte personen og terapeuten. Ellers er suksessen med behandlingen svært begrenset på grunn av den manglende tilliten til vedkommende. I denne forstand er det ingen medisinering for tilknytningsforstyrrelsen. Imidlertid kan støttende medisiner gis. I de fleste tilfeller er behandlingen av medfølgende sykdommer i forgrunnen.