Hundebitt: kort oversikt
- Hva skal man gjøre i tilfelle hundebitt? Førstehjelp: Rengjør, desinfiser og lukk såret (f.eks. med plaster). Press et bakteriefritt, sterilt materiale (f.eks. steril kompress) på et sterkt blødende bittsår og påfør trykkbandasje om nødvendig.
- Hundebittrisiko: alvorlige hud- og muskelskader, nerveskader (noen ganger med påfølgende føleforstyrrelser), karskader (noen ganger med farlig blodtap), beinskader, sårinfeksjon, dannelse av skjemmende arr.
- Når skal man oppsøke lege? I prinsippet bør hvert bittsår undersøkes av lege og behandles om nødvendig (spesielt ved kraftige blødninger).
Oppmerksomhet!
- Selv små bittsår kan bli infisert. I verste fall utvikler det seg en livstruende stivkrampe- eller rabiesinfeksjon!
- Ved kraftig blødende hundebittsår bør du oppsøke lege eller ringe legevakt så raskt som mulig etter førstegangsbehandling!
Hundebitt: Hva skal jeg gjøre?
Hvis du irriterer eller skremmer en hund (utilsiktet), kan den knipse raskt. Noen ganger er det bare huden som er overfladisk oppskrapet. Men med sine avrundede tenner og kraftige kjevemuskler kan en hund også påføre offeret alvorlige vevsskader.
Generelt anbefales følgende førstehjelpstiltak for et bittsår av lettere karakter:
- Rengjør såret: rengjør bittsåret forsiktig men grundig med lunkent vann og såpe så snart det slutter å blø kraftig.
- Desinfiser sår: Bruk et passende sårdesinfeksjonsmiddel for å desinfisere hundebittsåret, hvis tilgjengelig.
- Dekksår: For et lite bittsår vil et plaster være tilstrekkelig. Et større bittsår bør derimot dekkes med en steril pute eller kompress med gasbind.
- Gå til legen!
Ved bittsår med kraftig blødning må du sette i gang disse førstehjelpstiltakene:
- Stopp blødning: Trykk et mykt materiale som er så bakteriefritt som mulig (f.eks. steril kompress) på bittsåret eller inn i såret.
- Påfør trykkbandasje hvis blødningen er spesielt alvorlig.
- Ta pasienten til lege umiddelbart eller varsle nødetatene (112) – spesielt hvis blødningen ikke kan stoppes!
Hundebitt: Risikoer
Et hundebitt medfører ulike risikoer: På den ene siden kan mye vev ha blitt skadet, som muskler, nerver, blodårer og bein. For det andre kan invaderende bakterier (spesielt fra hundespytt) forårsake en sårinfeksjon.
Vevsskade
Et hundebitt kan forårsake ulik grad av vevsskade. I milde tilfeller er det ofte bare det overfladiske hudlaget (epidermis) som er skadet.
I tillegg kan et dypt hundebitt skade nerver, blodårer og noen ganger til og med bein, i tillegg til hud og muskelvev. Nerveskader kan resultere i nervesvikt (sanseforstyrrelser). Dette kan for eksempel bety at berøringsfølelsen i det berørte området ikke vil være like god i fremtiden som den var før.
Ved karskader kan unnslippende blod samle seg i en knapt strekkbar muskelskive (= muskelgruppe omgitt av fascia). Området hovner opp og er veldig smertefullt. Leger omtaler dette som kompartmentsyndrom. Som en ytterligere konsekvens kan muskelsvakhet og nervesvikt utvikles.
Hos spedbarn og små barn har et hundebitt ofte spesielt dårlige konsekvenser: Dyret kan bite eller rive av hele kroppsdeler (f.eks. ører, hender eller til og med hele hodet) enda lettere i dem enn hos eldre barn og voksne.
Hundebittinfeksjon
Bakterier fra hudfloraen til den bitte personen samt miljøbakterier kan også infisere bittsåret. Dette skjer imidlertid sjeldnere enn en sårinfeksjon forårsaket av bakterier fra hundens spytt.
Du kan kjenne igjen et infisert bittsår ved hevelse og rødhet som sprer seg rundt såret.
Ifølge forskning resulterer fem til 25 prosent av alle hundebitt i en sårinfeksjon. Fra sak til sak avhenger sannsynligheten for en hundebittsårinfeksjon av flere faktorer. Disse inkluderer:
- Type og grad av forurensning av bittsåret.
- omfanget av vevsødeleggelse
- den individuelle pasientprofilen, f.eks. økt risiko for infeksjon hos små barn, eldre og svekket immunforsvar (f.eks. som følge av diabetes, HIV, kreft eller kortisonbehandling)
- berørt kroppsregion (hundebitt på hender, føtter, ansikt og kjønnsorganer fører spesielt ofte til sårinfeksjon)
Noen sårinfeksjoner forblir lokaliserte. Det kan imidlertid også skje at patogenene sprer seg til andre vev og organer. Mulige konsekvenser er da for eksempel:
- Phlegmon: Dette er spredningen av betennelsen til det omkringliggende vevet.
- Abscess: opphopning av puss i et hulrom forårsaket av betennelsesrelatert smelting av vev
- Ledd empyem: samling av puss i leddrommet (på grunn av spredning av hundebittinfeksjon til et tilstøtende ledd)
- Betennelse i et helt ledd (leddgikt): Dette skjer imidlertid sjelden med en hundebittinfeksjon.
- sporadisk spredning av infeksjonen til andre organer, som kan føre til for eksempel benmargsbetennelse (osteomyelitt), meningitt eller puss opphopning i lever, lunger eller hjerne.
Hundebitt: Når skal man oppsøke lege?
Ved et hundebittsår er det alltid tilrådelig å gå til legen. Selv om hunden kun har etterlatt seg små sår i huden med sine spisse tenner, kan disse nå svært dypt, noe som øker risikoen for sårinfeksjon.
Dette er fordi bakterier fra hundens spytt kan trenge dypt inn i vevet og forårsake betennelse, mens sårkantene på det lille inngangspunktet raskt fester seg sammen i de øvre hudlagene, noe som gjør ytterligere sårpleie tilsynelatende unødvendig.
Derfor er små bittsår generelt farligere enn store bittsår, som ofte blør kraftig og lukker seg langsommere.
Et besøk til legen er også tilrådelig for et hundebitt fordi pasienten kan trenge en vaksinasjon mot stivkrampe eller rabies. Disse vaksinasjonene bør gis så snart som mulig fordi begge sykdommene kan bli livstruende.
Hundebitt: undersøkelser av legen
Først og fremst vil legen ta pasientens sykehistorie (anamnese) i en samtale med pasienten eller foreldrene (ved barn med hundebitt). Mulige spørsmål er:
- Hvor og når ble du (eller barnet ditt) bitt?
- Har sårets utseende endret seg siden hundebitt? Hvis ja, hvordan (hevelse, rødhet, pussdannelse osv.)?
- Har det vært eller er det feber?
- Er det andre symptomer som nummenhet i området av bittsåret eller bevegelsesproblemer i den berørte kroppsdelen?
- Er det noen pre-eksisterende tilstander (som diabetes)?
- Tar du (eller barnet ditt) noen medisiner (f.eks. kortison eller andre preparater som undertrykker immunforsvaret)?
Dersom det ikke er din egen hund, bør du innhente slik informasjon fra hundens eier om mulig og gi den videre til legen.
Fysisk undersøkelse
Etter anamneseintervjuet følger en fysisk undersøkelse: legen vil nøye undersøke hundebittsåret. Han vil se på hvor mye vev som er skadet, hvor hardt såret er forurenset og om det er tegn på betennelse (som hevelse, rødhet, hypertermi, pussdannelse).
Han kan ta bilder av hundebittsåret (for dokumentasjon).
Ved et hundebitt i armen eller benet, vil legen også sjekke mobiliteten til det berørte lemmet (som albue- eller kneleddet). Muskelstyrke, reflekser samt berøringssansen i huden (sensitivitet) testes også. På denne måten kan eventuelle skader på muskler, sener eller nerver oppdages.
Blodprøve
For eksempel ved hundebittbetennelse er ulike betennelsesparametre forhøyet i blodet som hvite blodceller (leukocytter) og C-reaktivt protein (CRP).
Hundebitt sårpinne
Legen tar en vattpinne fra bittsåret eller henter prøver av sårsekretet for mer detaljert analyse i laboratoriet. Der sjekker man om mulige patogener av en hundebittinfeksjon kan dyrkes i prøvematerialet. I så fall kan legen foreskrive pasienten et passende medikament mot bakteriene.
Imaging
Dersom det er mistanke om at beinvev også ble skadet i hundebittet, kan røntgenundersøkelse gi klarhet. I tilfelle av et hundebitt i ansiktet eller skallen, vil legen vanligvis bestille en computertomografi (CT) eller magnetisk resonanstomografi (MRI).
Hundebitt: Behandling av lege
Medisinsk behandling av et hundebittsår avhenger av hvilken del av kroppen dyret bet og hvor omfattende skaden er. Generelle tiltak for sårpleie er:
- Rengjøring av bittsåret (f.eks. med en 1% organojodløsning)
- Sårskylling med saltvann
- Debridement (eksisjon av revet, knust og dødt sårvev)
- Primær sårpleie: direkte sårlukking med plaster, vevslim, stifter eller sutur. Dette gjøres for ukompliserte bittsår som ikke er mer enn noen timer gamle.
- Sekundær sårpleie: Hundebittsåret forblir til å begynne med åpent (noen ganger i flere dager) og rengjøres flere ganger før det til slutt lukkes (f.eks. ved suturering). Dette er nødvendig for store og/eller gapende sår samt infiserte sår.
- Om nødvendig immobilisering av den skadede kroppsdelen (spesielt ved sårinfeksjon).
I noen tilfeller vil legen gi pasienten antibiotika for å forhindre bakteriell sårinfeksjon. Dette kan være aktuelt, for eksempel ved ferske, dype bittsår samt bittsår i kritiske kroppsområder (hender, føtter, områder nær ledd, ansikt, kjønnsorganer).
Pasienter med økt risiko for infeksjon (som diabetikere) og de med implantater (f.eks. kunstige hjerteklaffer) får ofte antibiotika som et forebyggende tiltak etter hundebitt.
Hvis det allerede eksisterer en bakteriell sårinfeksjon, brukes antibiotika i alle tilfeller.
En stivkrampevaksinasjon gis av legen etter hundebitt ved manglende vaksinasjonsbeskyttelse (f.eks. siste stivkrampesprøyte for lenge siden) eller ukjent vaksinasjonsstatus.
En rabiesvaksinasjon er nødvendig hvis en infeksjon ikke kan utelukkes (f.eks. ved bitt av en villhund, bitt av en tamhund som oppfører seg uvanlig tillitsfullt eller aggressivt – mistenkes for rabies!).
Forhindre hundebitt
- La aldri et barn være alene med en hund, selv om det er den ellers veloppdragne hunden. Selv ute av lek kan hunden plutselig oppfatte barnet som en trussel og bite.
- Se etter advarselstegn fra hunden som at dyret rygger unna, hever fluene og blotter tenner, knurring, flate ører, rynket pels, hale hevet eller gjemt.
- Ikke forstyr hunden mens den spiser eller sover! Hvis du tar mat fra en matende hund eller tar på en sovende hund plutselig (og grovt), kan det knipse.
- Vær spesielt forsiktig når du håndterer hundemor og deres valper.
- Ikke separer hunder som bråker med hverandre. Ellers risikerer du å bli involvert i kampen og bli skadet.
- Unngå å lage høye lyder (som roping) rundt hunden. Dyret kan oppfatte høye lyder som en trussel og deretter knipse.
- Du bør bare ta på eller klappe fremmede hunder hvis eieren har tillatt det (han kjenner dyret sitt best). La også alltid hunden snuse deg før du tar på den.
Hvis en fremmed hund nærmer seg deg uten eier, bør du følge følgende regler for å unngå å risikere et hundebitt:
- Hold deg rolig og stå stille!
- Ikke få panikk og ikke rop!
- Ikke stirr på hunden (spesielt ikke direkte inn i øynene)!
- Si "Nei!" eller "Gå hjem!" eller lignende med lav stemme.
- I beste fall, stå sidelengs til dyret - direkte konfrontasjoner kan provosere dyret til et hundebitt.
- Vent til hunden mister interessen og går!
Lær barnet ditt om riktig hundehåndtering også! Det er spesielt sannsynlig at de får hundebitt, spesielt i kritiske områder som hodet og nakken.
