Kontroll av urindannelse
Kontrollen av urindannelse skjer hovedsakelig av to forskjellige hormoner: adiuretin og aldosteron. Adiuretin, også kalt antidiuretisk hormon, produseres i hypothalamus og kommer inn i blodstrømmen via den bakre lappen av hypofyse. Adiuretin binder seg til V2-reseptorer i den distale tubuli og i oppsamlingsrøret og øker inkorporeringen av aquaporin 2 (AQP2) i membranen.
Dette er vannkanaler, slik at mer vann kan ekstraheres fra urinen og komme inn i blodet. Dette resulterer i en økning i blod volum og konsentrasjon av urinen. Via V1-reseptorer på glatte vaskulære muskelceller forårsaker adiuretin spenningen.
På grunn av sammentrekningen av de vaskulære muskelcellene og den økte blod volum, har adiuretin et blodtrykk-økende effekt. Aldosteron tilhører renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS) og produseres i binyrebarken. Aldosteron virker ved å stimulere en reseptor i cellene i det distale tubuli.
Aldosteron forårsaker en økning i uttrykk for forskjellige proteiner: luminal natrium og kalium kanaler (i retning av "urinbeholderen") og natrium/ kaliumpumper rettet mot blod fartøy. Disse proteiner føre til økt natrium blir trukket ut av urinen. Dette skaper en gradient som fører til passiv utvinning av vann.
Kaliumderimot utskilles i større mengder. Den basale sekresjonen av aldosteron svinger i løpet av dagen. Det kan i tillegg reguleres av flere faktorer.
I tilfeller av lavt blodvolum (hypovolemi), natriummangel (hyponatremi), overskudd kalium (hyperkalemi) eller når renal blodgjennomstrømning reduseres, skilles aldosteron mer ut i blodet. Aldosteron og adiuretin resulterer derfor i mindre vann i urinen; følgelig reduseres urinvolumet mens konsentrasjonen øker. På den annen side, blodvolumet og dermed sekundært blodtrykk øker. I tillegg påvirker aldosteron og adiuretin drikkeoppførsel ved å fremme en følelse av tørst, noe som igjen fører til økt væskeinntak.
Oppgave i elektrolytt- og mineralbalanse
De nyre tjener til å opprettholde balansere av mineralsalter og elektrolytter. Elektrolytter spiller en sentral rolle i mange celleprosesser, så konsentrasjonen av dem må være strengt regulert. De nyre har ulike mekanismer for å sikre et optimalt balansere.
De nyre har en tendens til å gjenoppta elektrolytter i den primære urinen. Gjennom forskjellige transportsystemer og kanaler absorberes elektrolyttene fra filtratet og kan returneres til blodsystemet. På denne måten beskytter nyren organismen mot unødvendig tap av elektrolytt.
For eksempel, hvis konsentrasjonen av en elektrolytt er for høy, kan nyrene øke utskillelsen av denne elektrolytten ved å selektivt senke absorpsjonen av dette ionet. Hvis nyrefunksjonen blir forstyrret, kan elektrolyttkonsentrasjonen i blodplasmaet falle utenfor normalverdien, dvs. enten øke eller redusere. Noen stoffer, som f.eks diuretika, kan blokkere nyrens transportsystemer og derfor også føre til elektrolyttforstyrrelser.
Alle artiklene i denne serien:
