Kort overblikk
- Diagnose: Psykologisk test spørreskjema, utelukkelse av mulige faktiske skjemmende sykdommer
- Symptomer: Konstant mental opptatthet av den opplevde fysiske mangelen, atferdsendringer, psykiske plager
- Årsaker og risikofaktorer: Psykososiale og biologiske faktorer, barndomserfaringer, risikofaktorer er overgrep, omsorgssvikt, mobbing; forstyrret hjernekjemi (serotoninmetabolisme) antas
- Behandling: Kognitiv atferdsterapi, medikamentell behandling med antidepressiva (selektive serotoninreopptakshemmere SSRI, )
- Prognose: Hvis den ikke behandles, utvikler kroppsdysmorfisk lidelse seg ofte kronisk til et punkt av vrangforestillinger; høy risiko for selvmord; terapi viser gode resultater
Hva er dysmorfofobi?
Personer med dysmorfofobi, også kjent som kroppsdysmorfisk lidelse, tenker hele tiden på utseendet deres. De berørte føler seg vansiret, selv om det ikke er noen objektiv grunn til dette. Selv om en del av kroppen faktisk ikke samsvarer med det vanlige skjønnhetsidealet, oppfatter de berørte dette som mye verre enn det egentlig er.
Dysmorfofobi har vidtrekkende konsekvenser for det sosiale og profesjonelle livet. De berørte trekker seg fra venner og familie fordi de skammer seg over utseendet sitt. De forsømmer arbeidet sitt. Mer enn halvparten av de berørte har selvmordstanker. Dysmorfofobi øker derfor også risikoen for selvmord.
Body dysmorphic disorder (BDD) er inkludert i American Psychiatric Association's Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5) som en obsessiv-kompulsiv lidelse. Dette er fordi personer med dysmorfofobi viser lignende atferd som personer med tvangslidelser.
I "International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems" (ICD-10) til Verdens helseorganisasjon (WHO), er ikke-vrangforestillingsmessig dysmorfofobi klassifisert som en "somatoform lidelse" som en variant av hypokondri. Hvis vrangforestillinger og vrangforestillinger legges til, blir det klassifisert som en "vrangforestillingsforstyrrelse".
Hvor mange mennesker er rammet av dysmorfofobi?
Muskeldysmorfi, muskeldysmorfisk lidelse
En spesiell variant av dysmorfofobi er muskeldysmorfi eller "muskeldysmorfisk lidelse", som hovedsakelig rammer menn. De oppfatter kroppen som ikke muskuløs nok eller føles for liten. Selv om kroppen deres allerede ligner på en profesjonell idrettsutøver, liker de den fortsatt ikke. Noen begynner derfor å trene i overkant. Muskelavhengighet er også kjent som Adonis-komplekset eller omvendt anoreksi (omvendt anoreksi).
I likhet med en anorektisk person har menn en forvrengt oppfatning av kroppen sin. Men i stedet for å unngå kalorier, fokuserer de på å spise proteinrik mat. Noen, i desperasjon, tyr til anabole steroider for å bygge muskelmasse så raskt som mulig.
Det er uklart hvor mange som er rammet av muskeldysmorfi. Blant kroppsbyggere anslås det å være rundt ti prosent. Eksperter antar at antallet berørte vil fortsette å øke. Grunnen til dette er at menn nå også er under press for å innrette seg etter et skjønnhetsideal.
Hvordan kan dysmorfofobi testes eller diagnostiseres?
Det finnes en rekke selvtester på internett som tillater en første vurdering av dysmorfofobi. En slik selvadministrert dysmorfofobitest erstatter imidlertid ikke en diagnose fra en psykiater eller psykolog. Spørsmålene til en slik test er lik de som stilles av utøveren (se nedenfor) og vektes ved hjelp av et poengsystem.
For å diagnostisere dysmorfofobi gjennomfører psykiateren eller psykoterapeuten et detaljert sykehistorieintervju. Ved hjelp av spørsmål basert på diagnosekriteriene prøver ekspertene å få et helhetlig bilde av symptomene. Terapeutene bruker vanligvis spesielle psykologiske spørreskjemaer som veiledning.
Psykiateren eller psykologen kan stille følgende spørsmål for å diagnostisere dysmorfofobi:
- Føler du deg vansiret av utseendet ditt?
- Hvor mye tid om dagen bruker du på å håndtere ytre feil?
- Bruker du mye tid hver dag på å se deg i speilet?
- Unngår du kontakt med andre mennesker fordi du skammer deg over utseendet ditt?
- Føler du deg tynget av tanker om utseendet ditt?
Etter konsultasjonen vil terapeuten diskutere behandlingsalternativer og neste steg med deg.
Ved å stille en diagnose vil terapeuten vanligvis også utelukke muligheten for at det faktisk foreligger en skjemmende sykdom.
Symptomer
Andre viker unna å se seg i speilet og tør ikke lenger gå ut offentlig. Som regel prøver personer med dysmorfofobi å skjule sine innbilte skjønnhetsfeil. Noen gjennomgår jevnlig kosmetisk kirurgi eller prøver å endre utseende selv. Men ingenting av dette løser problemet – de fortsetter å skamme seg over utseendet sitt. Dysmorfofobi er ofte ledsaget av depressive symptomer som depresjon og håpløshet.
I følge Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5) må følgende symptomer gjelde for en diagnose av dysmorfofobi:
- De berørte er overdrevent opptatt av antatte skjønnhetsfeil som ikke er gjenkjennelige for andre eller bare er små.
- Den antatte skjønnhetsfeilen driver gjentatte ganger de berørte til visse atferder eller mentale handlinger. De sjekker hele tiden utseendet sitt i speilet, engasjerer seg i overdreven stell, ber andre bekrefte at de ikke er stygge (betryggende oppførsel) eller sammenligner seg med andre mennesker.
- De berørte lider av overdreven opptatthet av sitt ytre utseende, og det påvirker dem på sosiale, faglige eller andre viktige områder i livet.
I noen tilfeller oppstår dysmorfofobi i kombinasjon med vrangforestillinger. Den berørte er da helt sikker på at deres oppfatning av egen kropp stemmer overens med virkeligheten. Andre lidende er derimot klar over at deres selvoppfatning ikke stemmer overens med virkeligheten.
Årsaker og risikofaktorer
Eksperter mener at dysmorfofobi er forårsaket av en kombinasjon av biologiske og psykososiale faktorer. Verdiene som formidles i samfunnet har også en viktig innflytelse. Skjønnhet er høyt verdsatt. Media forsterker viktigheten av utseende ved å formidle inntrykk av at skjønnhet gjør folk glade.
Leger omtaler kroppsdysmorfisk lidelse som en "forstyrrelse av intrapsykisk kroppsrepresentasjon"; det oppfattede kroppsbildet samsvarer ikke med det objektive kroppsbildet.
Psykososiale faktorer
Det er indikasjoner på at opplevelser i barndommen spiller en avgjørende rolle. Erfaringer med overgrep og omsorgssvikt i barndommen er risikofaktorer for utvikling av dysmorfofobi. Barn som vokser opp overbeskyttet og hvis foreldre unngår konflikt, er også i faresonen.
Erting og mobbing, som skader selvfølelsen alvorlig, bidrar i noen tilfeller til at de som rammes stiller mer og mer spørsmål ved utseendet sitt. Personer som har lav selvtillit og har en tendens til å være sjenerte og engstelige er spesielt utsatt.
Biologiske faktorer
Eksperter mener at biologiske faktorer også påvirker utviklingen av tilstanden. De mistenker en forstyrrelse i balansen til nevrotransmitteren serotonin. Denne antakelsen støttes av det faktum at behandling med selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI, et psykotropt medikament fra antidepressiva) ofte hjelper mot dysmorfofobi.
Vedlikeholdsfaktorer
Visse tanker og atferd opprettholder symptomene på dysmorfofobi. De berørte har ofte en perfeksjonistisk og uoppnåelig standard for utseendet sitt. De fokuserer mye på utseendet sitt og er derfor mer bevisste på endringer eller avvik fra idealet. Utseendet deres virker alltid lite attraktivt for dem i forhold til ønsket ideal.
Sosial tilbaketrekning og konstant å se seg i speilet forsterker følelsen av å være stygg. Denne sikkerhetsadferden forsterker personens overbevisning om at det er en god grunn til ikke å vise seg offentlig.
Behandling
For vellykket behandling anbefaler eksperter kognitiv atferdsterapi og medisinering. Terapien foregår enten poliklinisk eller poliklinisk.
Kognitiv atferdsterapi
Kognitiv atferdsterapi fokuserer på forvrengte tanker og sikkerhetsatferd. I begynnelsen av terapien forklarer terapeuten først årsakene, symptomene og behandlingen av dysmorfofobi til pasienten i detalj. Jo mer kjent de berørte er med lidelsen, jo lettere er det for dem å gjenkjenne symptomene i seg selv.
En viktig del av terapien er også å identifisere mulige årsaker til lidelsen. Når årsakene kommer til overflaten, innser mange pasienter at bekymringen for utseendet bare er et uttrykk for et dypere problem.
I terapi lærer de berørte å gjenkjenne og endre stressende tanker. De perfeksjonistiske kravene imøtegås med realistiske og oppnåelige krav. I tillegg til tanker spiller spesifikk atferd en viktig rolle i behandlingen. Mange tør ikke lenger gå ut offentlig fordi de er redde for å bli dømt av andre.
Når de blir konfrontert med frykten sin, opplever de berørte at frykten deres ikke er sann. Opplevelsen av at andre mennesker ikke legger merke til feilene deres endrer tankene deres. Ved gjentatte konfrontasjoner med den fryktede situasjonen avtar usikkerheten og frykten avtar.
Ved døgnbehandling forberedes pasientene på mulige tilbakefall før de skrives ut. Dette er fordi mange lider faller tilbake til gamle atferdsmønstre i sitt kjente miljø. Til syvende og sist er målet med terapien at pasientene skal bruke teknikkene de har lært uten hjelp utenfra.
Narkotikabehandling
En rekke antidepressiva har vist seg effektive som medisiner for behandling av dysmorfofobi. I kombinasjon med psykoterapeutisk behandling gir utøverne derfor ofte i tillegg selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI).
De øker nivået av den stemningsfremmende nevrotransmitteren serotonin i hjernen og bidrar ofte til en bedring av symptomene. SSRI er ikke vanedannende, men de fører noen ganger til kvalme, rastløshet og seksuell dysfunksjon som en bivirkning.
Sykdomsforløp og prognose
Risikoen for et selvmordsforsøk øker med varigheten og alvorlighetsgraden av dysmorfofobi. Tidlig oppdagelse og behandling av dysmorfofobi øker derfor sjansene for vellykket terapi.
