Kort overblikk
- Symptomer: Sår hals, hovne lymfeknuter, tretthet, feber, forstørret milt; ofte asymptomatisk hos barn
- Årsaker og risikofaktorer: Infeksjon med Epstein-Barr-viruset (EBV) via spytt under kyssing eller andre kroppsvæsker (seksuell omgang, blod); hver infisert person er potensielt smittsom i faser for livet
- Diagnostikk: Blodprøve for EBV- og EBV-antistoffer, halsprøve, palpasjon av milt og lymfeknuter, sjelden lymfeknutebiopsi
- Behandling: Symptomatisk behandling av smerter og feber, kortison i alvorlige tilfeller; behandling av mulige komplikasjoner
- Sykdomsforløp og prognose: Vanligvis uten symptomer hos barn; ellers avtar etter rundt tre uker, gror vanligvis uten konsekvenser; alvorlige komplikasjoner mulig; mistenkt sammenheng med kronisk utmattelsessyndrom, for eksempel
- Forebygging: Unngå kontakt med bekreftede smittede personer
Hva er mononukleose?
Pfeiffers kjertelfeber (infeksiøs mononukleose, mononukleose infectiosa, monocytt angina) er en infeksjonssykdom forårsaket av Epstein-Barr-viruset (EBV), som tilhører gruppen av herpesvirus.
Symptomer er betennelse i mandlene og faryngitt med sterkt hovne lymfeknuter, feber og tretthet. Hos barn er det imidlertid ofte ingen symptomer. Alvorlige tilfeller er mulig, spesielt hos voksne.
Pfeiffers kjertelfeber er ikke meldepliktig.
Årsaker og risikofaktorer
Pfeiffers kjertelfeber er smittsom. Sykdommen utløses av Epstein-Barr-viruset (EBV). Patogenet formerer seg i hvite blodceller (lymfocytter) og i slimhinnecellene i halsen. Viruset overlever ikke lenge utenfor menneskekroppen.
Hvordan kan du bli smittet?
Infeksjon skjer via kroppsvæsker. Siden viruset hovedsakelig finnes i spytt, er det spesielt lett å bli smittet gjennom nær fysisk kontakt og kyssing. I engelsktalende land blir Pfeiffers kjertelfeber derfor referert til som «kyssesykdom».
En særlig vanlig smittevei er blant små barn, for eksempel i barnehagen, hvor leker ofte puttes i munnen og byttes. Spesielt «kysseaktive» befolkningsgrupper som unge voksne smittes også hyppigere («studentfeber»).
Andre smitteveier, for eksempel gjennom samleie, blodoverføringer eller organdonasjoner, er også mulige, men mye sjeldnere.
Inkubasjonstid
Hvor lenge er mononukleose smittsomt?
Nysmittede mennesker overfører viruset spesielt lett. I denne fasen skiller den smittede ut et spesielt stort antall patogener i spyttet. Slik er det også lenge etter at symptomene har gitt seg. For å unngå å smitte andre, er det derfor lurt å være forsiktig med kyssing de første månedene etter den første infeksjonen og unngå ubeskyttet samleie.
En gang infisert med mononukleose, forblir en person bærer av viruset for livet. Et sunt immunsystem holder patogenet i sjakk slik at sykdommen vanligvis ikke bryter ut igjen. Hvis immunsystemet er svakt, er EBV-reaktivering mulig, noe som forårsaker symptomer.
Men selv uten symptomer er det mulig at viruset i økende grad slippes ut i spyttet fra tid til annen. Alle virusbærere smitter derfor for andre resten av livet, også etter at symptomene har gitt seg.
Infeksjon med mononukleose under graviditet
Hvis mor allerede har hatt en EBV-infeksjon, overfører hun også beskyttelsen mot viruset til den nyfødte. Babyen er dermed beskyttet mot mononukleose de første seks månedene av livet. Barnet blir derfor vanligvis ikke smittet før tidligst etter denne perioden.
Hvilke symptomer og seneffekter kan oppstå?
Pfeiffers kjertelfeber viser seg hovedsakelig i form av betennelse i mandlene og faryngitt med sterkt hovne lymfeknuter, (noen ganger høy) feber og tretthet. Noen pasienter med mononukleose opplever også betennelse i øynene.
Hos barn er infeksjonen ofte asymptomatisk, da deres immunsystem ennå ikke reagerer sterkt på patogenet. Hos voksne blir milde tilfeller ofte forvekslet med en influensalignende infeksjon. Imidlertid er alvorlige forløp med komplikasjoner også mulig.
Hovedsymptomer
Halsbetennelse: Typisk for mononukleose er alvorlig sår hals med intens rødhet i svelgets slimhinne og uttalte svelgevansker. Mandlene og lymfeknutene hovner opp og noen pasienter utvikler høy feber. En dårlig ånde kan også være en konsekvens av infeksjonen.
Uttalt tretthet: Pasienter føler seg ekstremt utmattet og svak i den akutte fasen av sykdommen. De kommer seg vanligvis innen en til to uker.
Spesielt hos idrettsutøvere er et plutselig fall i ytelse ofte det første, noen ganger til og med det eneste, tegn på sykdommen. I noen tilfeller varer den uttalte trettheten i flere måneder.
Mange lider beskriver også verkende lemmer som et symptom.
Hoven milt (splenomegali): Milten spiller en viktig rolle i kroppens forsvar mot sykdom og filtrerer døde blodceller fra blodet. Det er spesielt utfordret under en infeksjon med Epstein-Barr-viruset. I løpet av sykdomsforløpet kan den derfor hovne opp betraktelig og til og med briste i noen tilfeller.
Komplikasjoner og sene effekter
De fleste tilfeller av mononukleose er ukompliserte. Imidlertid er alvorlige, noen ganger livstruende komplikasjoner forårsaket av EBV også mulig. For personer med uttalt immunsvikt er infeksjon med viruset (EBV) noen ganger dødelig.
Hos personer med et sunt immunsystem har kjertelfeber normalt ingen langsiktige konsekvenser.
Alvorlig hoven hals: Det blir farlig hvis immunforsvaret reagerer så sterkt på viruset at slimhinnene i halsen blir svært hovne. Dette kan gjøre svelging umulig og til og med hindre pusten.
Leverbetennelse (hepatitt): I noen tilfeller påvirker viruset også leveren og forårsaker leverbetennelse. Hvis dette er alvorlig, blir huden gul (gulsott, ikterus) på grunn av nedsatt leverfunksjon forårsaket av Pfeiffers kjertelfeber.
Hudutslett: Rundt fem til ti prosent av pasientene utvikler et flekkete, hevet (firkantet) hudutslett, det såkalte makulopapulære eksantem.
Lammelsessymptomer: Hvis viruset når nervesystemet, utløser det i noen tilfeller betennelse der med symptomer på lammelse, som også kan true pusten.
Betennelse i hjernen: I noen tilfeller når viruset hjernen, hvor det forårsaker betennelse i hjernen eller hjernehinnene.
Undersøkelser og diagnose
Diagnosen mononukleose er ofte vanskelig. Hovedsymptomene som sår hals, feber og hevelse i lymfeknutene oppstår også ved enkle influensalignende infeksjoner og forkjølelse. I mange tilfeller blir mononukleose derfor ikke gjenkjent i det hele tatt eller først gjenkjent sent.
En målrettet undersøkelse for mononukleose gjennomføres vanligvis kun dersom feberen ikke går ned eller pasienten klager over tretthet i flere uker eller en alvorlig halsinfeksjon ikke gir seg.
Fysisk undersøkelse
Halsundersøkelse: Under den fysiske undersøkelsen undersøker legen først halsen og mandlene. Ved mononukleose er de røde og ofte svært hovne. Plaketten gir også en indikasjon på typen infeksjon: Mens de ved bakteriell streptokokk betennelse i mandlene ser mer ut som flekker, ser de ut til å være hvite og flate ved Pfeiffers kjertelfeber.
Palpering av lymfeknuter: Ved å palpere halsen under kjevevinkelen, armhulene og lyskeregionen, avgjør legen om og hvilke lymfeknuter som er hovne.
Palpasjon av milten: Ved mononukleose hovner milten ofte opp i en slik grad at legen tydelig kan kjenne det utenfra.
Halspinne: En halspinne kan brukes i laboratoriet for å finne ut om bakterier er årsaken til sykdommen. Men hvis vattpinnen inneholder Epstein-Barr-viruset, er ikke dette tilstrekkelig for en pålitelig diagnose av mononukleose. Patogenet finnes ikke bare på slimhinnen under en akutt infeksjon. Det kan også oppdages hvis viruset har vært i kroppen en stund og bare har blitt reaktivert.
Diagnose ved blodprøve
Antistoffer: For en pålitelig diagnose av mononukleose kan spesifikke antistoffer mot Epstein-Barr-viruset påvises i blodet.
Forhøyede leverenzymer: Hvis leveren er påvirket av viruset, vil en blodprøve også vise økt konsentrasjon av leverenzymer (transaminaser).
Bare i sjeldne tilfeller er det nødvendig å ta en vevsprøve (biopsi) fra en lymfeknute.
Behandling
Pfeiffers kjertelfeber er en virussykdom. Antibiotika hjelper derfor ikke, da de kun virker mot bakterielle infeksjoner.
Behandlingen fokuserer derfor på å lindre symptomer som smerte, svelgevansker og feber. Til dette formål brukes vanlige midler som ibuprofen eller paracetamol.
Et viktig behandlingsprinsipp for mononukleose er fysisk hvile. Dette kan redusere risikoen for alvorlige komplikasjoner betydelig. Leger anbefaler å ta det med ro, som inkluderer et strengt forbud mot sport, en stund etter at de akutte symptomene på sykdommen har gått over.
Hvis det oppstår komplikasjoner, kan ytterligere behandling være nødvendig. Dersom svelgeslimhinnen hovner opp farlig eller symptomer som tretthet og feber er svært uttalte, gis det også behandling med kortison eller andre virkestoffer som demper immunsystemets aktivitet.
En sprukket milt må opereres umiddelbart, ellers risikerer pasienten å blø i hjel.
"Fjerne" viruset med alternativ medisin?
I alternativ medisin er konseptet med å ikke bare bekjempe viruset, men også "eliminere" det velkjent. Dette betyr å fjerne det helt fra kroppen. Ulike homeopatiske og naturopatiske preparater sies å hjelpe med dette.
Fra et vitenskapelig og medisinsk evidensbasert synspunkt kan en slik effekt ikke bevises og er ekstremt kontroversiell.
Sykdomsforløp og prognose
Pfeiffers kjertelfeber varer i opptil tre uker. Det leges vanligvis uten permanente konsekvenser. Men hvis det er mistanke om komplikasjoner eller blodverdiene forverres dramatisk, blir pasienter behandlet på sykehus for overvåking.
I svært sjeldne tilfeller blir mononukleose kronisk. Dette betyr at symptomene vedvarer i måneder eller til og med år. Bare svært sjelden fører imidlertid kjertelfeber til permanent skade på grunn av komplikasjoner som leverbetennelse og hjernehinnebetennelse.
Det antas at en EBV-infeksjon øker risikoen for enkelte blodkreftformer (f.eks. B-celle lymfomer, Burkitts lymfom, Hodgkins sykdom).
En sammenheng med kronisk utmattelsessyndrom, som ser ut til å ramme spesielt kvinner (se ovenfor), samt med multippel sklerose og sjeldne halssvulster diskuteres også.
Forebygging
Ettersom Epstein-Barr-viruset er svært utbredt i befolkningen («infeksjonsraten» er 95 prosent), er det nesten umulig å beskytte seg mot det. Ideelt sett bør du unngå kontakt med personer som er akutt smittet. Det forskes fortsatt på vaksinasjon. Dette anses som fornuftig fordi Epstein-Barr-viruset er assosiert med noen seneffekter som kronisk utmattelsessyndrom eller multippel sklerose.
Men hvis du blir syk, er det en rekke ting du kan gjøre for å forhindre et alvorlig forløp med kjertelfeber.
Unngå alkohol og fet mat
Infeksjonen gir ofte betydelig belastning på leveren. Det er derfor tilrådelig å strengt tatt unngå alkohol i sykdomsfasen for ikke å legge ytterligere belastning på leveren. I noen tilfeller forblir leververdiene forhøyede i flere måneder, slik at regelmessige blodprøver er nødvendig og du bør unngå alkohol selv etter at symptomene har gitt seg for å forhindre varig leverskade.
Det er også viktig å være oppmerksom på kostholdet etter en infeksjon med Epstein-Barr-viruset (EBV) dersom det har oppstått leverbetennelse i denne sammenhengen. Det er da lurt å unngå spesielt tung og fet mat som belaster leveren.
Juster medisinering
Vær forsiktig med sport!
I den akutte fasen eller ved alvorlige infeksjoner er det bedre å unngå sport helt; senere kan lett treningstrening være mulig i samråd med legen din.
Dersom milten hovner betraktelig ved mononukleose, er det fare for at organet, som er svært blodrikt, sprekker ved fysisk anstrengelse eller som følge av ytre kraft. Dette kan forårsake alvorlig indre blødning, som kan være livstruende. Av denne grunn bør kontakt- og kampsport strengt unngås under den akutte fasen av sykdommen.
