Kort overblikk
- Beskrivelse: Selvskadende atferd (SVV) der pasienter med vilje skader seg selv (f.eks. ved å skrape huden på armene).
- Årsaker: Vanligvis er langvarig psykisk stress (f.eks. konflikter innad i familien) eller sykdom (f.eks. borderline lidelse, depresjon) årsaken til atferden.
- Symptomer: For eksempel sår, stikk, brannskader på kroppen (mest på armer og ben), blåmerker, arr, søvnforstyrrelser, humørsvingninger
- Behandling: Legen behandler først sårene, undersøker deretter de psykologiske årsakene og velger passende psykoterapi. I noen tilfeller foreskriver legen psykofarmaka.
- Diagnose: Samtale med legen, fysisk undersøkelse (f.eks. vurdering av sår og arr).
Hva er selvskadende oppførsel?
Selvskading – også selvskadende eller autoaggressiv atferd eller autoaggresjon (selvaggresjon) eller artefakthandling – beskriver ulike atferder og handlinger der berørte personer med vilje gjentatte ganger skader seg selv eller påfører seg selv sår.
Såkalt scribing – skåring eller kutting av huden på underarmer eller ben med skarpe gjenstander som kniver, knust glass eller barberblad – representerer den vanligste metoden for selvskading. Dette er ikke livstruende sår, men små til moderate skader på huden eller vevsoverflaten på kroppen.
I ICD-10, International Classification of Diseases and Health Problems, klassifiseres ikke selvskadende atferd som en egen sykdom. Det regnes som "forsettlig selvskading på en uspesifisert måte."
Selvskadende atferd kan ofte tilskrives langvarig følelsesmessig plage og oppstår ofte i forbindelse med andre psykiske lidelser, som borderline personlighetsforstyrrelse eller depresjon. Ifølge forskning vil én av fire ungdommer skade seg selv minst én gang når de fyller 18 år.
"Å skrive" blir ofte brukt som et synonym for selvskadende atferd fordi det er den vanligste metoden for selvskading.
Hva er årsakene til selvskading?
Selvskadende atferd oppstår vanligvis på grunn av langvarig følelsesmessig stress, for eksempel et problematisk forhold mellom foreldre og barn eller hyppige konflikter med jevnaldrende. Sjeldnere oppstår atferden under akutt følelsesmessig stress, som foreldrenes skilsmisse, separasjon eller skoleproblemer.
- Borderline personlighetsforstyrrelse
- Depresjon
- Spiseforstyrrelser som bulimia nervosa (bulimi) eller anorexia nervosa (anoreksi)
- Posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD)
- Tvangslidelse
- Stoffmisbruk
- Angstlidelser
- Sosial atferdsforstyrrelse
Autoaggressiv atferd begynner vanligvis i ungdomsårene mellom tolv og 15 år, selv om den i noen tilfeller begynner mye tidligere. Mindre vanlig forekommer autoaggresjon hos voksne. Med det meste gjelder det en ventil, for å frigjøre sterk indre spenning. Ved å skade seg selv føler de en lettelse.
Eller selvskadene fungerer som selvstraff fordi de som lider er sinte på seg selv. Noen blir "avhengige" av denne tilstanden over tid og skader seg selv igjen og igjen.
Selvskading («selv-lemlestelse») forårsaker en avbrudd eller lindring av den intenst ubehagelige følelsesmessige tilstanden. Selvskadende atferd fungerer dermed som en slags mestringsstrategi for de som rammes. Det er ikke uvanlig at selvskadende atferd blir «lært» og imitert av andre ungdommer (f.eks. venner eller klassekamerater): ungdom vedtar selvskadende handlinger fra andre.
Internetts rolle bør nevnes her. Her utveksler de berørte informasjon om selvskadende atferd seg imellom. Dette kan føre til sosial aksept og "normalisering" av atferden.
Hvem er spesielt berørt?
Ungdom (sjeldnere også små barn) med psykiske problemer rammes oftest av autoaggresjon. I Tyskland skader omtrent 25 prosent av ungdommene seg selv en gang i livet; på verdensbasis er om lag 19 prosent av ungdomsbefolkningen påvirket av selvskadende atferd.
Spesielt jenter og unge kvinner mellom tolv og 15 år har økt risiko for å utvikle selvskadende atferd. Dette skyldes blant annet at jenter oftere har en tendens til å rette negative følelser innover, mot seg selv. De er også oftere rammet av depresjon og angst, noe som øker risikoen for selvskadende handlinger.
Hvordan viser selvskadende atferd seg?
Selvskadende atferd og tilhørende symptomer viser seg på mange måter. Den vanligste typen er imidlertid "skraping" eller "skjæring". Dette innebærer gjentatte ganger å kutte sin egen kropp med skarpe gjenstander som barberblad, kniver, nåler eller knust glass.
Men det er mange andre typer selvskading, som å stikke ut brennende sigaretter på armen, ta på varme komfyrer eller kutte av visse deler av kroppen. Det er ikke uvanlig at pasienter bruker flere selvskadende metoder som endrer seg over tid.
Disse inkluderer:
- klø seg såre eller blodige
- @ riper eller skjærer seg med skarpe gjenstander
- slår eller slår seg mot harde gjenstander
- klype deg selv
- bite deg selv
- brenne seg
- brenne seg selv (f.eks. med syrer)
- trekke ut hår
- overdreven neglebiting
- kvelning av visse deler av kroppen
- Forsøk på å knekke beinene
- Forsettlig inntak av skadelige stoffer (f.eks. bortskjemt mat eller rengjøringsprodukter)
De mest skadede områdene på kroppen er:
- Underarmer
- håndledd
- Overarmene
- Lår
Sjeldnere blir brystet, magen, ansiktet eller kjønnsområdet skadet. I tillegg er skadene vanligvis av samme dybde, gruppert, i parallelle rader eller symmetrisk synlige på hudoverflaten (også i form av bokstaver eller ord). Det er ikke uvanlig at disse sårene resulterer i arr, som kalles selvskadearr eller SVV-arr.
Ofte har personer med SVV søvnforstyrrelser. De trekker seg tilbake og forsømmer kontakt med venner og også hobbyer som de pleide å gjøre. Ofte prøver de berørte å skjule sårene og skadene på kroppen av skam.
- Hyppig låsing på rommet eller badet
- Forsømmelse av egne interesser (f.eks. møte venner)
- Oppbevaring av barberblader, kniver eller andre skarpe gjenstander
- Kutt på kroppen (vanligvis på underarmen)
- Brannskader eller sting (f.eks. fra nåler)
- Blåmerker på kroppen
- Slitasje (spesielt på knærne eller albuene)
Hvordan stiller legen diagnosen?
Selvskadende atferd er et symptom som kan oppstå i forbindelse med ulike psykiske lidelser, men også uavhengig av disse. Ved mistanke om selvskadende atferd er allmennlegen første kontaktpunkt. Ved behov vil han eller hun henvise pasienten til spesialist.
Spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri vil vurdere om atferden har bakgrunn i en psykisk lidelse.
Legen undersøker deretter de skadde delene av kroppen og ser etter eventuelle abnormiteter (f.eks. er sårene samme dybde, gruppert, i parallelle rader, eller symmetrisk synlige på overflaten av huden?).
Hvis du mistenker at en venn eller kjære skader seg selv, ta kontakt med din primærlege, en psykisk helsepersonell eller en psykoterapeut.
Hva kan gjøres med autoaggresjon?
Behandling av sårene
Først behandler legen personens sår. Et kutt eller brannsår trenger alltid umiddelbar medisinsk behandling. Her er risikoen for at såret blir infisert svært høy. Legen renser og behandler også overfladiske skader (f.eks. ved å desinfisere såret, legge på en sårbandasje).
Hvis du selv er rammet, ikke vær redd for å gå til legen med sår slik at han kan ta vare på dem og de ikke blir smittet.
Psykososial behandling
Kognitiv atferdsterapi har for eksempel vist seg å være spesielt effektiv. Her lærer personer med autoaggresjon nye mestringsstrategier for å bedre reagere på stressende situasjoner og kontrollere følelsene sine. De berørte lærer å analysere mulige triggere for selvskadende atferd for å gjenkjenne og reagere på dem i tide.
Avspenningsteknikker som yoga, pusteøvelser eller progressiv muskelavspenning hjelper de som er berørt i terapi med å avlaste trykket.
Dersom den selvskadende atferden er basert på en alvorlig psykisk lidelse (f.eks. depresjon, borderline personlighetsforstyrrelse), kan legen skrive ut psykofarmaka i tillegg til psykoterapi. Særlig når det gjelder ungdom, bør foreldre og andre omsorgspersoner involveres i behandlingen. Dersom de i tillegg bruker atferdsterapeutiske tiltak, bidrar dette som regel vesentlig til vellykket behandling.
Fjerning av arr
Avhengig av hvor dypt eller stort såret er, gjenstår det arr som er mer eller mindre synlige. Disse minner den berørte personen igjen og igjen om sin tidligere oppførsel, som de ofte skammer seg over. Av denne grunn får mange av de berørte arrene fjernet av en lege.
Ulike metoder kan brukes til dette formålet, som dermabrasjon (avsliping av det øvre hudlaget), micro-needling (lette nålepunkteringer i det øvre hudlaget), seriell eksisjon (gradvis kirurgisk reduksjon av arret) eller laserbehandling.
Spesielle arrsalver eller kremer fra apoteket er også med på å redusere synligheten av arr til en viss grad. Imidlertid forsvinner vanligvis ikke arr helt med alle disse metodene.
Effekten av disse hjemmemidlene på arr er ikke tilstrekkelig bevist vitenskapelig.
Hva kan gjøres for å forhindre arr?
Ferdighetstrening» har vist seg å være et effektivt tiltak, i tillegg til omfattende opplæring av den berørte og deres foreldre: Her praktiserer den berørte strategier som han eller hun erstatter den selvskadende atferden, for eksempel bruk av sterke sansestimuli som å legge isbiter i nakken eller på håndleddene, bite i chilipepper, elte en pinnsvinkule, drikke ren sitronsaft, slå på sengen eller puten, ta en kalddusj eller lignende.
Distraksjon gjennom intens konsentrasjon om fysiske eller mentale aktiviteter (f.eks. spille fotball, jogge, skrive dagbok eller gå kryssord) kommer også godt med her.
Hva kan pårørende gjøre?
Selvskadende atferd er definitivt å betrakte som et nødsignal og bør tas på alvor. Imidlertid er det ofte vanskelig for foreldre og pårørende å gjenkjenne tegn på selvskadende atferd. Ungdom skammer seg ofte over oppførselen sin og søker ikke aktivt hjelp.
For venner og søsken av de berørte gjelder derfor følgende: Ikke nøl for lenge ved de første tegnene, men sørg for å snakke om det med foreldre eller en annen betrodd voksen.
Tips til foreldre og omsorgspersoner
- Ta tak i problemet rolig og åpent.
- Ikke kritiser eller bedøm oppførselen.
- Hjelp berørt barn eller ungdom til å forstå hva som utløser atferden hos andre (f.eks. bekymring, frykt osv.).
- Ta barnets eller ungdommens følelser på alvor.
- Ikke legg press på barnet hvis han eller hun ikke vil snakke om det.
- Hjelp barnet til å gjenkjenne problemet selv.
- Ikke bruk for lang tid på å prøve å håndtere problemet selv; få profesjonell hjelp så tidlig som mulig.
