Kort overblikk
- Årsaker: Svekkede leddbånd og muskler i bekkenområdet, feil belastning på grunn av tunge løft, sterk overvekt, kronisk forstoppelse, svakt bindevev, fødsel.
- Terapi: Bekkenbunnsøvelser, hormonbehandling i overgangsalderen, kirurgiske korreksjoner, pessar
- Symptomer: smerter i nedre del av magen eller rygg, følelse av trykk i skjeden, smerter ved vannlating eller avføring, stressinkontinens, for eksempel ved hoste, urinveisinfeksjoner, urin som trekker seg tilbake i nyrene (svært sjelden)
- Diagnose: Gynekologisk undersøkelse med skjedespeil og palpasjon, hostestresstest, evt. ultralydundersøkelse og kontroll av urin.
- Prognose: Med passende behandling og forebyggende tiltak kan tilbakefall av prolaps forebygges.
- Forebygging: Forebygge tilbakefall gjennom forebyggende tiltak som regelmessig trening og bekkenbunnsøvelser, unngå tunge løft, reduser overvekt.
Hva er livmorprolaps og vaginal prolaps?
Når det er en generell senking av bekkenbunnen, omtaler leger dette som genital descent eller descensus genitalis. I dette tilfellet "henger" livmoren, urinblæren, endetarmen, endetarmen eller skjeden lavere i bekkenet enn vanlig.
Descensus uteri refererer til en senking av livmoren. I ekstreme tilfeller stikker livmoren til og med delvis eller helt ut gjennom skjeden til utsiden. Legene snakker da om en prolapsert livmor (livmorprolaps). I milde tilfeller er livmorprolaps asymptomatisk. I de fleste tilfeller oppstår imidlertid ulike klager.
I tillegg til livmorprolaps er det også skjedeprolaps (descensus vaginae). I dette tilfellet synker skjeden nedover slik at skjeden buler gjennom skjedeåpningen. Hvis deler av skjeden henger ut, kalles dette skjedeprolaps (prolaps vaginae eller vaginal prolaps).
Totalt sett utvikler mellom 30 og 50 prosent av alle kvinner bekkenbunnsprolaps i løpet av livet. Men symptomer trenger ikke nødvendigvis oppstå. Mange kvinner har ingen plager med lett prolaps, så det er ofte ikke medisinsk relevant i det hele tatt. Behandling er kun nødvendig ved mer alvorlig nedstigning med merkbare symptomer eller funksjonsnedsettelse og selvfølgelig ved livmor- eller skjedeprolaps.
Nedstigning i bekkenbunnsområdet rammer noen ganger også yngre kvinner. Dette er spesielt tilfellet hvis det er en kronisk svekkelse av bindevevet.
Hva er årsakene og risikofaktorene?
- Overbelastning og feilbelastning av bekkenbunnen på grunn av tungt fysisk arbeid
- Trykkøkning i bukhulen på grunn av sykdommer som kronisk bronkitt eller kronisk forstoppelse
- Fedme
- Generell svakhet i bindevevet
I tillegg, hos noen kvinner, ligger livmoren i en avvikende stilling i magen fra fødselen. Slike posisjonelle anomalier øker også risikoen for livmorprolaps. I dette tilfellet vises de første symptomene ofte fra 30-årsalderen.
Svekket bekkenbunn etter fødsel
Etter fødsler øker sannsynligheten for senket bekkenbunn. Dersom fostrene har høy vekt blir det mer belastning på leddbåndene i bekkenområdet. Vaginale skader under fødsel er også en mulig risiko. Kvinner som har fått flere barn i livet, lider relativt oftere og tidligere av livmorprolaps.
Hvordan behandles bekkenbunnsnedstigning?
Avhengig av stadium av livmor- eller vaginal prolaps og alderen til den berørte personen, kan ulike behandlingsmetoder vurderes. I utgangspunktet er terapi nødvendig når sagging forårsaker ubehag. Metoden avhenger da av om pasienten fortsatt ønsker å få barn.
I milde former og som et forebyggende tiltak, for eksempel under graviditet, hjelper bekkenbunnsøvelser. Dette er spesielle øvelser som spesifikt styrker musklene i bekkenbunnen. Dette bidrar til å forhindre senking av bekkenorganene. Milde former for nedstigning kan gå tilbake av seg selv, dvs. uten spesiell medisinsk intervensjon.
Kirurgi for livmorprolaps eller vaginal prolaps
I mer alvorlige tilfeller er kirurgi uunngåelig. I prinsippet kan følgende "tilgangsruter" vurderes:
I det gunstigste tilfellet utfører legen operasjonen bare gjennom skjeden.
Ved laparoskopi føres et endoskop og det kirurgiske instrumentet gjennom et lite snitt i bukveggen og operasjonen utføres på denne måten.
Noen ganger er det imidlertid nødvendig å lage et snitt som er omtrent fem centimeter langt på nedre del av magen som operasjonen utføres gjennom.
Under operasjonen strammes bekkenmuskulaturen og organer som har senket seg tilbake til sin opprinnelige posisjon. Legen setter inn en såkalt vaginoplastikk for å stramme bekkenbunnsmuskulaturen og styrke perineum.
Ved bakre vaginoplastikk løsner kirurgen vaginalhuden fra endetarmen og fjerner overflødig strukket vaginalhud. Etter å ha suturert opp blæren eller endetarmen, syr han vaginalhuden igjen. Posterior vaginoplastikk vurderes ved rektal prolaps.
Ved den såkalte sakrokolpopeksien fester operasjonslegen skjedeenden eller livmorhalsen til korsbenet ved hjelp av et plastnett. Denne prosedyren er også mulig gjennom laparoskopi ved hjelp av et endoskop. Sakrospinal fiksering betyr at kirurgen fester livmoren eller skjedeenden til kroppens egne holdebånd (ligamenter) i bekkenet, og løfter den på den måten.
Hvilken operasjonsteknikk som brukes avhenger også av om det er en frisk livmor og om pasienten ønsker livmorbevarende operasjon. For eksempel er sakrospinal fiksering en av disse teknikkene.
Hvis livmorprolaps eller vaginalprolaps er ledsaget av ukontrollerbar urinlekkasje (inkontinens), er det en rekke andre kirurgiske prosedyrer som forhøyning av skjedeveggen og korrigering av urinrørets blærehalsvinkel (colposuspension).
Transvaginal mesh (TVM) prosedyren er et annet alternativ for behandling av livmorprolaps. I denne prosedyren legger legen inn et nett mellom blæren og bekkenbunnen under operasjonen gjennom skjeden.
Ettervern etter operasjon
Operasjonen tar omtrent 30 til 60 minutter og gjøres vanligvis under generell anestesi. Noen sykehus og medisinske sentre tilbyr også behandling under lokalbedøvelse. Etter operasjonen kreves et sykehusopphold på ca. to dager. Komplikasjoner er svært sjeldne under operasjonen. Vanligvis går opererte kvinner tilbake til sitt vanlige arbeid etter noen dager.
Pessar
For eldre og fysisk svært svake kvinner er kirurgi ikke et alternativ. Her utføres behandlingen vanligvis skånsomt ved bruk av såkalte pessarer. En pessar er kopp-, kube- eller ringformet og er laget av hard gummi eller silikon. Pessaret settes inn i skjeden av legen og støtter livmoren. Den korrigerer ikke en eksisterende nedstigning, men motvirker kun videre nedstigning. Det er viktig at pessaret rengjøres regelmessig av lege og at det settes inn igjen slik at det ikke forårsaker betennelse. I utgangspunktet kan det kun brukes til å behandle livmorprolaps hvis perinealmusklene fortsatt er tilstrekkelig sterke.
Hvilke symptomer forårsaker en slapp bekkenbunn?
For de fleste kvinner forårsaker livmorprolaps en kronisk følelse av trykk eller fremmedlegemer i skjeden, samt et konstant nedovertrekk. Dette skaper frykt for at noe kan "falle ut" av skjeden. Berørte kvinner krysser derfor ofte bena. I tillegg kommer økt betennelse og slimhinnebelegg fordi skjedefloraen er endret. Trykksår forekommer også.
Et annet symptom er blodig utflod fra skjeden. Hvis prolapsen er relativt alvorlig, kan skjeden eller livmoren bule gjennom skjedeutløpet og palperes.
Urinveisinfeksjoner kan også forekomme hyppigere. I ekstreme tilfeller forskyver urinblæren seg eller synker også. Som et resultat kommer urinen tilbake i nyrene. Imidlertid er denne komplikasjonen sjelden.
Mot ryggen, nær livmoren, er endetarmen og analkanalen. Hvis livmoren glir ned og tilbake, kan det legge press på endetarmen. Mulige konsekvenser inkluderer forstoppelse og/eller smerte under avføring. Fekal inkontinens forekommer også i isolerte tilfeller.
Hvis en livmorprolaps forblir ubemerket i lang tid, presser den i økende grad på bekkenbunnen. I ekstreme tilfeller stikker livmoren helt eller delvis ut fra skjeden. Legene snakker da om livmorprolaps eller livmorprolaps. Symptomene er tydelige her: livmoren kan sees visuelt fra utsiden.
Hvordan undersøkes og diagnostiseres bekkenbunnsprolaps?
Legen stiller da en klar diagnose ved hjelp av en gynekologisk undersøkelse. Han bruker et skjedespeil for å undersøke skjeden og palperer også mageorganene fra utsiden og gjennom skjeden. En rektalundersøkelse er også en del av en mistenkt livmorprolaps. Legen palperer direkte inn i endetarmen. For eksempel kan en invaginasjon av endetarmens vegg (rectocele) mot skjeden oppdages. En slik bule er en vanlig årsak til forstoppelse.
Den såkalte hostestresstesten brukes for å sjekke om det er stressinkontinens. Dette er tilfellet når urin lekker under fysisk anstrengelse som kraftig hosting eller løfting. Dette er mer sannsynlig ved mild bekkenbunnsprolaps. Kvinner med et mer alvorlig fall har derimot en tendens til å ha vanskeligere med å tømme blæren fordi urinrøret kan være bøyd.
Sykdomsforløp og prognose
Det er fire forskjellige gradasjoner av nedstigning av bekkenbunnen (descensus genitalis):
- Grad 1: Innsynkning i skjeden
- Grad 2: Nedstigning når skjedeutløpet
- Grad 3: Nedstigningen strekker seg utover vaginalutløpet
- Grad 4: Livmoren eller skjeden stikker i stor grad ut fra skjedeutløpet (prolaps)
Livmorprolaps og skjedeprolaps er ikke uavhengige sykdommer, men symptomer på svekkelse av bekkenbunnen. Av denne grunn kan bekkenbunnsprolaps kun behandles symptomatisk. En årsaksbehandling er ikke mulig. På grunn av svakheten i bekkenbunnen er gjentatte prolapser mulig. Forebyggende tiltak bidrar til å redusere risikoen for gjentakelse.
Forebygging
Et annet tiltak er å unngå overdreven fysisk belastning som å løfte tung last. Hvis løft er uunngåelig, bør man passe på å ikke løfte fra bøyd stilling, men å sette seg på huk mens du gjør det. Regelmessig trening forhindrer også livmorprolaps. Utholdenhetsidretter som svømming, sykling eller løping har vist seg å være spesielt gunstige. For overvektige kvinner anbefales det også å redusere kroppsvekten.
Alle disse tiltakene hjelper både før og etter operasjon for livmorprolaps eller vaginalprolaps. Det er imidlertid ingen metode som er garantert for å forhindre nedstigning i bekkenbunnen. Alle forebyggende tiltak reduserer kun den individuelle risikoen.
