Begrepet kondisjonering kommer fra feltet psykologi. Her skilles det mellom klassisk kondisjonering og instrumental eller operant kondisjonering. Konditionering brukes primært i læring og utdanning. Kritikere føler at tilnærmingen til kondisjonering er for ensidig, fordi for mange andre former for læring blir derved ignorert eller til og med farlig, hvis læring degenererer til dressur.
Hva er kondisjonering?
Begrepet kondisjonering kommer fra psykologien til læring. I utgangspunktet handler det om å oppnå visse reaksjoner gjennom visse stimuli. Det skilles mellom klassisk kondisjonering og instrumental eller operant kondisjonering. I klassisk kondisjonering utløser kontinuerlige spesifikke stimuli og påfølgende belønninger pålitelig fysiske eller atferdsmessige responser. Det første eksemplet på denne klassiske kondisjonen var hunder fra Pavlov. Ivan Petrovich Pavlov oppdaget disse reaksjonene ved en tilfeldighet og foredlet deretter denne observasjonen ved et eksperiment der han alltid hørte en bjelletone før han ga mat til laboratoriehundene sine. Han oppnådde med det med testhunder at det med dem allerede før administrasjon av fôret begynte en salivasjon. Instrumental eller operant kondisjonering starter alltid fra en allerede eksisterende grunnleggende atferd som skjer spontant. Ved å belønne eller straffe det som i læringspsykologi kalles positive eller negative forsterkere, er det mulig å enten øke en slik oppførsel når det gjelder positive forsterkere eller redusere den når det gjelder negative forsterkere.
Funksjon, effekt og mål
Selv om klassisk kondisjonering kan brukes selektivt i eksperimenter, er det ikke nyttig i denne formen i psykologi av læring. Det fungerer bare som en forklarende modell for atferd som ikke tidligere er forstått. I stedet er disse funnene ofte nyttige for å forklare psykosomatiske klager. For eksempel kan allergiske reaksjoner oppstå ubevisst i skremmende situasjoner på grunn av tilstedeværelsen av en stimulus som tilfeldigvis er til stede på den tiden, for å gi et eksempel. I behandlingen av en slik allergi, kan det være nyttig å avgjøre når denne reaksjonen først skjedde og dermed finne ut forbindelsen. Gjennom målrettet motkondisjonering kan slike psykosomatiske lidelser ofte behandles godt, reduseres eller til og med kureres. Dette er annerledes med operant eller instrumental kondisjonering. Denne formen for kondisjonering brukes veldig ofte i dag. Det er alltid basert på en viss oppførsel, som skal endres av betingelsen. Positive forsterkere kalles også belønninger, negative forsterkere kalles straffer. Det avhenger av hva som skal oppnås med kondisjonering, om det er bedre å jobbe med positive eller negative forsterkere. I dagens læringspsykologi anses det som sikkert at bare positive forsterkere kan påvirke visse styrker i læringen på en slik måte at de blir utviklet og stadig vist. En person som får skryt, prøver å få enda mer ros. Et eksempel kan være å alltid belønne en hest som blir bedt om å utføre visse triks i en frihetstrening med en godbit eller strøk etterpå. Med tiden vil den vise denne oppførselen så trygt at den på en pålitelig måte kan demonstreres i et show foran et publikum. Den samme hesten kan ha vært utsatt for å sparke på hovskraping i tidligere tider. Det blir da ikke hyllet for denne oppførselen, men straffet, for eksempel med et slag, et uvennlig nei, eller rett og slett ved ikke å få en godbit etter hovskrapingen. Hvis det gir hovene uten å sparke, får det imidlertid en godbit. Hesten vil trolig slutte å sparke over tid når hoven skrapes, og dette er fordi den har blitt utsatt for negative forsterkere for ikke-ønsket oppførsel så vel som positive forsterkere for ønsket oppførsel. Det er mye diskusjon i dag om å bruke positive forsterkere mer enn negative forsterkere overfor barn, spesielt i skolen. Tidligere, mer straff var brukt; i dag brukes mer ros for å få barn til å samarbeide i klassen.
Risiko, bivirkninger og farer
Kritikk angående kondisjonering kommer først og fremst fordi mange andre aspekter ved læring blir ignorert i prosessen. Disse inkluderer den naturlige nysgjerrighetsadferden til de fleste levende ting, inkludert mennesker, og læring fra en modell, det vil si å etterligne observert oppførsel fra andre sosialt levende dyr eller andre mennesker. Annen kritikk er at kondisjonering også kan trene oppførsel som er skadelig, for eksempel ved å rose uønsket negativ oppførsel. Det er mulig å trene en hund til å være en farlig biter på denne måten. Eksemplet på gode og dårlige karakterer i skolen som positive og negative forsterkere kan brukes som en forklaringsmodell for å illustrere hvor problemene med kondisjonering fortsatt ligger i dag. Hvis et barn fra begynnelsen opplever at det alltid får gode karakterer for prestasjonen, føler han seg allerede bekreftet på skolen og vil prøve enda hardere. Hjemme får barnet ekstra ros fra foreldre eller andre familiemedlemmer og føler seg fortsatt validert. Det er sannsynlig at et slikt barn vil fortsette å utvikle seg til å bli en god student. Situasjonen er annerledes for et barn som får overveiende dårlige karakterer i begynnelsen av skolen. Det føles som en straff, hjemme foreldrenes skuffelse som en ekstra straff og kan dermed muligens miste ønsket om å lære helt og mer eller mindre nekte å gå på skole.
