Endokardittprofylakse – for hvem?
I de fleste tilfeller utvikler infeksiøs endokarditt når den indre slimhinnen i hjertet blir angrepet av en tidligere sykdom. Dette kan for eksempel være ved en medfødt hjerte- eller hjerteklafffeil, men også hvis for eksempel aortaklaffen har endret seg på grunn av åreforkalkning (åreforkalkning) i høyere alder. Enhver defekt i endokardiet (den indre slimhinnen i hjertet), som også utgjør hjerteklaffene, gir et mål for patogener. Det er derfor også risiko for endokarditt etter enkelte hjerteoperasjoner.
Endokarditt kan derfor best forebygges dersom grunnsykdommene behandles eller opereres på et tidlig stadium. Samtidig må store mengder bakterier hindres i å komme inn i blodbanen og dermed hjertet – eller i det minste uskadeliggjøres så raskt som mulig. Det er her endokardittprofylakse kommer inn.
I henhold til gjeldende status tilhører følgende pasienter høyrisikogruppen for endokarditt eller et alvorlig sykdomsforløp og får derfor endokardittprofylakse:
- Pasienter med kunstige hjerteklaffer (mekaniske eller laget av animalsk materiale)
- Pasienter med rekonstruerte hjerteklaffer med kunstig materiale (i de første seks månedene etter operasjonen)
- Pasienter med visse medfødte hjertefeil ("cyanotiske" hjertefeil).
- Alle hjertefeil behandlet med proteser (i de første seks månedene etter operasjonen, livslang hvis deler av patologiske forandringer gjenstår, f.eks. en gjenværende shunt eller ventilsvakhet)
- Pasienter som har gjennomgått hjertetransplantasjon og utvikler problemer med hjerteklaffene (i henhold til europeiske retningslinjer trenger profylakse ikke lenger å utføres i dette tilfellet siden 2009, men i klinisk praksis bruker noen leger det fortsatt for sikkerhets skyld)
Endokardittprofylakse – her er hvordan det gjøres
Hvorvidt en lege starter endokardittprofylakse før operasjon eller en prosedyre avhenger av pasienten, prosedyrens plassering og prosedyren det gjelder. Endokardittprofylakse er viktig hvis for eksempel bakterier skylles direkte inn i blodbanen under operasjonen på grunn av slimhinneskader (bakteremi). Likevel anbefaler de gjeldende retningslinjene kun endokardittprofylakse i svært få tilfeller.
På den ene siden skyldes dette at nytten ikke er klart bevist til dags dato. På den annen side fremmer hyppig bruk av antibiotika resistente bakterier. Ekspertene i European Heart Society (ESC) anbefaler nå kun endokardittprofylakse for høyrisikopasienter, som nevnt ovenfor.
Endokardittprofylakse brukes ellers kun dersom operasjons- eller undersøkelsesområdet er infisert. Dette inkluderer ulike undersøkelser eller prosedyrer der slimhinnen kan bli skadet, for eksempel i mage-tarmkanalen, urin- og kjønnsorganene, eller hud eller bløtvev (f.eks. muskler). Et annet område er inngrep i luftveiene, som tonsillektomi eller lungeendoskopi.
Det er nå en generell anbefaling for endokardittprofylakse kun for visse behandlinger i munnhulen og kun for høyrisikopasienter!
Pasienten tar et antibiotikum i tablettform, for eksempel amoxicillin, 30 til 60 minutter før inngrepet. Ved eksisterende infeksjoner tilpasses antibiotika for endokardittprofylakse til det respektive patogenet, for eksempel ampicillin eller vankomycin ved enterokokkinfeksjon i tarmen. I noen tilfeller er det også nødvendig med et medikament som ikke kan tas som tablett; i så fall gir legen det som en infusjon.
Endokardittprofylakse hjemme: munnhygienefaktor
Selv uten medisinsk intervensjon kan midlertidig bakteriemi (bakterier i blodet) resultere i endokarditt. Når man for eksempel tygger eller pusser tenner, kan bakterier komme inn i blodet gjennom små skader i munnslimhinnen.
