Fowler-testen er en audiometrisk test som sjekker lydstyrkeoppfatningen i sidedifferensiert hørselstap. Ofte foregår testprosedyren for å diagnostisere rekruttering, det vil si hørselstap som involverer det indre øret, eller brukes til å skille mellom sensorineural og ledende hørselstap. Fordi Fowler-testen innebærer en subjektiv kompensasjonsprosedyre, er metoden bare egnet for bruk på mennesker som er villige til å samarbeide og er mentalt sunne.
Hva er Fowler-testen?
Fowler-testen er en audiometrisk test som sjekker lydstyrkeoppfatningen i sidedifferensiert hørselstap. Fowler-testen er en testprosedyre for otolaryngology. Prosedyren er også kjent som ABLB-testen eller Alternate Binaural Loudness Balansere test. Det er en audiometrisk metode som sammenligner lydstyrken til begge ørene ved hjelp av vekslende lyder på forskjellige nivåer. I lang tid ble rekrutteringen som kunne påvises ved testen betraktet som et differensialdiagnostisk verktøy for utvilsom bekreftelse av sensorineural hørselstap. Otolaryngology har vært kjent med Fowler-testprosedyren siden 1937, da Edmund P. Fowler først publiserte testprinsippene. Siden testen er avhengig av pasientens samarbeid og pasientens subjektive oppfatning av lydstyrke påvirker resultatene sterkt, kan det ikke kalles en objektiv vurderingsprosedyre. I stedet, med hensyn til testgrunnlaget, snakker man om en subjektiv lydstyrkekompensasjon for sidedifferensiert hørselstap.
Funksjon, effekt og mål
Oftest forekommer Fowler-testen ved ensidig eller ekstremt sidedifferensiert hørselstap. Som regel brukes prosedyren bare når det er en forskjell på minst 30 dB mellom de to ørene når det gjelder hørselstap. I denne sammenheng brukes testen primært til differensial diagnose av sensorineural og ledende hørselstap. Pasientens subjektive oppfatning av lydstyrke bestemmer innstillingene som personalet gjør på lydmåleren. Av denne grunn kan Fowler-testen bare utføres på pasienter som er villige til å samarbeide. Avslutningsvis er prosedyren ikke egnet for uvillige eller mentalt sinnssyke forsøkspersoner. Fowler-testen kan brukes til å bestemme plasseringen av et sensorineuralt hørselstap i indre øreproblemer, for eksempel rekruttering. For å utføre testen er det behov for et lyd-audiometer. Denne enheten må også kunne spille en tone på forskjellige nivåer i begge ører vekselvis. Av denne grunn utføres Fowler-testen vanligvis bare i ØNH-klinikker spesielt utstyrt for dette formålet. I begynnelsen av testen justerer personalet nivået på lydmåleren slik at pasienten har inntrykk av like høy lydstyrke i begge ører. Testpersonalet gjentar denne prosedyren med forskjellige nivåer, alt fra hørselsterskelen til smerte terskel. Et inngangsnivå på 20 dB over hørselsterskelen anses nå som anbefalt, som først settes til det verre øret og deretter planes til det bedre øret. Serien med tester fortsetter deretter i trinn på 20 dB om gangen, og resultatene blir registrert på et lyd-audiogramform som evalueres av personalet når testprosedyren er avsluttet. Hvis evalueringen avdekker et jevnt forhold mellom lydstyrkeoppfatning ved hørselsterskelen så vel som for supratreshold-lyder, er det vanligvis et ledende hørselstap med et intakt indre øre. Dette vil for eksempel være tilfelle hvis forskjellen i hørselsterskler i begge ører kontinuerlig er 20 dB og forblir uendret over hørselsterskelen. Hvis det derimot er indre øre-involvering, dvs. rekruttering, endrer et økende nivå vanligvis noe om lydstyrkeforskjellen mellom de to ørene. Jo høyere nivå, jo mindre er forskjellen i lydstyrkeoppfatning i tilfelle rekruttering. Over et visst nivå jevner forskjellen seg vanligvis helt ut, og begge ørene får samme lydinntrykk igjen. Hvis, i stedet for rekruttering, en auditiv nerveskader eller hvis en retrokochlear årsak er til stede, forblir eller multipliserer forskjellen i lydoppfatning med økende nivå.
Risiko, bivirkninger og farer
Fowler-testen er en ikke-invasiv testprosedyre som vanligvis ikke er forbundet med noen risiko eller bivirkninger for pasienten. I sjeldne tilfeller er de øvre nivåene på smerte terskelen kan føre til en midlertidig surring i ørene som er helt ufarlig. I løpet av dagen utjevner denne reaksjonen seg igjen og summingen blekner. En enda sjeldnere, men under visse omstendigheter tenkelig reaksjon på testprosedyren er en liten hodepine, som gjenstår resten av dagen, men som, som det surrer, har gått forbi den påfølgende dagen. Fowler-testprosedyren tar mindre enn en time og krever ikke sykehusinnleggelse eller medisinering. Bortsett fra en forklarende foreløpig snakke, krever ikke testen noen spesiell forberedelse målinger. Etter testprosedyren og evaluering av resultatene av personalet, kan pasienten reise hjem igjen. Noen ganger bestilles ytterligere testmetoder de neste ukene, vanligvis for videre differensial diagnose. Under visse omstendigheter kan Fowler-testen gjøre det føre til falske resultater. Dette skyldes hovedsakelig det subjektive grunnlaget for testen. Hvor pålitelig testresultatet til slutt er, bestemmes av pasienten selv, for å si det sånn. Av denne grunn, øre, nese og halsspesialister bruker vanligvis ikke Fowler-testen med mentalt forvirrede pasienter og små barn, fordi det ikke kan forventes meningsfulle resultater for disse pasientene. For at Fowler-testen skal gi meningsfulle og pålitelige resultater, må pasienten forstå grunnlaget for testen og være i stand til å delta aktivt i utførelsen av prosedyren.
