I tillegg til ren fremstilling av medisiner, faller også andre oppgaver inn under galeniske forskeres ansvarsområde: disse forskerne er også opptatt av et preparats effektivitet, toksisitet, tolerabilitet og sikkerhet. På den ene siden gjøres dette via legemiddeltester før godkjenning av et legemiddel i studiefase I, II og III. På den annen side overvåkes bruken av legemidlet etter godkjenning også med hensyn til effekter og bivirkninger. Du kan lese mer om denne testingen og overvåkingen av et legemiddel i artikkelen Legemiddelgodkjenning.
Galenics - Definisjon: Galenics er vitenskapen om å tilberede og forme legemidler fra aktive ingredienser og hjelpestoffer, inkludert deres teknologiske testing.
Søk etter riktig "emballasje
Galenics er opptatt av å sette den aktive ingrediensen inn i riktig "emballasje" (doseringsform) med egnede hjelpestoffer (se nedenfor). Dette kan for eksempel være tabletter, belagte tabletter, kapsler, pulvere, løsninger eller aktive ingrediensplastre.
Den galeniske emballasjen – dvs. doseringsform – bestemmer da i hvilken form virkestoffet administreres (påføres). Vanlige former for bruk av medikamenter er for eksempel:
- oral (peroral): gjennom munnen (ved å svelge, f.eks. tablett, medikamentjuice)
- sublingual: under tungen (f.eks. tablett som deretter løses opp under tungen)
- rektal: inn i endetarmen (f.eks. stikkpiller)
- nese: via nesen (f.eks. nesespray)
- hud: påføres huden (f.eks. salve, krem)
- subkutant: under huden (injeksjon)
- transdermal: gjennom huden inn i blodet (f.eks. aktiv ingrediensplaster)
- intramuskulært: inn i en muskel (injeksjon)
- intravenøst: i en vene (injeksjon eller infusjon)
- lunge: inn i de dypere luftveiene (f.eks. innånding)
Når den administreres gjennom munnen (f.eks. oralt, sublingualt) eller rektalt, går den aktive ingrediensen inn i mage-tarmkanalen og absorberes der. Av denne grunn refererer vi her samlet til enterale administrasjonsformer (enteral = påvirker tarm eller tarm).
Motstykket er parenterale administrasjonsformer: Her kommer virkestoffet inn i kroppen utenom mage-tarmkanalen, dvs. det administreres for eksempel intravenøst, subkutant eller pulmonært.
Begynnelse av handling og toleranse
Den mest hensiktsmessige doseringen og søknadsskjemaet for et legemiddel avhenger blant annet av hvor og hvor raskt virkestoffet skal frigjøres. Noen eksempler:
- Sublinguale tabletter lar virkestoffet absorberes i blodet via munnslimhinnen. På denne måten kan det for eksempel gis et sterkt smertestillende middel som er ment å virke raskt.
- Virkningen av smertestillende midler kan for eksempel også oppnås raskere ved injeksjon. Som med en sublingual tablett, når den aktive ingrediensen blodbanen mye raskere enn om den må ta en omvei via mage-tarmkanalen (f.eks. normal smertetablett ved svelging).
- Magesaftresistente tabletter har et belegg som hindrer stoffet i å passere uskadet gjennom magen og frigjør virkestoffet kun i tarmen. Dette kan være nødvendig, for eksempel hvis den sure magesaften ville angripe den aktive ingrediensen og gjøre den ineffektiv.
- Retardpreparater er utformet for å frigjøre den aktive ingrediensen i langsommere hastighet (f.eks. retard smertetablett). Dette tillater et konstant nivå av aktiv ingrediens i blodet over lengre tid. Retardpreparater som ikke brukes oralt, subkutant eller intramuskulært (f.eks. nikotinplaster, tre måneders injeksjon) kalles også depotpreparater.
- Ved hjelp av inhalasjon, nesespray eller øyedråper kan en aktiv ingrediens leveres rett til bestemmelsesstedet. For eksempel kan en astmamedisin inhaleres. En nesespray kan hjelpe mot forkjølelse. Øyedråper kan brukes til å lindre tørre øyne eller – med tillegg av antibiotika – bakterielle øyeinfeksjoner.
Dosering og søknadsskjema kan også ha innflytelse på mulige risikoer og bivirkninger. For eksempel kan det ovenfor nevnte magesaft-resistente belegget på enkelte tabletter til og med kun skyldes bedre toleranse: Noen aktive ingredienser irriterer mageslimhinnen og kan utløse kvalme og oppkast. Av denne grunn bør de bare slippes ut i tarmen.
Hjelpematerialer
I tillegg til en eller flere aktive ingredienser inneholder de fleste legemidler også hjelpestoffer som stivelse eller gelatin. Disse har ingen farmasøytisk effekt i seg selv, men fungerer som fyllstoffer, farge- eller smaksstoffer, konserveringsmidler, smøremidler eller som stabilisatorer og bærere. De ulike hjelpestoffene sikrer dermed riktig lagringsevne, holdbarhet, bedre lukt eller smak, og også riktig utseende på legemidlet.
Hjelpestoffer trenger ikke være fullstendig angitt på emballasjen. For personer med tilsvarende allergi (for eksempel mot et bestemt fargestoff) kan dette være problematisk.
