Ord
IOC, IOK, engelsk: international olympic comitee I Tyskland kjent som Den internasjonale olympiske komité med den vanlige engelske forkortelsen (IOC), er det en ikke-statlig forening med mål om å planlegge, organisere og avholde de moderne OL-lekene. Grunnleggeren Pierre de Coubertin flyttet hovedkvarteret til IOC til Lausanne, Sveits i 1915, noe som gjorde det til en forening med registrering i det sveitsiske sivilrettsregisteret. I 1981 ga det sveitsiske føderale rådet Den internasjonale olympiske komité status som en internasjonal organisasjon i henhold til sveitsisk lov og ga den skatteprivilegier.
IOC forbeholder seg beskyttelsen til de olympiske leker og krever alle rettigheter til eksisterende symboler i innholdet i de olympiske leker (olympiske ringer osv.). Organisasjonens offisielle språk er engelsk og fransk. IOC ble grunnlagt 23. juni 1894 i Sorbonne i Paris, da Pierre de Coubertin, en overbevist filantrop, prøvde å bringe nasjoner i verden nærmere hverandre gjennom en felles sportsfestival.
Han, som så på seg selv som en pedagogisk reformator, anerkjente muligheten i en gjenoppliving av de gamle OL gjennom stadig økende internasjonalisering. 78 delegater fra 37 idrettsforbund fra 9 land bestemte seg for å holde de første OL i moderne tid i 1896 i Athen. 13 menn fra 11 land utgjorde stiftelseskomiteen.
Den første presidenten for IOC var den greske delegaten Dimitrios Vikelas, en litterær figur som representerte det første stedet. Vikelas overlot kontoret etter lekene til Pierre de Coubertin som representant for de 2. OL i Paris. Coubertin holdt stolen som en permanent valgt person til 1925, etter at W. Sloane ga opp stolen med tanke på St. Louis.
Et tysk medlem skal forgjeves sees i stiftelsespersonalet til IOC, siden også Coubertin ble påvirket av de konstante konfliktene mellom Frankrike og Tyskland av hans landsmenn. Det første tyske medlemmet i IOC ble levert av gründeren Willibald Gebhardt i januar 1896 som forberedelse til de olympiske leker i Athen. Pierre de Coubertin ønsket å bidra til konstruksjonen av en fredelig og rettferdig verden ved å gjenopplive de olympiske leker.
Med ideen om internasjonal forståelse gjennom sportslig fair play, kommunikasjon av verdier og solidaritet, ble hans filantropiske verdensbilde oversatt til praktisk handling. Konseptet med olympisme, som han introduserte, ble laget og preget av fysiske, mentale og åndelige styrker i en form for fredelig konkurranse. I løpet av tiden har mange sportsorganisasjoner sluttet seg til denne olympiske bevegelsen.
Blant de viktigste oppgavene til den olympiske bevegelse er mekling mellom nasjoner, kampen mot diskriminering og andre, samt kampen mot målrettede doping innen sport, som de siste årene til tiår har blitt det største problemet med profesjonalisert sport. Olympic Charter består av 64 artikler i 5 kapitler. Det er et klart definert sett med regler som beskriver løpet av de olympiske leker og gir bindende retningslinjer for de internasjonale idrettsforbundene.
For første gang i 1924 på IOC-møtet i Roma ble disse faste forskriftene og beslutningene systematisk oppsummert skriftlig. Innholdsmessig definerer olympisk charter en slags oppførselskodeks med etiske grunnlag. Det årlige ordinære møtet for alle IOC-medlemmer er juridisk sett det viktigste organet for IOC.
Både presidenten og eksekutivkomiteen, alle medlemmer og ærespresidenter gjenvelges. Videre tas beslutninger om OL-charteret. Presidenten, eller en tredjedel av alle medlemmene sammen, har / er autorisert til å innkalle til et ekstraordinært møte.
Spesiell interesse er gitt for valg av arenaer for fremtidige OL. Hvert medlem har en stemme. Men hvis et land fortsatt skal velges, kan ikke landets representant stemme.
Siden den internasjonale olympiske komité eksisterte, har det vært isolerte tilfeller av avgjørende konflikter. I begynnelsen av årene boikottet det hovedsakelig de enkelte lands holdninger til spillene. Bare fire år etter grunnleggelsen begynte fasaden til IOC å smuldre sammen da lekene 1900 og 1904 var en eneste skuffelse. Første verdenskrig tvang Coubertin til å flytte hovedkontoret til Den internasjonale olympiske komité til Sveits for å redde de olympiske leker. fra å være tapt.
Mer avgjørende enn de eksterne krisene er imidlertid den interne krisen i 1998, da det ble kjent at flere IOC-medlemmer ble bestukket for å være vert for vinter-OL 2002 i Salt Lake City. Som et resultat måtte 11 medlemmer av IOC trekke seg og fire andre mottok advarsler. I mars 1999 ble en etikk- og reformkommisjon innkalt for å gjennomgå de aktuelle sakene.
Finansiell avsløring, økt åpenhet og publisitet på møter var de første synlige konsekvensene av skandalen i 1999. Forslagene fra reformkommisjonen ble vedtatt av IOCs generalforsamling 10. og 11. desember 1999, og den olympiske pakt ble deretter endret. De nyvalgte medlemmene har dermed sitt verv i åtte år, men kan gjenvelges for åtte år av gangen, og må trekke seg senest etter fylte 70 år.
Intet land kan representere mer enn ett medlem i IOC. Siden 1999 har 15-kommisjonen bestått av presidenten, visepresidenter og en idrettsrepresentant. Kommisjonen møtes åtte ganger i året og avgjør mulige endringer ved de olympiske leker. Sammensetningen av IOC har endret seg som følger:
- 70 personlige medlemmer
- 15 OL-idrettsutøvere (11 fra sommerlek og 4 fra vinterlek)
- 15 representanter for IF ́s (idrettsforeninger)
- 15 representanter for NOK (National Olympic Committee)
