Johannesurt eller valerian - Hva er forskjellen?
Begge St. John's wort og vendelrot er naturlig forekommende midler som brukes til nervøse og psykologiske lidelser av forskjellige slag. Valerian brukes hovedsakelig som beroligende og sovende hjelpemiddel. Den er tilgjengelig uten resept på apotek.
De vendelrot forberedelser som tilbys suppleres ofte med humle, balsam eller hagtorn. Likevel har valerian vanligvis bare en svak effekt i behandlingen av søvnforstyrrelser. Valerian er også godkjent for behandling av Angstlidelser.
Disse kan også forekomme i sammenheng med milde og moderate depresjoner, som behandles med St. John's wort. Av denne grunn, St. John's wort er ofte kombinert med valerian i milde depresjoner for å ha effekt mot depresjon samt angst og søvnproblemer. Spesielt i begynnelsen av behandlingen viser en høydosebehandling med valerian en rask angstavlastende og avslappende effekt, mens effekten av johannesurt er forsinket i minst to uker.
Plantebeskrivelse
Johannesurt er en oppreist, forgrenet plante med 20 til 100 cm høye, tokantede, rødaktige stengler, som vokser urteaktig i øvre del. Sett mot lyset inneholder de ovale bladene av johannesurt en blek væske av essensielle oljer som ser ut som svarte prikker. De små prikkene gir inntrykk av at planten er perforert.
De gyllengule, asymmetriske blomstene er pentate og har en diameter på ca 2 cm. De er iøynefallende av sine mange lange støvdragere. Stammerne danner igjen en klynge av kjegler. Johannesurtets blomstringstid er fra midten av juni.
Johannesurt som medisin
John's Day, 24. juni, er johannesurt i rikelig blomst i mange hager. Hvis du plukker blomstene og maler dem, a blod-Rød sap dukker opp som mange legender blir fortalt. Den røde fargen sies å symbolisere blod av Kristus.
Det er også en historie om at johannesurt er laget av blod av Johannes døperen som ble halshugget. Allerede for 2000 år siden brukte de eldgamle legene i Hellas og Roma johannesurt som et middel. Det ble også høyt verdsatt i middelalderen.
Allerede rundt 1525 skrev den anerkjente legen og naturforskeren Paracelsus (1493 til 1541) entusiastisk om johannesurt som medisinplante. Det var først på 18-tallet at den nerveforsterkende og antidepressant effekten ble oppdaget. Først siden trettiårene begynte folk å huske medisinplanten igjen i sammenheng med ortodoks medisin. Johannesurt samles inn i blomstringsperioden for produksjon av medisiner.
For å oppnå høy kvalitet må det være gode vekstforhold. Steder og klimatiske forhold, så vel som jordforhold, er avgjørende for en god kvalitet på johannesurt. Plantene må ha et høyt innhold av aktive ingredienser.
Johannesurt som brukes til utvinning er høykvalitets plantemateriale. Sammenlignet med ville urter (djevelens klo), kan den ekstraheres lettere og av høyere kvalitet. Man høster fra johannesurt bare blomsterhorisonten, fra de øvre 20 cm av planten, som består av stilker, blader og blomster.
I en skånsom prosess blir medisinplantene tørket og testet for ingredienser og aktive stoffer. De tørkes, knuses og blandes med en metanol-vann-blanding (alkohol). På denne måten oppnås det endelige ekstraktet.
Følgende forberedelser av johannesurt er fremdeles mulig:
- Johanniskraut te: 2 hopede teskjeer tørket kålhoder helles over med 1⁄4 l kokende vann, man lar trekke i 5 minutter og siler deretter av. To til tre ganger daglig en kopp. Når det brukes som en kur over flere uker, bør pasienten ikke utsettes for solen, høysolen eller et solarium fordi Hypericum gjør huden følsom for lys.
I de fleste tilfeller inneholder te for liten dosering, slik at effekten vanligvis ikke oppstår.
- Johannesurtolje: 150 g friske blomster knuses i mørtel og helles over 1⁄2 l olivenolje. Plasser i en godt forseglet beholder (melkeglass) i solen.
Rist en gang om dagen. Innholdet får en lys rød farge. Etter ca. 3 uker, filtrer du gjennom en lintøy og klem den ut. Oppbevares på et kjølig og lukket sted, med begrenset holdbarhet.
