Kvinner er mer sannsynlig å bli påvirket av synestesi enn menn - estimatene varierer fra bare en liten økning til en syv ganger forekomst. Berørte individer rapporterer at de "alltid" har levd med sansekoblingen "så langt tilbake som de kan huske." I mellomtiden er det indikasjoner på at nyfødte i prinsippet har en slik evne, men for de fleste er disse ytterligere synapser atrofi etter noen måneder. Hvorfor dette ikke skjer i synestesier er fremdeles uklart. Men siden det forekommer ofte i familier, kan det godt være genetisk bestemt og dermed arvelig. Det er interessant at visse egenskaper forekommer oftere i synestesier enn i andre. Disse inkluderer begavelse og kreativitet, men også følsomhet for lyd og oppmerksomhetsforstyrrelser. Kanskje dette kan betraktes som positive og negative konsekvenser av økt stimulusoppfatning; de eksakte forholdene er ennå ikke avklart.
Synestesi kan ikke læres
Selv mennesker uten synestesi har det noen ganger minne opplevelser der noen sanser delvis samhandler. Når du lytter til en viss musikk, føler du altså akkurat ønsket du hadde 20 år tidligere når du danset til denne sangen med den elskede, eller lukter eplepai til bestemoren som pleide å nynne til akkurat denne hitlåten mens baking. Men slike bevisste sensoriske assosiasjoner har ingenting å gjøre med typisk, medfødt fargesyn. I ikke-synestesier tildeles sensoriske stimuli til visse situasjoner og lagres dermed i hjerne. Når de husker, kommer de således fra minne sammen. Ekte synestesi forekommer imidlertid ufrivillig, spontant og uten at den berørte personen klarer å forutse det eller filtrere det ut av bevisstheten.
Medisinsk teknologi viser hva som skjer
Synestesi har ingenting å gjøre med hallusinasjoner; det skjer med uhullet bevissthet. Moderne medisin har vært i stand til å bevise at fargesyn for eksempel ikke er fantasien til de berørte. EEG og spesielt funksjonell
magnetisk resonansbilder kan vise individets aktivitet hjerne områder i sanntid. På denne måten har forskere vært i stand til å vise at i synestesier aktiverer en enkelt sensorisk stimulus - i de fleste tilfeller en lyd - ikke bare hørselssenteret, men også det visuelle senteret samtidig. Dermed er fargeopplevelsene “ekte” selv om den berørte personen er den eneste som kan se dem.
