Den aktive ingrediensen
Valproinsyre og dets salter, valproatene, er medikamenter i gruppen antiepileptika eller antikonvulsiva. Virkningsmekanismen til valproinsyre er ikke helt forstått. Den antispasmodiske effekten er sannsynligvis forklart av en forsterkning av hemmende signaler i hjerne.
Valproinsyre kan tas oralt eller administreres intravenøst. Valproinsyre viser mange interaksjoner med andre legemidler som kan svekke eller styrke effekten. Derfor bør behandlende lege alltid informeres om bruk av krampestillende midler.
I tillegg kan bruken av valproinsyre være ledsaget av bivirkninger. Det er spesielt viktig å merke seg at valproinsyre blir sterkt teratogen, dvs. kan forårsake alvorlig skade på det ufødte barnet under graviditet. Kvinner i fertil alder anbefales ikke å ta valproinsyre. Hvis det skulle brukes, er en effektiv metode for prevensjon må brukes under behandlingen.
Bivirkninger
Terapi med valproinsyre må igangsettes og overvåkes av en spesialist. Doseringen er individuell for hver pasient og avhenger av alder og andre faktorer. Valproinsyre innføres vanligvis gradvis, dvs. en lavere dose startes.
Dosen avhenger også av om andre antiepileptika brukes til å behandle anfallsforstyrrelsen. Ved langvarig terapi er den gjennomsnittlige daglige dosen av valproinsyre monoterapi for voksne og ungdommer ca 20 mg valproinsyre per kg kroppsvekt per dag, dvs. 1200 til 2000 mg. Den daglige dosen kan deles inn i flere individuelle doser.
Tablettene skal tas en time før måltider med rikelig med væske. Effekten av valproinsyre i behandlingen av epilepsi er knapt relatert til konsentrasjonen av stoffet i blod. Likevel kan nivået av medikamentet bestemmes, for eksempel for å justere pasientens individuelle dosering eller for å kontrollere pasientens samsvar, dvs. riktig inntak av legemidlet.
Referanseområdet for valproinsyre er omtrent mellom 50 og 100 mikrogram per milliliter. Pasienter som er optimalt justert i henhold til speilet, kan også få anfall, noe som viser den lave betydningen av denne verdien. Til syvende og sist er den avgjørende faktoren for behandlingen dosen under hvilken pasienten ikke viser anfall.
