Direkte oftalmoskopi
Prinsippet om direkte oftalmoskopi er i utgangspunktet det samme som for indirekte oftalmoskopi, med den eneste forskjellen at øyelege bruker et elektrisk oftalmoskop i stedet for en hode oftalmoskop. Det elektriske oftalmoskopet er et oftalmologisk instrument som ser ut som en kort stang med et speil med et innebygd forstørrelsesglass festet til den ene enden. De øyelege sitter nå nær pasienten for undersøkelse og holder det elektriske øyespeilet mellom pasientens øye som skal undersøkes og hans eget.
Som gjennom et nøkkelhull kan legen nå se gjennom elev inn i pasientens øye og dermed se og vurdere øyets fundus. Dette er mulig fordi lyset som kommer ut av den lille integrerte lampen til det elektriske øye-speilet, skinner inn i pasientens øye parallelt med legens synsakse, og belyser det sterkt. På grunn av selve oftalmoskopet forstørres bildet av netthinnen og andre strukturer på øyets fundus 16 ganger, og legen er i stand til å legge merke til og diagnostisere selv de minste patologiske endringene.
Ulempen med direkte oftalmoskopi er den lille størrelsen på det opplyste området av fundus, som forstørres flere ganger mer enn ved indirekte oftalmoskopi. En annen forskjell, som egentlig ikke er viktig for resultatet av undersøkelsen, er det faktum at bildet av øyefundus som legen kan se i direkte oftalmoskopi er loddrett (dvs. det som er nederst i pasientens øye, sees av legen i bunnen og det som er øverst, blir også sett av legen øverst). I indirekte oftalmoskopi er derimot bildet av øyets fundus opp ned for øyelege (dvs. bildet nederst vises øverst for legen og omvendt). Hvis det er nødvendig for en pasient å ha en veldig god oversikt over øyenfundus samt se på detaljene, kan de to undersøkelsesteknikkene kombineres for å tilby pasienten best mulig undersøkelse av øyefundus.
Alle artiklene i denne serien:
