Mobiliteten til hofteleddet kan være begrenset i tilfelle Hip dysplasi. Kompenserende aksiale feil og a bein lengdeforskjell kan påvirke gangmønsteret i Hip dysplasi. Den endrede belastningen på acetabulum fremmer utviklingen av hofteleddet artrose. Sykdommen Hip dysplasi forekommer hyppigere hos jenter enn hos gutter.
5 enkle øvelser å imitere
1. øvelse - “Bridging” 2. øvelse - “Variasjon” 3. øvelse - “Squatting” 4. øvelse - “Stretching de Adduktoren"5. øvelse -" Strekker hoftefleksorene
Innholdet i fysioterapi
- mobilisering
- styrking
- Forlengelse
- Manuell terapi
- Fysioterapi
- Utvikling av et lekserprogram
Mobilisering av hofte og bekken spiller en viktig rolle i behandlingen av hofteleddet dysplasi. En muskelubalanse og en begrensning av hofteleddets mobilitet styrker avlastning av stillinger og fremmer feil belastning av leddet. En mobiliserende terapi tjener til å opprettholde leddets mobilitet og funksjonelle effektivitet.
På grunn av anatomiske forhold er imidlertid mobiliseringsresultatene begrenset i noen bevegelsesretninger og bør ikke tvinges, da leddstabilitet i disse områdene kan være utilstrekkelig. Mobilisering skjer vanligvis aktivt av pasienten. I praksis utføres mobiliseringsøvelser aktivt.
Spesifikke øvelser brukes til å bevege hofteleddet med størst mulig bevegelsesområde. For eksempel er det en effektiv øvelse å sirkle med kneet foran kroppen i stor, feiende grad. Begrensede retninger for bevegelse kan utarbeides, og deretter teknikker som passiv bevegelse, passiv stretching, manuelle terapeutiske teknikker eller komplementære behandlinger av bløtvev kan forbedres av terapeuter.
Imidlertid ligger størstedelen av arbeidet, for så vidt det gjelder mobilisering av leddet, hos pasienten. Først når skjøter har blitt behandlet av terapeuten, er det pasientens oppgave å opprettholde bevegeligheten i hofteleddet og omkringliggende ledd gjennom regelmessige, konsistente øvelser for å sikre suksessen med behandlingen. Styrking er sannsynligvis et av hovedfokusene i behandlingen av dysplasi i hofteleddet.
Siden dysplasi i hofteleddet er anatomisk uforanderlig tilstand, er det spesielt viktig å kompensere for eventuelle svake punkter og ustabilitet ved hjelp av et målrettet styrkeprogram for å unngå langvarig feilbelastning av selve hofteleddet, men også av omgivelsene skjøter. Et stabiliserende styrkingsprogram er indikert som en del av styrkingsprosessen. I praksis anbefales det å jobbe med egen kroppsvekt, da dette er mer funksjonelt enn trening på maskiner, som skal brukes som en supplere.
Pasienten får vist øvelser som skal utarbeides sammen under behandlingen. De tjener til å stabilisere lårbenet hode i stikkontakten og forbedrer leddfunksjonen i hverdagen. Suksessen med styrkingsterapi avhenger av pasienten, som akutt trenger å utføre øvelsene regelmessig og konsekvent alene hjemme etter behandlingen for å sikre langsiktig forbedring.
Stretching er også av stor betydning i behandlingen av dysplasi i hofteleddet. Den tjener til å mobilisere hofteleddet og er ment å forbedre leddposisjonen i sokkelen. Selv om fokus er på styrking, inkluderer styrking av svake muskelgrupper alltid å strekke musklene som jobber for hardt for å tillate en stabiliserende muskuløs balansere.
Tøyningen bør læres opp til pasienten under behandlingen, slik at han eller hun kan utføre den uavhengig og riktig hjemme. For eksempel strekking av glutealmusklene i liggende stilling (pasienten strekker seg rundt den innleide lår og snur den andre over den innleide bein, trekker deretter lår til brystet med hendene er det omvendte beinet strukket, strekningen skal føles på utsiden av låret), eller strekningen av hoftefleksorene (fra ryggposisjon, blir det ene benet grepet av låret og trukket mot brystet, det andre beinet forblir langt og strukket også på puten hode og ryggen forblir avslappet. Trekket skal føles i lysken) er viktige øvelser i hofteleddsdysplasi. Terapeuten kan støtte strekkingen med passive teknikker og om nødvendig behandle forkortede strukturer manuelt.
Tøyningen skal holdes i ca 30 sek, deretter frigjøres posisjonen og etter en pause på ca 20 sek tas stillingen igjen. 3-4 sett er tilstrekkelig. I manuell behandling for hofteleddsdysplasi kan leddmekanikken påvirkes positivt.
I området av hofteleddet jobber man ofte med et belte som er plassert rundt pasientens lår. Dette gir bedre innflytelse på hofteleddet. I manuell terapi er målet å forbedre rullingen av lårbenet hode i acetabulum.
Den eksisterende dysplasi kan føre til kompenserende feilbelastning og lindrende stillinger. Disse kan for eksempel manifestere seg i området av ryggraden, hvor de kan påvirkes positivt av spesifikke manuelle terapeutiske teknikker. Etter en individuell diagnose, justerer manuellterapeuten pasienten i en bestemt stilling og kan deretter behandle for eksempel fasetten skjøter av ryggraden, som ofte er ansvarlig for smerte og spenning.
Innenfor rammene av manuell terapi, i tillegg til passive terapiteknikker, kan også aktive øvelser brukes for pasienten, som er ment å bidra til å gjenopprette muskuløs balansere og forhindre feil belastning på grunn av endret hofteleddsposisjon. Fysioterapi kan også brukes til behandling av hofteleddsdysplasi. Siden dysplasi i hofteleddet er en eksisterende misdannelse i leddet, tar fysioterapi mer sikte på å lindre symptomer enn å endre leddmekanikken.
Dette fører imidlertid ofte til spenning og feil belastning i selve hofteområdet, men omkringliggende ledd kan også påvirkes av den endrede statikken. I fysioterapi av hofteleddsdysplasi, varmeapplikasjoner (varm luft, rødt lys, fango) for avslapping av muskulaturen kan vurderes. Elektro og ultralyd kan også brukes på riktig sted.
Strømmen øker blod sirkulasjon og lindrer smerte. Bad og vanngymnastikk kan brukes i tilfelle dysplasi i hofteleddet for å styrke uten stress. Det er viktig å styrke musklene i hofte og bekken for å gi muskelstøtte til lårhodet i sokkelen.
Vann gymnastikk er ideell for dette, ettersom kroppens vekt reduseres av oppdriften i vannet, og skjøten er beskyttet mens musklene jobber. En hoftedysplasi er en eksisterende endring i leddet, som ikke kan endres fundamentalt av terapien. Målet er å påvirke det muskulære stabiliseringsapparatet på en slik måte at det opprettholdes en fysiologisk leddfunksjon som er så ubelastet som mulig.
Det er viktig å huske på at uten regelmessig praksis vil fremdriften i behandlingen gå tapt. Musklene må trenes og styrkes permanent, og muskelgrupper som har en tendens til å forkorte, må strekkes igjen og igjen. Konsekvensen av at pasienten regelmessig gjennomfører lekseprogrammet er avgjørende for terapiens langsiktige suksess.
Det er pasientens ansvar å spørre terapeuten om det er usikkerhet rundt øvelsene, eller å kreve treningsvariasjoner som han kan integrere i sin daglige rutine på best mulig måte. Terapeuten bør sørge for at treningsprogrammet blir utført riktig og at valg av øvelser er optimalt og individuelt tilpasset pasienten. Hvis det oppstår klager eller spørsmål under øvelsene hjemme, bør de sjekkes av en ekspert for å rette opp eventuelle feil så tidlig som mulig.
Alle artiklene i denne serien:
