Kort overblikk
- Hva er forgiftning? Den skadelige effekten av et fremmed eller giftig stoff på kroppen.
- Hvordan kan forgiftning gjenkjennes? Avhengig av type forgiftning, f.eks. kvalme, oppkast, diaré, skjelvinger, svimmelhet, anfall, bevisstløshet, kardiovaskulær svikt, pustestans.
- Hva skal man gjøre ved forgiftning? Ved (mistanke om) forgiftning bør du alltid kontakte lege eller legevakt!
Oppmerksomhet!
- Noen forgiftninger er bare litt farlige, mens andre til og med kan være dødelige. Dette kan lekfolk vanskelig vurdere, derfor må det alltid tilkalles lege ved mistanke om forgiftning!
- Hold deg unna husholdningsmidler i tilfelle forgiftning! Gi for eksempel aldri den berørte personen melk å drikke, da dette kan føre til at giften kommer inn i blodet enda raskere.
- I dag fremkaller leger sjelden oppkast i tilfeller av forgiftning – fordi det bare kan fjerne en liten mengde gift fra kroppen og også medfører risiko (f.eks. oppkast kan komme inn i luftrøret eller et etsende stoff kan fosse gjennom spiserøret en gang til). Lekpersoner bør aldri fremkalle brekninger hos berørte personer!
Forgiftning: Hva er det?
Forgiftning (medisinsk forgiftning) er skade på kroppen forårsaket av kontakt med et giftig stoff. Kontakt kan skje på ulike måter:
- Svelging
- Hud- og/eller slimhinnekontakt (f.eks. øyne eller nese)
Noen stoffer som forårsaker forgiftning er giftige selv i små mengder. Andre er imidlertid normalt ikke-giftige (f.eks. barberskum, tannkrem, tavlekritt, vitaminpreparater) og blir bare farlige i større mengder.
Nesten alle stoffer kan være giftige i passende doser – «dosen lager giften» (Paracelsus).
Utilsiktet og tilsiktet forgiftning
Utilsiktet forgiftning kan for eksempel oppstå hvis barnet ditt drikker av det du tror er en brusflaske der du oppbevarer husholdningsrengjøringsprodukter eller møbelpolish. Blanding av medisiner eller håndtering av giftige kjemikalier kan også være årsaken til utilsiktet forgiftning.
Forsettlig forgiftning er ofte ment å drepe eller i det minste skade deg selv eller noen andre. Dette kan gjøres ved å innta en gift eller en overdose av medisiner. Noen ganger blir mennesker også bevisst forgiftet for å gjøre dem forsvarsløse (f.eks. for voldtekt eller ran).
Typer forgiftning
Hovedtypene for forgiftning er:
Matforgiftning: De skyldes inntak av ødelagt mat. Den eksakte årsaken til symptomene er for eksempel giftstoffer, bakterier eller parasitter i maten.
Alkoholforgiftning: Hvis noen inntar store mengder alkohol i løpet av kort tid, resulterer dette i alkoholforgiftning. Konsekvensene avhenger av omfanget av rusen. En promille på fem promille eller mer er generelt dødelig. Alkohol finnes forøvrig ikke bare i vin, øl osv., men også i enkelte kosmetiske produkter, desinfeksjonsmidler og rengjøringsmidler for eksempel.
Planteforgiftning: Disse forekommer ofte hos (små) barn som uforsiktig putter fargerike bær eller blader i munnen. Ingredienser som essensielle oljer eller giftstoffer er da ansvarlige for symptomene på forgiftning. Voksne kan også pådra seg planteforgiftning, for eksempel hvis de ved et uhell plukker og spiser de lignende bladene til liljekonvall mens de leter etter vill hvitløk.
Medikamentforgiftning: Dette er forårsaket av en overdose av et medikament. Dette kan skje ved et uhell, for eksempel hos eldre mennesker. Imidlertid er forgiftning med medisiner ofte bevisst – som et selvmordsforsøk.
Forgiftning med gasser: Innånding av en lang rekke gasser (f.eks. karbonmonoksid) kan også forårsake symptomer på forgiftning. Et eksempel er røykinhalasjonsforgiftning (rus forårsaket av innånding av røyk eller branngasser).
Tungmetallforgiftning: Dette er vanligvis en gradvis forgiftning - de berørte inntar ubevisst små mengder av et giftig tungmetall (som jern, bly, kvikksølv, kobber) over lengre tid, som samler seg i kroppen. Dette kan for eksempel skje via forurenset mat (f.eks. fisk med kvikksølvforurensning) eller via drikkevann fra blyrør.
Forgiftning: Hvordan gjenkjenne det?
Symptomene på forgiftning avhenger blant annet av type og dose av det giftige stoffet. I tillegg kan folk reagere forskjellig på det samme giftige stoffet. Generelle symptomer på forgiftning er f.eks
- Kvalme, oppkast, diaré
- magesmerter
- Hodepine, svimmelhet
- Agitasjonstilstander, hallusinasjoner, forvirring
- Akselerert eller redusert puls
- Blek, rødhet i huden, følelse av varme
- sjokk
- Pusteproblemer opp til pustestans
- Kardiovaskulær svikt
Avhengig av virkningen av giften kan det også oppstå andre symptomer, som anfall, spytt og tåreflod, lammelser og svette. Hvis giften kommer i kontakt med huden, kan den reagere med utslett og blemmer – og med kronisk kontakt med betennelse (dermatitt). Øyekontakt med gift forårsaker smerte og rødme i øynene. I tillegg kan pasienten ikke lenger se like godt eller i det hele tatt på det berørte øyet.
Forgiftning: førstehjelpstiltak
Hva du bør gjøre hvis du ønsker å hjelpe noen som har blitt forgiftet, avhenger alltid av hva de har blitt forgiftet med, hvilke symptomer de viser og hvor alvorlig forgiftningen er.
Ved forgiftning via fordøyelseskanalen (f.eks. med alkohol, medisiner, giftig eller ødelagt mat, giftige planter, kjemikalier), bør du ta følgende førstehjelpstiltak:
Rolig den berørte personen, spesielt hvis det er et barn, og hold deg rolig selv.
Ring nødetatene (112). Ring deretter giftkontrollsenteret i din region. Personalet der vil fortelle deg hva du kan eller bør gjøre.
Hvis personen reagerer, åpner du munnen og prøver å tørke ut eventuelle rester av det inntatte stoffet med en finger.
Ta vare på alle rester som kan være årsaken til forgiftningen (f.eks. matrester, sopprester, tabletter, plantedeler). Ta disse – og/eller eventuelle oppkast – med deg til legen eller sykehuset slik at legen kan fastslå hva forgiftningen er.
Hvis den berørte personen kaster opp av seg selv, kan du hjelpe dem ved å støtte hodet eller stryke over ryggen for å berolige dem.
Førstehjelp ved gassforgiftning
Ved gassforgiftning bør du først fjerne den berørte fra faresonen (forutsatt at du ikke utsetter deg selv for fare!) og bringe dem ut i frisk luft. Alternativt kan du ventilere rommet godt slik at gassene forsvinner.
Vær oppmerksom på din sikkerhet: Hvis gasser slipper ut i lukkede rom, er de ikke bare giftige, men ofte også svært brannfarlige. Åpen ild eller flygende gnister kan antenne gassen.
Først når den berørte personen er reddet ut av den farlige situasjonen er ytterligere førstehjelpstiltak tilrådelig – det vil si å roe pasienten, legge dem i bedring hvis de er bevisstløse og gjenopplive dem om nødvendig.
Førstehjelp ved forgiftning med kjemikalier
Hvis noen har fått kjemikalier (f.eks. syre) i øynene eller på huden, skyll området grundig med kaldt, klart vann i minst ti minutter. Hvis øynene er påvirket, hold øyelokket åpent så mye som mulig og skyll alltid fra nesen til tinningen.
Ikke fjern klær som er fuktet med kjemikaliet fra den berørte personen - du kan muligens rive huden under!
Forgiftning: Når skal man oppsøke lege?
Forgiftning: undersøkelser av legen
For å kunne sette i gang riktig behandling må legen finne ut mer om mulig årsak og alvorlighetsgrad av forgiftningen.
For å gjøre dette vil han først innhente viktig bakgrunnsinformasjon i et intervju (anamnese): Hvis mulig vil han spørre pasienten hvilke stoffer han har kommet i kontakt med (ved inntak, innånding, berøring osv.). De vil også spørre hvor mye av et mistenkt måltid som ble spist eller hvor mye av et kjemikalie som ble svelget, for eksempel. Det er også viktig å vite når dette skjedde og hvor raskt symptomene utviklet seg. Hvis pasienten ikke svarer eller er for ung, kan du som førstehjelper kanskje gi denne nødvendige informasjonen.
Det er også nyttig for legen hvis du som førstehjelper har gjenvunnet det giftige måltidet, medisinene, kjemikaliet og/eller pasientens oppkast. Dette gjør det lettere å fastslå den eksakte årsaken til forgiftningen.
En fysisk undersøkelse (inkludert blodtrykksmåling osv.) vil gi legen informasjon om pasientens allmenntilstand. Det kan også gi ledetråder om typen forgiftning. For eksempel endrer noen giftstoffer pustens lukt på en karakteristisk måte. Og eventuelle injeksjonssteder kan tyde på at pasienten har injisert medikamenter.
- Blodanalyse: Årsaken til forgiftningen (medikamenter, karbonmonoksid etc.) kan ofte påvises i blodet. I tillegg gir blodverdier ofte indikasjoner på mulige organdysfunksjoner (som lever eller nyrer) som følge av forgiftningen.
- Urinprøve: Denne testen kan brukes til for eksempel å oppdage medikamenter.
- Avføringsundersøkelse: Legen vil få analysert en avføringsprøve ved mistanke om for eksempel salmonellaforgiftning.
- Røntgenundersøkelse: Noen ganger kan årsaken til forgiftning identifiseres på røntgenbilder, for eksempel metaller som bly, svelget medikamentpakninger (når det gjelder narkotikabud), svelgede batterier eller dyrerester etter angrep fra et giftig dyr (f.eks. giftige tenner).
Forgiftning: behandling av lege
Forgiftning krever ikke alltid medisinsk behandling. Hvis det gjør det, kan sykehusinnleggelse være nødvendig under visse omstendigheter. Behandlingen innebærer å overvåke eller stabilisere pasientens helsetilstand og hjelpe kroppen til å skille ut giften som inntas raskere (vanligvis via urinen) eller å deaktivere den (vanligvis via leveren).
Sikre kroppsfunksjon
Ved nyresvikt kan pasienten få blodvask (dialyse). I svært alvorlige tilfeller, hvor leveren og/eller nyrene har blitt permanent dysfunksjonelle som følge av forgiftningen, kan en organtransplantasjon være nødvendig.
Forhindre absorpsjon og spredning av giften
Legen kan gi aktivt kull hvis den berørte personen har svelget gift. Det binder det giftige stoffet i fordøyelseskanalen slik at det ikke lenger kan komme inn i blodet. Aktivt kull er imidlertid ikke effektivt mot alle giftstoffer; det er ineffektivt mot mange husholdningskjemikalier eller alkohol. Det har heller ingen effekt på giftstoffer som allerede har kommet inn i blodet.
Hvis giften inntas oralt, kan det også være fornuftig å pumpe den berørte personens mage. Legen vil gjøre dette hvis giften er veldig farlig eller pasientens generelle helsetilstand er dårlig.
Administrering av en motgift
Det finnes spesielle motgift for noen giftstoffer (f.eks. paracetamol, heroin, noen slangegift). Administrasjonen deres kan være nyttig i tilfeller av alvorlig forgiftning. Imidlertid blir den berørte personen ofte frisk av seg selv.
Ytterligere tiltak
Avhengig av type og omfang av forgiftningen kan ytterligere tiltak være nyttige. Hvis for eksempel giftige stoffer har kommet inn i øynene eller på huden til den berørte personen, vil legen skylle de respektive delene av kroppen med rikelig med (saltvann) vann.
Forebygging av forgiftning
Ulike forholdsregler reduserer risikoen for utilsiktet forgiftning. De er spesielt tilrådelige i husholdninger med barn:
- Oppbevar medisiner på et sted som er utilgjengelig for barn. Et låsbart medisinskap er best egnet til dette formålet.
- Lås medisiner bort etter hver bruk, selv om de trengs flere ganger om dagen (av deg eller noen andre i husstanden).
- La aldri medisiner ligge. Spesielt fargede piller ligner veldig på godteri, noe som gjør dem enkle for små barn å ta tak i.
- Oppbevar alltid husholdningskjemikalier som rengjøringsmidler, oppvaskmiddel og vaskemidler utilgjengelig for barn, helst i et låsbart skap.
- Overfør aldri kjemikalier i matemballasje, f.eks. i en juiceflaske. Hvis du gjør det, merk beholderen stor og tydelig!
- Generelt må du alltid merke beholdere med kjemikalier eller andre giftstoffer tydelig og sørge for at de har barnesikre lukkinger.
- Ikke bli distrahert hvis du nettopp har åpnet husholdningskjemikalier. Lukk flasken eller beholderen igjen når du retter oppmerksomheten mot andre barn, svarer på en telefonsamtale eller når det ringer på døren.
- Hold alkoholholdige drikker utilgjengelig for barn. Selv små mengder alkohol er svært farlig for små barn. Det er best å holde alkoholholdige drikker innelåst slik at eldre barn ikke blir fristet til å prøve dem.
- Lær barna dine om farene ved medisiner, husholdningskjemikalier, giftige planter, sopp, sigaretter og alkohol i en tidlig alder, men på en alderstilpasset måte.
- Drøft og gjennomgå tiltak for å forhindre forgiftning i andre husholdninger der barnet ditt ofte tilbringer tid, f.eks. med besteforeldre eller dagmamma.
