Hvert barn kommer mer eller mindre frivillig i kontakt med friidrett som skolesport. En gang i året kan studentene demonstrere sine atletiske ferdigheter på Bundesjugendspiele. Friidrett møter vanligvis bare moderat entusiasme blant skolebarn - selv om det alltid har vært den høyeste disiplinen i OL. De første OL som kan dokumenteres i dag fant sted i 776 f.Kr. - med bare en disiplin, 192 meter stadionløp. I prosessen målte steinaldermennesker allerede sine fysiske evner, for eksempel i form av raser.
Friidrett: allsidig og tidskrevd
Friidrettskonkurransen i den moderne tid feiret fødselen 5. mars 1864 i England. Den dagen konkurrerte lag fra universitetene i Oxford og Cambridge mot hverandre. Bare to år senere ble den første nasjonale friidrettskonkurransen arrangert, med tolv disipliner. Da de første moderne OL ble avholdt i Athen i 1896, hadde friidrett spredt seg over hele verden og er fortsatt en kjerne-olympisk sport i dag.
Friidrett er faktisk en samlebetegnelse for forskjellige fagområder rennende, hopping og kast. Disse fagene har gjennomgått mange endringer over tid. I dag har OL 24 disipliner for menn og 23 for kvinner. Selv om det også finnes ikke-olympiske bane- og feltdisipliner - International Association of Athletics Federation (IAAF), det styrende organet for nasjonale friidrettsforbund, grunnlagt i 1912, anerkjenner bare standardiserte rennende kurs for verdensrekorder.
Tiokamp og syktkamp for allroundere
Friluftslivstrening i barndom er fortsatt veldig bredt. Avhengig av preferanser og talenter blir det imidlertid lagt vekt på unge mennesker. For allroundere er tikamp et godt valg for menn og syktkamp for kvinner. Idrettsutøvere i disse fagene må ha stor allsidighet og utholdenhet. Begge konkurransene holdes på to påfølgende dager.
Tiokampen består av fire rennende begivenheter (100m, 400m, 1500m og 110m hekk), tre kasthendelser (kule, diskos og spyd) og tre hoppbegivenheter (lengdehopp, høydehopp og stangsprang). Heptathlon består av tre løpsdisipliner (200m, 800m og 100m hekk), to kastdisipliner (kulekjøring og spyd) og to hoppdisipliner (høydehopp og lengdehopp).
Friidrett: skader og risiko
Ekstreme skader, som i lagidrett, er uvanlige i friidrett. Fordi friidrett er en så allsidig sport, kan du egentlig ikke snakke om typiske friidrettsskader. I stedet må du differensiere etter de ulike fagområdene, for fokuset på trening er også ganske annerledes her. Likevel, generelt, for å unngå skader, bør alle friidrettsutøvere passe på å beskytte sine skjøter. Treningsøkter inkluderer også styrke og utholdenhet trening.
Det er spesielt viktig å gjøre en grundig oppvarmingstrening spesielt rettet mot musklene som ofte brukes for å forhindre blåmerker, kramper og stammer. En sterk koffert og godt trente armer og ben er grunnleggende krav til en vellykket friidrettsutøver. De fleste skader i friidrett oppstår i forbindelse med overtretthet og overbelastning, og tekniske feil kan også være årsaken. I det følgende presenterer vi kort de viktigste fagområdene og deres spesifikke skaderisiko.
