Kjønnsdysfori: årsaker, hjelp

Kjønnsdysfori: definisjon

Hvis du vil forstå begrepet kjønnsdysfori, må du først vite hva kjønnsinkongruens er:

Kort sagt: noen mennesker som ble født med en penis føler seg fortsatt som en jente/kvinne og ikke en gutt/mann. Omvendt føler noen mennesker med bryster og skjede seg mann i stedet for kvinne. Eller de berørte identifiserer seg ikke tydelig med verken det mannlige eller kvinnelige kjønn (ikke-binært).

Andre lider imidlertid av kjønnsinkongruens – eksperter omtaler dette som kjønnsdysfori.

Vedvarende lidelse

Konkret betyr dette at kjønnsdysfori er til stede hvis noen lider av det vedvarende:

• ikke føler at de (bare) tilhører det kjønnet som tilsvarer deres egne fysiske kjønnskarakteristikker, og/eller
• å bli oppfattet av andre som mann/kvinne, selv om dette ikke samsvarer med deres egen kjønnsidentitet.

Det er derfor viktig at personer med kjønnsdysfori får riktig hjelp og støtte. Dette kan ta form av for eksempel psykoterapi, og eventuelt også medisinske tiltak for å tilpasse kroppen til egen kjønnsidentitet (se Behandling).

Søkeord Trans

Du kan lese mer om transseksualitet på vår partnerportal Mylife.de.

Søkeord Inter*

Begrepet inter* (intersex, interseksualitet) refererer til personer med variasjoner i fysisk kjønnsutvikling: Kroppen deres har både mannlige og kvinnelige egenskaper (kjønnskromosomer, kjønnshormoner, kjønnsorganer).

Finn ut mer om interseksualitet på vår partnerportal Mylife.de.

Trans regnes ikke lenger som en psykisk lidelse

Om en tilstand er klassifisert som syk eller normal avhenger også av tidsånden. Dette gjenspeiles i International Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD), som er utgitt av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Dens forgjenger, ICD-10, bruker fortsatt begrepet transseksualisme. Den tilordner det som en "kjønnsidentitetsforstyrrelse" til kapittelet om psykiske lidelser - mer presist til personlighet og atferdsforstyrrelser. Denne formen for identitet er derfor klassifisert som patologisk.

Dette har endret seg med ICD-11:

• På den ene siden brukes begrepet "kjønnsinkongruens" i stedet for "transseksualisme".

WHOs medlemsland har i dag en fleksibel overgangsperiode på minst fem år for å forberede innføringen av det reviderte klassifiseringssystemet.

Det er ennå ikke klart når ICD-11 endelig vil erstatte ICD-10 i de enkelte landene. Dette avhenger blant annet av hvor raskt en offisiell oversettelse til det respektive nasjonalspråket er tilgjengelig. Også i Tyskland, Østerrike og Sveits brukes fortsatt ICD-10 for fakturering.

Hvordan de berørte oppfatter avviket mellom sitt biologiske kjønn og sin kjønnsidentitet i enkeltsaker varierer. For eksempel er følgende "tegn" mulig:

• en dyp følelse av å være mann eller kvinne på utsiden, men ikke føle seg som en i det hele tatt
• Avvisning av egen kropp og et sterkt ønske om å bli kvitt seksuelle egenskaper (som penis, adamseple, bryster, vulva, vagina) som oppfattes som upassende
• det sterke ønsket om å bli sett på og behandlet av omgivelsene på en måte som tilsvarer ens egen kjønnsidentitet (f.eks. som mann, kvinne eller ikke-binær person)

For at leger skal kunne diagnostisere kjønnsdysfori, må disse følelsene vedvare i lang tid (se diagnose) og være forbundet med betydelige plager.

Medfølgende psykiske lidelser

Noen mennesker med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori lider også av psykiske problemer eller lidelser. Studier viser at disse forekommer hyppigere hos dem enn i befolkningen generelt. Disse psykiske lidelsene inkluderer

• depresjon
• Selvmordstanker og handlinger
• Angstlidelser
• Personlighetsforstyrrelser
• Dissociative lidelser
• Spiseforstyrrelser
• Rusmisbruk (f.eks. narkotika- eller medisinmisbruk)

Noen ganger er en psykisk lidelse også en i utgangspunktet vellykket (ubevisst) måte å mestre kjønnsdysfori på. For eksempel kan anoreksi hos ungdom være et forsøk på å stoppe kroppen fra å utvikle seg i retning av det uønskede kjønn (skjeggvekst, menstruasjonsstart osv.).

Kjønnsdysfori: årsaker

Det er ennå ikke kjent hvorfor noen mennesker utvikler kjønnsdysfori – enten så tidlig som i barndommen eller senere. Eksperter antar at ulike faktorer er involvert.

Det virker nå mest sannsynlig at kjønnsidentitet dannes før fødselen. Genetiske faktorer og/eller hormonelle påvirkninger under utviklingen kan tenkes.

Ingen av disse faktorene alene kan forårsake kjønnsdysfori. Eksperter mener at uoverensstemmelsen mellom oppfattet og tildelt kjønn bare utvikler seg hos noen mennesker som et resultat av samspillet mellom dem.

Når symptomer på kjønnsdysfori plutselig utvikler seg i puberteten, snakker eksperter om "raskt innsettende kjønnsdysfori". Årsakene til denne raskt oppståtte kjønnsdysforien er heller ikke kjent.

Kjønnsdysfori: diagnose

De berørte kan derfor bare selv finne ut om de føler at de tilhører et annet kjønn eller ingen av kjønnene, uavhengig av egen biologi – og hvor mye dette påvirker dem og hvilke personlige konsekvenser dette har.

Erfarne leger og terapeuter kan støtte de berørte i denne prosessen med åpenhet og respekt.

Et helhetlig syn på de berørte

• Viktige utviklingstrinn før, under og eventuelt etter puberteten
• Tidligere kropps- og relasjonserfaringer
• Kommer ut opplevelser, reaksjoner i det sosiale miljøet (f.eks. familie, vennekrets)
• Mulige opplevelser av diskriminering på grunn av kjønnsidentitet
• Bosituasjon, dvs. boligsituasjon, skole- eller yrkessituasjon, partnerskap mv.
• Biografiske data (spesielt stressende livshendelser, familieforhold)
• eventuelle tidligere sykdommer
• Mulige indikasjoner på varianter i fysisk seksuell utvikling
• Mental tilstand (ved bruk av standardiserte metoder)

Leger eller terapeuter prøver også å finne ut om kjønnsinkongruensen/kjønnsdysforien har vært konstant i flere måneder, er midlertidig eller intermitterende. Dette er også mulig.

Orientering mot DSM-5

Leger/terapeuter kan bruke DSM-5 som veiledning ved diagnostisering av kjønnsdysfori. Dette er den femte (og for øyeblikket gyldige) utgaven av Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (ifølge ICD-10, som for tiden fortsatt er mye brukt, er transseksualisme fortsatt klassifisert som en psykisk lidelse, men ikke lenger i den nye ICD-en 11 versjon).

I følge dette er diagnosen kjønnsdysfori hos ungdom og voksne basert på to punkter:

• Uttalt avvik mellom det oppfattede kjønnet og de primære seksuelle egenskapene som eggstokker, penis og/eller sekundære seksuelle egenskaper som bryster, skjegg (hos ungdom: de forventede sekundære seksuelle egenskapene)
• uttalt ønske om å bli kvitt ens egne primære og/eller sekundære seksuelle egenskaper (hos ungdom: for å forhindre utvikling av sekundære seksuelle egenskaper)
• uttalt ønske om å tilhøre det motsatte kjønn (mann/kvinne) eller et alternativt kjønn
• Uttalt overbevisning for å vise de typiske følelsene og reaksjonene til det motsatte kjønn (mann/kvinne) eller et alternativt kjønn

2. klinisk relevant lidelse eller svekkelser innen sosiale, pedagogiske eller andre viktige funksjonsområder

Hva skjer videre?

Viktige punkter er for eksempel:

• Bør den uønskede pubertetsutviklingen til en ungdom stoppes med medisiner (pubertetsblokkere)?
• Er kjønnsskifte ønskelig? I så fall, med hvilke tiltak og i hvilken rekkefølge (f.eks. mastektomi, testikkelfjerning)?
• Er psykoterapi nyttig (f.eks. for å avklare slike problemer) eller til og med nødvendig (f.eks. ved psykiske lidelser)?

Kjønnsdysfori: behandling

Riktig støtte kan være avgjørende for å hjelpe mennesker med kjønnsdysfori til å finne sin egen måte å håndtere avviket mellom deres biologiske og oppfattede kjønn. Den beste støtteformen avhenger av den enkelte sak.

Første steg er ofte å søke råd hos en kompetent kontaktperson, for eksempel ved et relevant rådgivningssenter. Psykoterapi kan også være nyttig ved kjønnsdysfori.

Rådgiving

Du kan finne kompetente kontakter om temaet kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori ved trans* organisasjoner og samfunnsbaserte rådgivningssentre.

Som en del av en informativ konsultasjon kan du for eksempel finne ut om juridiske spørsmål (som å endre navn) eller generelt om ulike behandlingsalternativer for kjønnsdysfori (inkludert risikoen deres).

Rådgivning kan også fokusere på psykologiske problemstillinger (intervensjonsrådgivning) – for eksempel hvis noen sliter med sitt tildelte kjønn og søker etter sin egen kjønnsidentitet. Empatiske rådgivere kan også tilby et godt øre og støtte i vanskelige livssituasjoner (som på skolen eller i familien).

Psykoterapi

• kan ikke forsone seg med det faktum at deres egen kropp er "feil" kjønn (muligens assosiert med følelser av mindreverdighet, skyld eller skam)
• trenger støtte til å utvikle sin egen identitet
• trenger støtte i beslutningsprosesser (f.eks. med tanke på kjønnsskifte)
• trenger støtte etter kjønnsskifte (f.eks. gjennom hormonbehandling)
• har problemer i familien, partnerskapet eller med egen foreldrerolle

Psykoterapi er spesielt indisert for ledsagende psykologiske problemer som angst eller depresjon.

Kjønnsdysfori er komplekst. Psykoterapeuten bør derfor ha mest mulig erfaring med temaet!

Pubertetsblokade hos barn og ungdom

Barn og ungdom med kjønnsdysfori kan få såkalte pubertetsblokkere (som leuprorelin).

Disse stoffene utsetter puberteten. Dette gir ungdommen tid til å bli definitivt klar over sin kjønnsidentitet og om nødvendig ta en endelig beslutning for eller imot kjønnsskifte (og i hvilken form).

Du kan lese mer om dette emnet i vår artikkel om pubertetsblokkere.

Kroppsmodifikasjonsbehandlinger tar sikte på å harmonisere kroppen med det opplevde kjønnet (kjønnsidentitet). Dette kan oppnås gjennom for eksempel hormonbehandlinger og/eller kirurgi. Andre behandlingstiltak (som stemme- og taletrening og ulike hjelpemidler) kan også støtte de som rammes ved kjønnsskifte.

Hormonbehandlinger

Det er viktig at all hormonbehandling overvåkes av en lege. Hormoner påvirker mange prosesser i kroppen og medfører også risiko. Det er derfor ikke tilrådelig å ta hormoner på egenhånd (f.eks. preparater fra internett)!

Snakketerapi

Stemme- og taletrening kan få stemmen til personer med kjønnsdysfori til å fremstå mer maskulin eller mer feminin for de rundt dem.

Avgjørende faktorer inkluderer stemmefrekvens, talemønstre, klangfarge og talemelodi. Med spesielle øvelser som utføres regelmessig, kan du endre din egen stemme slik at den høres mer maskulin eller mer feminin ut.

Maskuliniserende intervensjoner og hjelpemidler

Ulike inngrep kan få en kropp til å fremstå mer maskulin fra et biologisk synspunkt. De berørte føler seg ofte mer i harmoni med kroppen etterpå, noe som kan være en stor psykologisk lettelse.

Alternativt eller som tilbehør kan ulike hjelpemidler støtte kjønnsskifte. Nedenfor finner du et utvalg av maskuliniseringsprosedyrer og hjelpemidler:

Kompresjonsvester eller skjorter: Disse såkalte bindemidlene er et mulig alternativ til mastektomi. De kan brukes til å visuelt flate ut brystene.

Slike bindemidler kan også brukes for å bygge bro over tiden før mastektomi for i det minste visuelt å redusere den uønskede bryststørrelsen.

Ved bruk av bindemidler må man passe på at kompresjonen ikke blokkerer blodtilførselen til vevet eller forårsaker postural skade.

Kirurger kan også bruke slike tilgangsveier for å fjerne eggstokkene og egglederne (adnektomi). Fordi disse produserer viktige kjønnshormoner, må du ta hormoner som testosteron resten av livet. Ellers er det fare for helseproblemer som osteoporose.

Penoid rekonstruksjon er en svært kompleks prosedyre. De vanligste komplikasjonene inkluderer urethrale strikturer og fistler. Få omfattende informasjon fra erfarne kirurger!

Penis-testikkel epitese: Dette er en penisimitasjon laget av silikon som kan festes til kjønnsområdet med et medisinsk lim. Den ser ut og føles veldig lik en ekte penis.

Å ha på seg en penis-testikkel epitese er et mulig alternativ til kirurgisk konstruksjon av en penis. Det kan også hjelpe de berørte med å bestemme seg for eller mot kirurgisk penoidrekonstruksjon.

Epitesen kan også være til hjelp etter en slik operasjon: Alle som (ennå) ikke har fått satt inn en corpora cavernosa-protese kan bruke den til å gi seg selv en stiv penis ved samleie.

Feminiserende prosedyrer og hjelpemidler

Depilering (epilering): Den mannlige hårtypen (hardt hår, brysthår osv.) kan være et stort problem for transkvinner. Epilering kan brukes til å bli kvitt uønsket hår. Det kan være nødvendig å gjenta behandlingen hvis håret vokser ut igjen (f.eks. i ansiktet).

Søk råd fra en spesialist (f.eks. hudlege) hvis du er usikker på valg av epileringsprosedyre.

Operasjon på stemmeapparatet: Dette kan hjelpe dersom noen lider sterkt av at stemmen ikke høres mer feminin ut til tross for logopedi. Fremgangsmåten på stemmefoldene gjør at stemmen høres høyere ut. Logopedi kan også brukes for å gjøre talemønsteret mer "feminint" etterpå.

Brystproteser: De kan også hjelpe deg å oppnå de brystene du ønsker, i hvert fall visuelt. Silikonbrystimplantatene settes inn i BH-en eller festes til huden med et spesielt lim.

Korrigering av adamseple: Et fremtredende adamseple fremstår som maskulint og kan være svært urovekkende for personer med kjønnsdysfori som opplever seg selv mer som kvinner. Hvorvidt prosedyren gir mening eller ikke, avhenger ikke av størrelsen på adamseplet, men av hvor plagsomt folk med kjønnsdysfori finner det.

Du kan for eksempel få fjernet penis og testikler. I likhet med ooforektomi, må hormoner tas for livet etter testikkelfjerning (orkiektomi). Dette kan kompensere for tap av hormonproduksjon.

Et ytterligere mulig kirurgisk trinn i prosessen med å tilpasse seg det kvinnelige kjønn er opprettelsen av en vagina (neovagina). Klitoris og kjønnsleppene kan også omformes kirurgisk.

Kjønnsskifte – nøye vurdert

For mange mennesker med kjønnsdysfori er kjønnsskifte veien ut av år med lidelse. Dette viser studier med data fra totalt mer enn 2,000 transpersoner som hadde gjennomgått hormonbehandling og/eller kirurgiske inngrep:

Likevel bør interesserte parter innhente omfattende informasjon om emnet på forhånd – fra flere kompetente kilder om nødvendig:

• Hvilke metoder for kjønnsskifte er mulig i mitt tilfelle?
• Hvilke resultater kan jeg forvente?
• Hvordan fungerer egentlig hormonbehandlingen/operasjonen?
• Hvilke bivirkninger og risikoer kan jeg forvente?
• Hvilke kostnader er forbundet med prosedyrene? Dekker helseforsikring deler av kostnadene?