Diagnose
Det er i hovedsak to alternativer tilgjengelig for klinisk diagnose av diabetes insipidus. I begge tilfeller måles urinosmolariteten, dvs. konsentrasjonen av urin. På den ene siden er den såkalte tørsttesten tilgjengelig for leger.
Dette er imidlertid basert på pasientens samarbeid. I tørstprøven, som skal vare maksimalt 24 timer på grunn av væsketap, er det ingen økt sekresjon (utskillelse) av hormonet ADH til tross dehydrering (“Tørke ut av kroppen”). Denne sekresjonen ville være viktig for å sikre at blod volumet opprettholdes hvis væskeinntaket er for lavt eller fraværende.
På den annen side kan et stoff som kalles desmopressin administreres. Dette stoffet har samme funksjon som hormonet vasopressin (ADH). Denne metoden kan brukes til å skille mellom sentral og nyre diabetes insipidus.
Dette er fordi hvis ingen økt urinkonsentrasjon oppdages under tørstprøven, diabetes insipidus kan diagnostiseres, men den eksakte undertypen kan bare bestemmes ved å administrere hormonet desmopressin. Hvis den nyre reagerer ikke på dette, dvs. svært fortynnet urin skilles fortsatt ut, årsaken ligger i nyre seg selv. Den klarer ikke å installere vannkanalene. Ellers, hvis konsentrasjonen av urin nå er normal, er årsaken sentral, dvs. i hypofyse. Her hypofyse produserer for lite eller ingen ADH (antidiuretisk hormon).
Terapi Diabetes insipidus
Terapien for diabetes insipitus varierer avhengig av sykdomsformen. Det er diabetes insipitus centralis og diabetes insipitus renalis. I tilfelle diabetes insipitus centralis, ligger årsaken i hypothalamus eller i hypofysehvorved frigjøring av ADH (antidiuretisk hormon) forstyrres.
Når det gjelder diabetes insipitus renalis, ligger årsaken i nyrene eller, mer presist, i de distale tubuli og oppsamlingsrør. Her kan ADH (antidiuretisk hormon) ikke lenger utvikle effekten fullt ut. Årsakene til denne lidelsen kan være for eksempel forgiftning eller medisinering samt nyreinsuffisiens, betennelse i nyrebekken eller til og med en genetisk defekt.
Avhengig av klassifiseringen av sykdommen, må terapier ha forskjellige tilnærminger for å være effektive. I begge terapitilnærminger er målet å kompensere for et forestående vannunderskudd i kroppen og å redusere urintapet. Dette oppnås ved forskjellige tilnærminger.
1) Behandlingen av diabetes insipitus centralis anses å være enklere, siden desmopressin (vasopressinanalog) administreres. Desmopressin er et antidiuretikum, dvs. et medikament som reduserer urinutskillelse. Desmopressin er en analog av det antidiuretiske hormonet, et endogent hormon som stimulerer nyrene i nyrene til å slippe mer vann gjennom.
Som et resultat blir mer vann absorbert og mindre urin utskilles. Denne urinen er da mer konsentrert. Siden ADH (antidiuretisk hormon) ikke lenger frigjøres i tilfelle diabetes insipitus centralis på grunn av en lidelse i hypothalamus og hypofysen, griper terapi inn her ved å overta funksjonen til ADH med desmopressin administrert.
Dette desmopressin kan administreres oralt (oppløsning) eller nasalt (nesespray). 2. terapi for diabetes insipitus renalis er imidlertid noe vanskeligere. Thiazide diuretika kan gis.
Tiazid diuretika tilhører de såkalte vanndrivende midlene. De virker på de distale tubuli i nyrene og sørger for økt utskillelse av natrium. Dette gjør den utskilte urinen mer konsentrert. I tillegg er et økt inntak av væske obligatorisk i tilfelle diabetes insipitus renalis.
