Hva er sykdomsforløpet? | Werlhofs sykdom - er den helbredelig?

Hva er sykdomsforløpet?

I begynnelsen av sykdommen utvikler den berørte personen sykdomsspesifikke symptomer som punktformet blødning (petekkier) eller en påfallende økt tendens til blødning sammenlignet med ikke-berørte personer. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, manifesterer disse symptomene seg som mer og mer blodplater blir ødelagt. De petekkier økning i antall og kan kombineres for å danne større hematom.

Over tid blir disse symptomene mer og mer alvorlige. De berørte viser stadig større hematom og blødningstendenser med stadig mindre sår og skader. I tillegg forekommer blødning ikke lenger bare overfladisk på overflaten av huden, men også i urin, avføring eller vaginal blødning.

Pasienten føler seg stadig svakere og hjelpeløs på grunn av det tunge blod tap. Sjelden kan en spontan helbredelse av sykdommen forekomme. Det er imidlertid ikke kjent hvordan og på hvilken måte en kur kan oppnås.

Pasienter som ikke har spontan remisjon er avhengige av medisiner (glukokortikoider, immunglobuliner) gjennom hele livet. De som er rammet av Werlhofs sykdom har ikke nødvendigvis denne sykdommen livet ut. Men siden årsakene til sykdommen fremdeles ikke er tydelig forstått, kan mulige kurer ikke tilskrives en behandling eller terapi.

Likevel kan spontane kurer ofte forekomme, spesielt i barndom. Uten noen åpenbar grunn trekker sykdommen seg tilbake, og den berørte personen viser ikke lenger noen tegn på Werlhofs sykdom. Risikoen for å dø av Werlhofs sykdom øker med alderen.

Pasienter over 60 år har en dødelighet på rundt 13%, mens de under 40 år har en dødelighet på mindre enn 0.4%. Werlhofs sykdom regnes ikke som arvelig. Så hvis en mor eller far har et kjent tilfelle av Werlhofs sykdom, bør dette ikke ha noen innvirkning på et fremtidig barn.

For å skille mellom Werlhofs sykdom og andre trombocytopeni, som kan være arvelig, bør en detaljert undersøkelse og diagnose utføres. En risiko for infeksjon av sykdommen kan utelukkes. Generelt kan sykdommen helbrede alene, spesielt i barndom. Imidlertid, hvis sykdommen vedvarer i 12 måneder eller lenger, er sjansen for utvinning veldig liten. Det blir da klassifisert som en kronisk sykdom.