Narkotikaforebygging er et sett med målinger for å forhindre eller redusere bruken av skadelig lovlig og ulovlig narkotika. Med narkotikaforebygging menes også målinger for å forebygge og redusere skade på Helse fra narkotikabruk.
Hva er narkotikaforebygging?
Narkotikaforebygging gjør et forsøk på å forhindre mennesker som allerede er avhengige av narkotika fra å bruke narkotika, helt eller delvis, og for å forhindre at personer som ikke er avhengige av å bruke narkotika. Narkotikaforebygging gjør et forsøk på å stoppe mennesker som allerede er avhengige av narkotika fra å bruke narkotika, helt eller delvis, og å stoppe ikke-avhengige fra å bruke narkotika. Narkotikaforebygging omhandler ikke bare ulovlige rusmidler, som det likevel motvirker hos avhengige pasienter uten å true juridiske konsekvenser, men også med lovlige stoffer som er skadelige for Helse. Den første kontakten med narkotikaforebygging er vanligvis med unge mennesker på skolen, da risikoen for misbruk av lovlige og ulovlige stoffer er høy i ungdomsårene. Arbeidet med narkotikaforebygging er delt inn i et sosialpedagogisk og et medisinsk område, siden målet ikke bare er å forebygge eller redusere medisinske konsekvenser, men også å holde unge mennesker borte fra det narkotikarelaterte miljøet i samfunnet. Narkotikaforebygging hos voksne er opptatt av spredning av skadelige konsekvenser av narkotika samt målrettet behandling av medikamentpasienter som allerede er avhengige. Det regnes allerede som en suksess hvis ulovlig og lovlig narkotikaforbruk kan reduseres. Når det gjelder ulovlige stoffer, tilbys noen ganger til og med medisinske erstatninger som ikke kuttes og derfor noen ganger er livstruende. Den ideelle tilstanden i narkotikaforebygging er imidlertid fullstendig frihet fra narkotika.
Funksjon, effekt og mål
Arbeidet med narkotikaforebygging begynner i barndom og ungdomsår med pedagogisk arbeid og ender i voksenspekteret. Fordi det eksisterer som en kombinasjon av medisinsk og sosio-pedagogisk arbeid, utfyller fagområdene hverandre. Narkotikaforebygging i samfunnsopplæringsmessig forstand anvender omfattende anti-narkotikakampanjer for befolkningen generelt, og tar for seg de forskjellige narkotikatypene og gir verktøy som narkotikabrukere kan bruke for å hjelpe seg selv. Alkohol or nikotin dagbøker hjelper folk å visualisere sin egen lovlige bruk og avgjøre om de allerede trenger hjelp. Disse veiene fungerer bra på grunn av deres anonymitet, da spesielt avhengighet til legale stoffer ikke lett blir innrømmet. Programmer og terapi steder for uttak av narkotika spesielt fra ulovlige rusmidler tilbys også for å hjelpe alvorligere tilfeller. Medisinsk narkotikaforebygging utdanner folk om Helse konsekvensene av narkotikabruk og prøver å avskrekke pasienter fra å bruke narkotika helt. Målet med narkotikaforebygging er å holde folk borte fra narkotikabruk som ennå ikke har startet. Ideelt sett bør personer som allerede bruker narkotika overtales til å slutte å bruke narkotika helt, enten alene eller gjennom uttak. Når det gjelder legale stoffer som alkohol og sigaretter, er dette ofte ikke lenger i det hele tatt i tilfelle mild rusmiddelavhengighet, så reduksjon av forbruk er satt som et alternativt mål. Reduksjonen må imidlertid skje i en slik grad at pasientens justerte forbruk ikke lenger bringer hans egen og andres helse i fare, eller bare i svært liten grad. Et annet område for narkotikaforebygging er å reagere på nye legemidler, hvorav de fleste er veldig farlige eller livstruende, og forhindre spredning av negative trender som f.eks. koma drikking blant unge mennesker.
Risiko og farer
Narkotikaforebygging blant ungdommer og voksne som bare er involvert i lovlige stoffer, er vanligvis fortsatt veldig ufarlig. Ofte er avhengighet av disse stoffene ikke så uttalt at de som er rammet, har en tendens til å angripe narkotikaforebyggende personell eller skade seg selv, selv om de allerede skader helsen. Det særegne ved narkotikaforebygging av legale stoffer er at mens disse stoffene er sosialt akseptert, er ikke mulig avhengighet det. De berørte liker å spille dem ned og oppfatter bruken som normal, noe som er vanskelig å fraråde dem fra. De føler seg forstyrret av arbeidet med å forebygge narkotika og kan godt reagere negativt. I tilfelle mild alkohol avhengighet, for eksempel, lar de berørte ofte ikke engang bli påpekt av familiemedlemmer og venner, som mest sannsynlig vil gjenkjenne et problem. I disse kretsene har mer anonyme kampanjer med konkrete verktøy noen ganger større innvirkning enn direkte kommunikasjon. Imidlertid tilbyr narkotikaforebygging hjelp ikke bare til de som er direkte berørt, men også til slektninger og venner. Narkotikaforebygging er langt vanskeligere i området med svært avhengige pasienter eller ulovlige rusmidler. Foreldre, lærere eller venner kan ikke lenger kalles her for å hjelpe seg selv eller andre, siden disse stoffene er i det ulovlige området og kan være forbundet med straffbare handlinger. Profesjonelt medikamentforebyggende personale må også i de fleste tilfeller håndtere enkeltsaker på grunn av alvorlighetsgraden av helseskadene. Dette betyr at de må bygge tillit til pasienten sin og hjelpe dem å engasjere seg i og holde ut gjennom narkotikaforebygging, ikke bare fra et medisinsk perspektiv, men også gi sosialpedagogisk rådgivning. Tilfeller av avhengighet av ulovlige rusmidler har vanligvis en lang “narkotikakarriere” bak seg, noe som også ledsages av tilbakegangen i det sosiale livet. Narkotikaforebygging kan ikke utføres i dette området uten å etterlate den berørte personen i et miljø fra behandling der han eller hun ikke vil komme tilbake. Senest når det gjelder ulovlige rusmidler, er ikke lenger kampanjer med hjelp til selvhjelp tilstrekkelig for narkotikaforebygging; snarere er det nødvendig med tett samarbeid mellom medisinske og sosialpedagogiske spesialister i et rehabiliteringsanlegg.
