Sekundære retninger er alltid orientert mot en hovedretning (fiksering). De skiller seg fra hverandre med henholdsvis forskjellige romlige verdier og er viktige for fremveksten av den romlige sansen. En omorganisering av sekundærretningene fører alltid til en endring i persepsjonen i rommet.
Hva er den sekundære retningen?
En sekundær følelse av retning er definert som en subjektiv følelse av retning som avviker fra hovedretningsfølelsen. En sekundær synsretning er definert som en subjektiv synsretning som avviker fra hovedsynet. Det danner en linje mellom et objekt og en retinal plassering. Den passerer det omtrentlige optiske sentrum av øyet, som alle lysstråler krysser. Det er mange sekundære retninger, men bare en rektor retning. Bildet av et fast objekt faller på retinal sentrum, fovea centralis (også kalt foveola). Dette er stedet for den skarpeste visjonen, fordi oppløsningskraften er best her på grunn av den høye kjeglen tetthet. Det som er avbildet på fovea centralis formidler subjektivt følelsen av direkte visning og danner den romlige verdien rett frem. Dette er hovedretningen av persepsjon. Oppfatningen av alle andre objekter i synsfeltet er romlig i forhold til denne hovedretningen av oppfatningen. Ekstra-foveolære stimuli settes, som oppfattes som sekundære retninger. Bildet av et objekt oppstår da på en annen retinal plassering enn fovea centralis. Synskarpheten er merkbart lavere på alle disse andre stedene. Som et resultat blir et objekt i mindre retning sett utenfor fokus, og dets romlige verdi er ikke rett på.
Funksjon og oppgave
Funksjonen til en sikkerhetsretning er å danne romlige verdier ved å relatere avbildede objekter til hverandre på netthinnen. Romlige verdier bestemmer i sin tur retningen et objekt oppfattes i. Alt avbildet på foveola oppleves som rett frem. Retinalplasser til høyre for foveola har den romlige verdien til venstre. Gjenstander som irriterer disse stedene blir dermed oppfattet som å lyve til venstre. Retinale steder venstre / over / under foveola har romverdien til høyre / under / over. Følgelig oppfattes gjenstander som irriterer disse stedene som å lyve til høyre / under / over. Det faktum at netthinnen mottar arealoptiske stimuli, og at disse stimuli kan plasseres i romlig forhold til hverandre, muliggjør fremveksten av romlig sans. Helheten av alle objekter som oppfattes i synsfeltet tilordnes det som blir sett på direkte og dermed til hovedretningen. Dette kalles relativ lokalisering. Det er uavhengig av blikkretningen. Relativ lokalisering er i sin tur forutsetningen for egosentrisk lokalisering. Ved hjelp av denne lokaliseringen er det mulig å tildele hvor i det ytre rommet objektet sett på ligger i forhold til kroppens orientering. Oppfatningen av sekundære retninger og deres forhold til hovedretningen er derfor viktig for romfølelsen og for å finne frem i rommet. Rekkefølgen til den ytre verden eller det fysiske rommet reflekteres i det subjektive visuelle rommet av den relative lokaliseringen av sekundærretningene. Foveolar fiksering er det grunnleggende kravet til denne normale ordenen i rommet. For at dette skal skje, må anatomiske og funksjonelle strukturer i netthinnen være intakte, fysiologisk utvikling og vedlikehold av rektor rotasjonsretningen med foveolaen må sikres, og fovea centralis må sikres som motorens nullpunkt for øyet.
Sykdommer og lidelser
Hvis foveolær fiksering, som et grunnleggende krav for uttrykk for romlig sans, ikke er tilstede, oppstår forstyrrelse av orienteringen i rommet. Dette er tilfelle med patologiske endringer i retinal sentrum. Makulære sykdommer kan forårsake en organisk sentral scotoma, hvorved fiksering bare er mulig med et annet netthinnested enn foveola. Likeledes i nærvær av en funksjonell sentral scotoma underliggende strabismus (strabismus), er fiksering ikke lenger mulig med stedet for skarpeste syn. For å se gjenstanden av interesse i det hele tatt da, må den avbildes ved fotfelgen. Hvis den viktigste synsretningen er ytterligere bundet til foveolaen, og de romlige verdiene til de andre retinalpunktene forblir orientert mot den, er det ikke lenger mulig for den berørte personen å se på noe direkte, fordi synslinjen fra objektet til sentrum av netthinnen forstyrres. Subjektivt er det imidlertid bare denne visuelle aksen som har den romlige verdien rett frem. Hvis denne romlige verdien svikter organisk eller funksjonelt, oppfattes dette objektet bare i en sekundær retning. Men den subjektive følelsen av å se forbi er knyttet til den. For å kunne se på noe i det hele tatt, må man se forbi det. Dette er da en eksentrisk holdning. Dette korrelerer med en merkbar reduksjon i synsstyrken, siden oppløsningskraften synker betydelig bort fra sentrum av netthinnen. Dermed er syn uskarpt og egosentrisk lokalisering forstyrres også. Det blir derfor vanskelig å bedømme hvor det oppfattede objektet ligger i forhold til ens egen kropp. I tillegg til eksentrisk fiksering, er det også tilfellet med eksentrisk fiksering, der bildet av et sett objekt heller ikke lenger faller på foveola, men på et eksentrisk retinal punkt. Dette kan skje tidlig barndom strabismus. Den store synsretningen overføres deretter til dette netthinnen, og den relative lokaliseringen er organisert rundt den nye store synsretningen. Sekundære retninger er orientert mot den og er igjen relatert til den. Denne omorganiseringen er igjen ledsaget av en markant reduksjon i synsstyrken, og i de fleste tilfeller er ikke hele synsfeltet lenger ervervet ensartet.
