De Coombs-test oppdager antistoffer mot rødt blod celler i pasientens serum og brukes på en standardisert måte, for eksempel som en del av barselscreening og blodgruppering. Testprosedyren fungerer med kaninserum og eksisterer i en direkte og en indirekte form, som brukes til forskjellige spørsmål.
Hva er Coombs-testen?
Å oppdage for antistoffer mot erytrocytter, den såkalte Coombs-test benyttes. Testen oppdager antistoffer av IgG-klassen. De Coombs-test brukes til å oppdage antistoffer mot erytrocytter. Testen oppdager antistoffer i IgG-klassen. Disse antistoffene regnes som "ufullstendige" antistoffer og kan ikke i seg selv forårsake agglutinering av blod celler. Imidlertid kan IgM-antistoffer forårsake slik agglutinasjon på grunn av deres pentamerstruktur og kalles derfor "komplette" antistoffer. I Coombs-testen brukes såkalt Coombs-serum, også kjent som antihuman globulin, for å oppdage antistoffer. Coombs serum består av blod serum fra kaniner immunisert mot humane antistoffer i IgG-klassen. Testen utføres enten i et reagensglass eller ved mikrokolonnagglutinasjon. Coombs-testen går tilbake til Cambridge patolog Coombs og brukes innen hematologi primært for diagnostisering av hemolytiske anemier. Disse anemiene kan påvirke for eksempel nyfødte med rhesus inkompatibilitet. I transfusjonsmedisin brukes testen også til serologisk kompatibilitetstesting. Begrepet Coombs-test refererer i utgangspunktet bare til testteknikken og dermed bruken av antihuman globulin. I tekstprosedyren skilles en direkte form fra en indirekte form.
Funksjon, effekt og mål
I den direkte Coombs-testen fulgte påvisning av IgG erytrocytter er utført. Under testen tas erytrocyttene fra pasientens blod og renses for plasma. Etterforskeren legger dem deretter til Coombs-serumet og ruger dem på denne måten. Hvis blodet bærer antistoffer mot erytrocytter, og disse antistoffene er erytrocyttbundet, binder Coombs-serumet med antistoffene til det humane IgG i testprøven. Med tilsetning av en reaksjonsforsterker, oppstår agglutinering, og testen anses som positiv. Den indirekte Coombs-testen foregår på en litt annen måte. Denne testen består av to trinn og oppdager antistoffer mot fremmede erytrocytter. Disse antistoffene sirkulerer fritt i blodprøven og er ikke erytrocyttbundet. Det første trinnet i den indirekte testprosedyren tilsvarer inkubasjon av blodplasmaprøven med tester erytrocytter. Hvis antistoffer er tilstede i testserumet, binder de seg til erytrocyttene, selv om det ikke forekommer agglutinasjon. I det andre trinnet blandes Coombs-serumet med tester erytrocytter, og agglutinasjon oppstår. En positiv indirekte Coombs-test kan for eksempel brukes til å oppdage rhesus inkompatibilitet ved å dokumentere ufullstendige antistoffer i mors blod. Den direkte Coombs-testen eksisterer utelukkende i varianten beskrevet ovenfor, og sikter således alltid til påvisning eller ekskludering av antistoffbelastning på pasient erytrocytter. Den indirekte Coombs-testen er assosiert med forskjellige bruksformer, som vanligvis tilsvarer en antistoff-screeningtest eller en serologisk kompatibilitetstest. Imidlertid kan den indirekte testen også brukes i sammenheng med mer avansert testing, og brukes for eksempel for å bestemme forskjellige antistoffspesifisiteter. Testmetoden for den indirekte testen forblir den samme, men navnet kan variere i individuelle tilfeller med spørsmålet om testen. Av denne grunn kan ikke laboratoriet be om en indirekte Coombs-test, men den må spesifisere formålet eller målet med testingen.
Risiko, bivirkninger og farer
Det er vanligvis få risikoer eller bivirkninger forbundet med Coombs-testing. Pasienten kan finne blodinnsamlingen ubehagelig. Blåmerker er også en mulighet. Imidlertid vil disse merkene forsvinne i løpet av få dager. Noen mennesker reagerer på blodtaking med tretthet, kvalme or hodepine. Imidlertid varer disse symptomene vanligvis ikke lenge heller, men gjelder samme dag. I alle fall tas det relativt lite blod fra pasienten til testen, slik at bivirkninger bare forekommer i ekstremt sjeldne tilfeller. Coombs-testen krever ikke innleggelse, men kan utføres på poliklinisk basis. Tiden det tar av laboratoriet å utføre testen, avhenger av typen testprosedyre og det spesielle målet for testen. Testen har særlig klinisk relevans i autoimmun hemolytisk middel anemi, hvor antistoffer produsert av kroppens egne immunsystem forårsake hemolyse av erytrocytter, noe som resulterer i anemi. Den direkte Coombs-testen er vanligvis positiv ved slike sykdommer. Dette betyr at legen kan gi pasienten en relativt pålitelig diagnose etter en positiv test. Situasjonen er annerledes hvis testen er negativ. En negativ direkte Coombs-test tilsvarer ikke nødvendigvis en ekskludering av sykdommen. Det er også en Coombs-negativ variant av autoimmun hemolytisk anemi. I dette tilfellet må en pasient med en negativ test gjennomgå ytterligere diagnostiske prosedyrer. I tilfelle av den beskrevne sykdommen, for eksempel bestemmelse av autoantistoffer eller miljødiagnostikk er blant de ytterligere diagnostiske prosedyrene etter en negativ test. I forbindelse med andre sykdommer kan en negativ Coombs-test absolutt vurderes som en eksklusjon. Under visse omstendigheter kan en positiv Coombs-test følges av ytterligere undersøkelser som tillater en mer presis klassifisering av det aktuelle fenomenet eller gir ytterligere støtte for de positive resultatene av testen. Indikasjoner for Coombs-testen inkluderer blodgruppering, blodoverføringer, graviditetsundersøkelse, eller mistenkt rhesus inkompatibilitet.
