Diagnose
Diagnosen elefantiasis kan i utgangspunktet lages klinisk. Kriteriet for irreversibilitet av endringene i huden og underliggende vev må være tilstede for å kunne snakke om elefantiasis. Mye viktigere er imidlertid diagnosen før elefantiasis inntreffer.
Jo tidligere sykdommen av lymfesystemet blir oppdaget, jo før en terapi kan startes for å forhindre utvikling av elefantiasis. Dermed bør ødem (væskeretensjon) oppdages tidlig. Risikoen for å utvikle elefantiasis er til stede hvis ødem skyldes sykdommer i lymfesystemet.
Spesielt smittsomme sykdommer kan oppdages ved hjelp av anamnese, det såkalte pasientintervjuet og laboratorietester. I laboratoriet, blod er testet for antistoffer mot patogenene. I tropiske regioner kan patogener for eksempel smitte av myggstikk og senere forårsake sykdommer. Patogenene kan deretter oppdages i Laor.
Jeg kjenner igjen elefantiasis av disse symptomene
Elefantiasis er per definisjon assosiert med alvorlig hevelse i det berørte området av kroppen. Dette er forårsaket av kronisk væskeretensjon. I tillegg må det forekomme endringer i huden som herding og fortykning.
Karakteristisk begynner symptomene med en myk hevelse i vevet. Dette fører til ødem, som opprinnelig er tilstede på baksiden av foten. Hvis huden presses der i noen sekunder og deretter trykket fjernes, a bulk er igjen i vevet, som bare forsvinner veldig sakte.
I det klassiske tilfellet av lymfødem, som er forløperen til elefantiasis, blir også tærne påvirket av ødem. Dette resulterer i såkalte boksetær: tykke, edematøse tær. I tillegg vises stemmertegnet, der huden ikke lenger kan løftes av tærne på grunn av væskeretensjon.lymfødem er ofte ledsaget av en følelse av tyngde i den berørte kroppsregionen, vanligvis bena, og en følelse av spenning, og smerte i den berørte kroppsregionen kan også forekomme.
På grunn av de uttalt ødemene, ble blod sirkulasjonen blir til slutt verre, slik at kroppsregionen har en tendens til å være blek og kald. Gradvis, hudforandringer utvikle seg og en såkalt fibrose (a bindevev ombygging av huden) oppstår, noe som gjør huden hardere og tykkere. På sikt blir huden også tørr og sprukket, og kan også bli rødlig eller brunaktig.
