Diagnose
For å kunne diagnostisere en tvangslidelse, må den obsessive oppførselen undersøkes i detalj. Ved hjelp av et spesielt spørreskjema eller et klinisk intervju, som begge er spesielt skreddersydd for tvangslidelser, kan kriteriene eller symptomene som må være til stede for en diagnose systematisk stilles. Det er like viktig å vurdere effekten av symptomene på miljøet til den personen som er berørt.
I vanskelige tilfeller hindrer tvangslidelse også personen i å utøve et yrke som tidligere kan ha spilt en viktig rolle i hans eller hennes liv. Den tvangslidende lidelsen kan også føre til andre psykiske lidelser eller forekomme sammen med andre kliniske bilder (Angstlidelser, depressiv oppførsel). Den ekstra tilstedeværelsen av andre sykdommer kan også avklares ved et klinisk intervju eller et spørreskjema.
Atferdsobservasjoner, som utføres av en behandlende terapeut, kan gi informasjon om typen og omfanget av tvangslidelsen. For dette formålet går terapeuten inn i hverdagssituasjonen til pasienten sammen med den berørte personen. Deretter blir oppførselen til vedkommende diskutert i et oppfølgingsmøte.
Terapi
For å lykkes med å behandle en tvangslidelse har det vist seg å være nyttig å bruke en kombinasjon av medikamentell og psykologisk behandling. På denne måten blir den berørte personen avlastet av lidelsestrykket i tide. Samtidig bør livskvaliteten til den berørte personen øke igjen, slik at livet blir mulig for ham / henne i samfunnet uten problemer.
Psykologisk behandling 70% av de berørte personene blir vellykket behandlet av psykologisk behandling. EN atferdsterapi tilnærming blir stadig mer valgt for å hjelpe de berørte personene til å leve et normalt, ikke-tvangsliv igjen. Som en terapeutisk prosedyre brukes vanligvis tilvenningstrening. Den berørte personen bør venne seg til situasjoner (der den tvangslidelsen tidligere har gjort seg gjeldende) uten å måtte følge den obsessive oppførselen eller tankene.
Først og fremst, hvis obsessiv-kompulsiv atferd er til stede, blir dette "opplevd" mentalt. Vedkommende bør sette seg i tankene sine i situasjonene der han ellers ville vise tvangsmessig atferd. De tvangstankene utløses gjentatte ganger ved hjelp av terapeuten.
I denne situasjonen bør den berørte personen intensivt håndtere de nye tankene og ideene og diskutere dem med terapeuten. Målet med denne prosedyren er å fjerne trusselen mot personen fra situasjonene, slik at vedkommende innser at situasjonene kan oppleves uten tvangsmessig oppførsel. Selv når det gjelder tvangsmessig atferd, blir et besøk og debriefing av situasjonen valgt som den beste metoden.
Under atferdsterapi økter, er familien til vedkommende vanligvis også involvert for å snakke om personens liv og konsekvensene i hverdagen. For pårørende er disse øktene ofte også en mulighet til å motta råd om hvordan de skal oppføre seg overfor vedkommende. Mange føler seg hjelpeløse og vet ikke hva slags oppførsel som vil være passende for personen.
Medikamentell terapi Ofte en kombinasjon av medikament og atferdsterapi lover langsiktig suksess i behandlingen av tvangslidelser. Her avhenger typen medisinering samt dosen og varigheten av påføringen av alvorlighetsgraden av den tvangslidende lidelsen. Visse medisiner som også brukes til å behandle depresjon or Angstlidelser, slik som klomipramin og fluoksetin, har vist seg å lykkes.
Disse preparatene øker serotonin aktivitet (messenger stoffer i hjerne som er ansvarlige for mange typer atferd) og fører til en normalisering av metabolsk aktivitet. Det er vist at behandling av tvangslidelser med antidepressiva har ført til forbedring hos 50% av pasientene. Symptomene på OCD forsvinner ikke helt, men de reduseres med omtrent 30%.
- Psykologisk behandling 70% av de berørte personene blir vellykket behandlet av psykologisk behandling. En tilnærming til atferdsterapi blir stadig mer valgt for å hjelpe de berørte personene til å leve et normalt, ikke-tvangsliv igjen. Som en terapeutisk prosedyre brukes vanligvis tilvenningstrening her.
Den berørte personen bør venne seg til situasjoner (der den tvangslidelsen tidligere var merkbar) uten å måtte følge den obsessive oppførselen eller tankene. Først og fremst, hvis obsessiv-kompulsiv atferd er til stede, blir dette "opplevd" mentalt. Vedkommende bør sette seg i tankene sine i situasjonene der han ellers ville vise tvangsmessig atferd.
De tvangstankene utløses gjentatte ganger ved hjelp av terapeuten. I denne situasjonen bør den berørte personen intensivt håndtere de nye tankene og ideene og diskutere dem med terapeuten. Målet med denne prosedyren er å fjerne trusselen mot personen fra situasjonene, slik at vedkommende innser at situasjonene kan oppleves uten tvangsmessig oppførsel.
Selv når det gjelder tvangsmessig atferd, blir et besøk og debriefing av situasjonen valgt som den beste metoden. Under atferdsterapitimene er familien til vedkommende vanligvis også involvert for å snakke om personens liv og konsekvensene i hverdagen. For pårørende er disse øktene ofte også en mulighet til å motta råd om hvordan de skal oppføre seg overfor vedkommende.
Mange føler seg hjelpeløse og vet ikke hva slags oppførsel som vil være passende for personen.
- Legemiddelterapi Ofte lover kombinasjonen av medikamentell terapi og atferdsterapi langsiktig suksess i behandlingen av tvangslidelser. Her avhenger typen medisinering samt dosen og varigheten av påføringen av alvorlighetsgraden av den tvangslidende lidelsen. Visse medisiner som også brukes til å behandle depresjon or Angstlidelser, slik som klomipramin og fluoksetin, har vist seg å lykkes. Disse preparatene øker serotonin aktivitet (messenger stoffer i hjerne som er ansvarlige for mange typer oppførsel) og fører til en normalisering av metabolsk aktivitet. Det har vist seg at behandling av OCD med antidepressiva har ført til forbedring hos 50% av pasientene. Symptomene på OCD forsvinner ikke helt, men de reduseres med omtrent 30%.
