Introduksjon
Atferdsterapi er en viktig del av såkalte psykoterapi og brukes ofte i psykologien for å hjelpe pasienten med hans eller henne psykisk sykdom. Det avgjørende her er at ikke psykologen eller psykiater alene hjelper pasienten, men at pasienten veiledes til å hjelpe seg selv. Dette omtales ofte som «hjelp til selvhjelp», da pasienten i flere sesjoner med terapeuten læres hvordan han eller hun kan endre sin egen atferd og dermed hjelpe og helbrede seg selv.
Generelt forutsetter atferdsterapi at hver person er underlagt kondisjonering. Dette betyr følgende: Hvis en pasient bare har hørt ofte nok at hver gang mor ser en edderkopp, får hun panikk og begynner å skrike, så synes pasienten også at edderkoppen er noe skummelt, selv om edderkopper i seg selv ikke trenger å være skummelt. Pasienten kan til og med utvikle en edderkoppfobi, dvs. en panisk frykt for edderkopper, fra den lærte frykten for edderkopper.
Dette kan behandles ved hjelp av atferdsterapi, der pasienten lærer å håndtere frykten og å overvinne den ved å analysere og vurdere sin egen atferd og deretter endre den om nødvendig. Det er viktig at hver pasient utvikler sin egen strategi for å håndtere for eksempel en bestemt frykt. Dette er den viktigste grunnleggende egenskapen ved atferdsterapi.
Atferdsterapi handler derfor først og fremst om å gi pasienten ulike muligheter for hvordan komme seg ut av en ubehagelig situasjon eller en undertrykkende situasjon. Atferdsterapi er generelt egnet for mange ulike pasientgrupper. På den ene siden pasienter med Angstlidelser kan ha nytte av atferdsterapi, men andre psykologiske lidelser som avhengighet, depresjon, utbrenthet eller personlighetsforstyrrelser kan også behandles ved hjelp av atferdsterapi. Atferdsterapi representerer ofte en solid grunnbehandling i tillegg til medikamentell behandling, selv om det kan være nødvendig med ekstra gruppemøter eller andre former for terapi, avhengig av pasient og behov.
