Genetisk fingeravtrykk er basert på det faktum at visse regioner på DNA er forskjellige i hvert menneske (unntatt i identiske tvillinger) og dermed er umiskjennelige. For å bestemme dem, er de minste mengdene av genetisk materiale (i prinsippet allerede en celle), som kan finnes f.eks. I hår, spytt, sperm or blod, er tilstrekkelig.
For å identifisere en person, blir genetisk materiale som er innhentet fra ham eller henne automatisk sammenlignet med materiale som er lagret i en database (for tiden ca 400,000 12 dataposter i Tyskland). Imidlertid er det en veldig liten risiko for falsk positiv eller falsk negativ matching (dvs. at noen er falskt sagt å ha DNA som samsvarer med en eksisterende prøve, eller prøven blir avvist som ikke identisk selv om mønsteret er i databasen). Dette er fordi bare 16-XNUMX gen loci sammenlignes i stedet for hele DNA, noe som bare resulterer i en statistisk sannsynlighet for en kamp.
Det genetiske fingeravtrykket gjør det mulig å bestemme identiteten, men ikke ytterligere uttalelser, for eksempel om kjønn, hud farge eller arvelige sykdommer, fordi disse lagres i andre, såkalte kodende DNA-seksjoner (dvs. de med genetisk informasjon). I Tyskland brukes den på den ene siden til å løse forbrytelser (ligner på det "klassiske" fingeravtrykket), og på den andre siden for å avklare farskapsspørsmål.
Diskusjonspunkter
Informasjon innhentet i genetiske analyser er sensitive data som kan gjøre det mulig å trekke konklusjoner om sykdommer eller genetiske defekter. Dermed er det en risiko for at denne informasjonen kan brukes uten autorisasjon eller brukes mot innehaveren. For eksempel kan arbeidsgivere definere genetisk informasjon som ansettelseskriterier, eller Helse forsikringsselskaper kan øke premiene til skade for de berørte.
Etiske aspekter har også vært gjenstand for intens debatt siden genetisk forskning kom. Debatten om preimplantasjon genetisk diagnose illustrerer dette, som for eksempel spørsmålet om hvilke konsekvenser som stadig blir mer sofistikerte prenatal diagnostikk vil ha for foreldre, barn og til slutt samfunnet. Vil foreldre som bevisst føder et barn med en genetisk defekt være under press for å rettferdiggjøre sine handlinger i fremtiden (eller gjør de allerede det?). Hva betyr dette for vårt selvbilde og vår akseptatferd mot funksjonshemninger og sykdommer? Vil helsevesenet vårt i fremtiden bare dekke oppfølgingskostnader for funksjonshemninger eller ikke i det hele tatt?
Disse spørsmålene er bare noen få av det store spekteret som både individer og samfunn allerede har å gjøre med i dag, og som viser at det som er mulig, nødvendig, ønskelig og etisk forsvarlig ikke alltid er identisk.
