Homeopati
Homeopatisk behandling anses å være effektiv av noen mennesker med hovne mandler. Behandlingen skal være individuell, i henhold til årsaker og symptomer. Det anbefales å søke råd fra en spesialist.
For eksempel, phytolacca kan brukes når hovne mandler er mørkerøde, det er knivstikking smerte, svelgevansker, tretthet, tunge er belagt i midten og varme drikker øker smertene. I stedet, Apis mellifica kan være støttende hvis hovne mandler er ildrød, den drøvel er hovent, halsen og svelget føles hovent, det munn er tørr, men ikke tørst og svelging vanskeligheter forekommer spesielt når du spiser og drikker. I tillegg, hepar svovel kan være støttende i purulent tonsillitt når det er intens, knivstikking smerte utstråling til øret og følsomhet for kulde og spenning.
Mercurius kan også brukes mot smertefull, purulent tonsillitt med dårlig ånde og økt salivasjon. Lachesis kan også brukes til å avlaste ensidig hovne mandler og sår hals som forverres av varme drikker. Belladonna og andre stoffer kan også ha en støttende effekt.
Som regel anbefales 5 kuler 3 ganger om dagen, i passende styrke avtalt med spesialisten. Hvis symptomene ikke blir bedre eller forverres, bør du definitivt konsultere en lege. Homeopatiske tiltak erstatter ikke konvensjonell medisinsk behandling.
Hjem rettsmidler
Varigheten av de hovne mandlene kan variere sterkt avhengig av årsak og omstendigheter. I tilfelle en ukomplisert, akutt betennelse i mandlene, symptomene avtar vanligvis etter 3-5 dager. Ofte blir sykdommen helbredet etter 1-2 uker uten permanent skade.
I noen tilfeller tonsillitt kan vare lenger enn tre måneder. Noen forfattere refererer til dette som kronisk betennelse i mandlene. Andre definerer allerede betennelse i mandlene som varer lenger enn to uker som en kronisk sykdom.
Andre forfattere snakker om kronisk betennelse i mandlene hvis det forekommer flere ganger i året. Antallet er også kontroversielt diskutert. Det er også forfattere som lager definisjonen av kronisk betennelse i mandlene avhengig av det kliniske bildet, dvs. symptomene til den personen som er berørt. Til slutt forblir det den behandlende legen sin oppgave å vurdere individuelt og anbefale passende tiltak.
