Klemmer og separasjonsangst hos barn
Klamring og tilhørende frykt for separasjon er en komponent eller et typisk kjennetegn på barnets fremmedgjøringsfase. Hvis det blir tatt med av moren, for eksempel til barnehagen eller barnehage, barna kan knapt skilles fra moren. De klamrer seg til armene sine, gråter og motstår å måtte forlate moren. Frykten for separasjon er spesielt uttalt i fasen av å være fremmed og er basert på det faktum at barna plutselig ser barnehage lærere som fremmede som de mistroer.
Derfor holder de seg til sin kjente person, fordi de bare føler seg trygge og trygge med ham eller henne. I denne fasen er barn redd for at moren ikke kommer tilbake og etterlater dem. Derfor kan noen barn reagere på separasjonen med veldig tungt gråt og skrik.
Fremmede med pappa
Et rart barn kan være veldig humørsvingende og uberegnelig i å definere en fremmed. Dermed hender det ofte at egen far blir behandlet som en fremmed. Dette manifesterer seg i en defensiv reaksjon mot faren og et økt søk etter kontakt med moren.
Barna viser alle slags typiske atferdsmønstre i en fremmed fase som gråt, skrik, frykt og aversjon mot faren og fokus på moren. Fedre som jobber hele dagen og ikke kommer hjem før kvelden, har en tendens til å bli påvirket av denne merkelige reaksjonen. Hvis barnet da har tilbrakt hele dagen med moren, blir faren, når han kommer hjem, forståelig nok først ansett som en fremmed.
Faren må akseptere det fremmede smertelig og bør ikke tvinge barnet til å ta kontakt - dvs. ikke ta ham i armene til tross for gråt og defensiv oppførsel. Snarere er det mer fornuftig å holde seg nær barnet sammen med moren, å snakke med barnet mens man holder en viss avstand og å vente til barnet på egen hånd nærmer seg faren igjen. Det kan også være nyttig for moren å vise barnebilder av pappa om dagen eller å snakke med ham i telefonen slik at barnet kan huske stemmen om kvelden.
